Tor Hammerø

Den nye generasjonen, her med bassisten Eskild Okkenhaug i spissen, tar vare på tradisjonen på best mulig vis.

I det flotte og store tilsiget av nye norske jazzstemmer, så får vi servert alle typer jazzuttrykk. Det betyr et enormt mangfold og når så kvaliteten er av det samme slaget, så er det jo bare nok en bekreftelse på at helsa i jazz-Norge er av det gode slaget.

Jeg er altså så privilegert at postmannen to til tre ganger i uka leverer meg stadig nye håndfaste bevis på dette. Et av de ferskeste står bassisten, komponisten og bandlederen Eskild Okkenhaug for.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tradisjonen

Eskild Okkenhaug, fra jazzmetropolen Skedsmokorset utenfor Lillestrøm, runder hele 27 år i disse dager. I løpet av denne tida på Tellus har han studert mange år på jazzlinja i Trondheim og seinere komposisjon
hos Helge Sunde på Musikkhøgskolen. Alt dette har ført til at han er veldig bra både som instrumentalist, komponist og bandleder. Et bra kinderegg, spør du meg!

Her forteller han oss at han har et stort hjerte for musikken som prega en viktig del av jazzen på 60-tallet. Her får vi følelsen av å bli tatt med på klubb i New York og de som sitter igjen med en følelse av at Miles Davis andre store kvintett med Carter, Hancock, Shorter og Williams har spilt ei viktig rolle som inspirasjon for Okkenhaug, har veldig mye rett i det.

Flott band

Vi blir servert ti herlige låter i alle slags tempi og med Steinar Heide Bø på trommer, Philip Johannes Edwards Granly på piano, Erlend Vangen Kongtorp på tenorsaksofon og Lyder Øvreås Røed på trompet, alle
mer eller mindre på samme alder som Okkenhaug, så har Okkenhaug satt sammen en stilsikker og usedvanlig hip trupp som har hele tradisjonen  nne, er solister i toppklasse og som åpenbart stortrives med låtene som Okkenhaug har brakt til bordet.

“Five By Five” er et visittkort som forteller oss at her er det en gjeng som tar vare på tradisjonen samtidig som de tar den med videre inn i vår egen tid. Herlig – fortida og framtida er i de beste hender!

Den usedvanlig flotte engelske gruppa/duoen Snowpoet er tilbake med noe av det vakreste musikalske visittkortet jeg har hørt på svært lenge.

Dette er mitt tredje møte med denne duoen Snowpoet. Jeg var begeistra da jeg møtte de første gang i 2018 og enda mer i 2021 da de ga oss «Wait For Me». Nå har irske Kinseslla blitt 42 år og engelske Hyson blitt 37 og «snakker» enda mer om et levd liv. Med base i London har de fortsatt å videreutvikle sitt unike landskap som befinner seg på et spennende sted med impulser fra akustiske og elektroniske univers og med musikk som også henter inspirasjon fra de fineste stedene jeg vet om.

Duo

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tangentør Hyson og vokalist Kinsella er så avgjort Snowpoet, men de har med seg utmerka lag med Josh Arcoleo på elbass og saksofon, Dave Hamblett på trommer og Matt Robinson på tangenter.

Med tekster som tar for seg aspekter med alt fra dyp sorg til varme og kjærlighet, og hele tida langt fra det kleine slaget – Kinsella snakker til meg på et ekte og inderlig vis som gjør at jeg tror på henne. Med sin luftige og varme stemme løfter hun frem tekstene og budskapet sitt på et sjeldent effektfullt, varmt og personlig vis.

I studio

Denne gangen har de gått i studio med fullt band – her er ikke ting lagt på lag. Det betyr at musikken, med spor av alt fra pop, jazz, indie og sikkert en rekke andre herligheter, har vokst fram på et veldig ekte og organisk vis.

Snowpoet har altså fascinert meg kraftig tidligere. Likevel legger de nok en alen til sin vekst med «Heartstrings» med sitt univers der sårbarhet møter skjønnhet – dette er duoens beste visittkort så langt og det sier altså ganske mye.

Den svært så friske og levedyktige kvartetten Chrome Hill markerer sine første 25 år med kanskje bandets beste tilstandsrapport noensinne.

Det er altså et kvart århundre siden Chrome Hill så dagens lys. En prestasjon i seg sjøl å holde en trupp samla så lenge. De så dages lys under navnet Damp og ga ut to plater under det navnet og da med Jørgen
Munkeby som saksofonist.

Etter at bandet skifta navn til Chrome Hill, og Atle Nymo overtok med sin tenorsaksofon og sin bassklarinett, har kvartetten med Roger Arntzen på bass og elektronikk, Asbjørn Lerheim som den sentrale komponisten og på gitar, litt elbass og elektronikk og Torstein Lofthus på trommer, turnert både her hjemme og i det store utland, spesielt Japan, og utvikla et stadig mer unikt kollektivt uttrykk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Personlig

Asbjørn Lerheim har skrevet all musikken og det er lett å lese/høre at han har opplevd både opp- og nedturer. Personlige forhold blir gjenspeilt i ganske frie og “rasende” låter, mens han også viser at den filmatiske inspirasjonen fra Ennio Morricones univers, japansk
impro, Neil Young, Paul Motian og Bill Frisell og heftige rockedoser, blant annet i tittellåta “En Route”, også finnes i denne velsmakende gumboen.

De som aner at Chrome Hill anno 2025 er et kollektiv som er samstemte i å utvikle et mangefasetert uttrykk og som gjør det på et svært så bra vis, er veldig inne på noe.

De fire stortrives åpenbart med hverandre og utfordringene Lerheims fundamnet gir dem. Jeg trives i stadig større grad med hva og hvem Chrome Hill er også. Tøft og personlig er det – holder lenge det!

Den engelske pianisten Alexander Hawkins er i mine ører en av de aller viktigste nye stemmene i pianojazzens univers.

Den 44 år gamle Alexander Hawkins har sakte, men sikkert etablert seg på ei stadig høyere hylle i jazzens verden. Hadde han ikke kommet fra fotballøya, men fra det som en gang var det forjettede land, så hadde
Hawkins hatt jazzikalsk verdensherredømme allerede. Med hans ferske solo-visittkort på plass, så er det uansett å håpe at store deler av musikkverdenen får oppleve hans genialitet.

Forskjellige settinger

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hawkins, født og oppvokst i en akademikerfamilie i Oxford med en svært musikkinteressert far, har gått den relativt tradisjonelle veien via klassisk musikk før improvisert musikk fikk en stadig viktigere plass i livet hans. Bach og Ligeti og seinere Bartók har vært viktige inspirasjonskilder for Hawkins og er det fortsatt og måten han har kombinert det med filosofien til Chicago-kollektivet AACM og pianister som Craig Taborn, David Virelles og tidligere retningsgivere som Mary Lou Williams, Mal Waldron og Cecil Taylor, har ført til et helt unikt solopiano-uttrykk.

Korte låter

Det strålende og informative tekstheftet til cd-en, slikt finnes ikke i strømmeuniverset gitt, forteller oss hvor Hawkins kommer fra og hvordan disse 13 landskapene har vokst frem. Her er det mange typer
stemninger skapt av en teknisk briljant pianist som ikke bruker teknikken til å imponere, men til å skape noe høyst inderlig basert på inspirasjonskilder og omskapt til hans svært personlige språk.

Her er det mulig å høre noe lyrisk, varmt og empatisk – musikk skapt ut av kraft og overbevisning. Dette er musikk skapt av Alexander Hawkins og som ikke kunne vært unnfanget av noen andre. Fantastisk!

Gard Nilssen har satt usedvanlig store spor på jazzscena de par siste tiåra. Det er heldigvis svært lite som tyder på at han kommer til å slutte med det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I bortimot halvparten av sine 41 år har Gard Nilssen, som delte på kepperjobben i Herkules i Skien med landslagskeeper Rune Almenning Jarstein før jazzen tok han, i stadig større grad fortalt et voksende publikum at han er en usedvalig trommeslager, bandleder og initativtaker. Han er av typen som åpenbart ikke lar seg stoppe av noe som helst – det må være usedvanlige mengder energi i den kroppen og han sørger for at det kommer ut på mange forskjellige vis til glede for veldig mange.

Musikeren

Nilssen har helt siden jeg “møtte” han for første gang vist en sult etter å suge til seg kunnskap og gi seg sjøl utfordringer. Det har ført til at han har vokst og vokst og at han anno 2025 framstår som en av vår verdensdels viktigste retningsgivere på sitt instrument og med sine band.

Det stoooore bandet

I 2019 fikk han, som Artist in Residence på Moldejazz, muligheter som han neppe ville fått ellers. Blant annet fikk han sette sammen sitt “drømmestorband”, Supersonic Orchestra. Der samla han alle sine favorittsmusikere fra grendene rundt seg og helt siden debuten i Norges vakreste by til i dag har Supersonic Orchestra vist seg å vær ett av klodens aller heftigste større orkestre.

Med tre trommeslagere og tre bassister som fundament for et univers av blåsere som man bare kan drømme om, har Nilssen og barndomskameraten André Roligheten skrevet og arrangert låter samt gjort om på musikk av Mongesi Feza og tolka Carla Bleys arrangement av “We Shall Overcome”, slik at hjertet svulmer.

På denne EP-en har Nilssen funnet frem fire liveopptak spilt inn enten på Victoria, Øya eller i Skopje i Makedonia som viser hvilket musikalsk overflødighetshorn han og dette universet er.

Det er både fritt, groovete og så vanvittig tøft at det er bare er å gi seg ende over. Supersonic Orchestra bør enkelt og greit tildeles evig liv.

Det lille universet

Gard Nilssen stortrives synlig i alle settinger, både hans egne og andres, og i ti år har Acoustic Unity vært kanskje hans viktisgte plattform. Den svenske bassisten Petter Eldh og saksofonisten André Roligheten har hele tida utgjort stammen. Fra tid til annen har gjester vært hjertelig tilstede, men etter rundt 250 konserter verden rundt, så står de tre noe så vanvittig på egne bein.

Nok en gang er det materiale av Nilssen og Roligheten som står på menyen på denne EP-en som er henta fra en konsert i The Barbican i London i 2018 – trolig som support for Susanne Sundfør.

Det er en interaksjon, en form for lytting i dette akkordfrie samfunnet som kan benyttes som lærebok i dette faget hvor som helst og når som helst.

Det swinger og groover på et så høyt nivå at sjøl Sundfør-publkummet, som sikkert har mange av sine gener i rocken, var hørbart begeistra.

Gard Nilssen er ei usedvanlig viktig stemme i jazzens verden og her kommer det to nye bekreftelser på det – jeg gleder meg til mange flere.

PS I tillegg er dette en flott debut for det norske selskapet Action Jazz.

and

1. Når du trodde du hadde hørt “alt”, så dukker svenske Stina Hellberg Agback opp med harpa si og spiller standardjazz.

Noe av det aller morsomste med kulturopplevelser er nesten sjølsagt det å bli overraska. Å få servert noe du overhodet ikke ante noe som helst om.. Det Stina Hellberg Agback (39), med solid bakgrunn fra Berklee i Boston og Musikhögskolan i Stockholm, gir oss med denne trioinnspillinga hører så avgjort hjemme der.

Standardskatten

Det himmelsek instrumentet harpe forbinder jeg med alt annet enn jazz – i alle fall den tradisjonen som har standardskatten som sitt fundament. Alice Coltrane løfta jo frem instrumentet på sitt unike vis og i våre dager har Brandee Younger nok en gang satt det på kartet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det Hellberg Agback gjør er å ta låter som “Moon River”, “God Bless The Child”, “Body and Soul”, “There Will Never Be Another You” og “Misty” sammen med fem egne komposisjoner, og vise oss at harpa i
hennes hender egner seg også i et slikt landskap.

Når hun så har alliert seg med to av broderfolkets aller beste bass/trommer-herrer, Filip Augustsson og Jon Fält, sistnevnte godt kjent her hjemme blant annet i Ellen Andrea Wangs trio, så har Hellberg Agback fått det aller beste reisefølget hun kunne ønske seg.

Annerledes og kuriøst

Om det er mest kuriøst og annerledes dette eller er det slik at det swinger? Jeg vil vel helst mene at det er litt av alt, men at Stina Hellberg Agback har et nært og inderlig forhold til dette universet hersker det ingen tvil om. “There Will Never Be Another You” er en av de udødelige låtene på programmet; det vil i alle fall ikke bli så mange som følger i det samme sporet som henne i fremtida.

Jeg har hatt et avstandsforhold i mange år til Sol Heilo. Nå var det på høy tid vi gikk videre!

De gangene jeg har hatt mulighet til å tilbringe tid med Sol Heilos hovedbeskjeftigelse Katzenjammer, så har jeg kjent på at smilet raskt
har kommet på plass. I tillegg til herlig og utadvendt musikalitet på høyt nivå, så har det vært en joie de vivre, som det heter på godt
norsk, over uttrykket som har tatt umiddelbar bolig i meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har med andre ord hatt godfølelse for multiinstrumentalisten og vokalisten Sol Heilo ganske så lenge. Det som skjedde med henne her på den andre sida av jul da hun blei frastjålet tilhengeren med hele arsenalet sitt av instrumenter, gjorde ikke sympatien mindre.

Heldigvis fikk tyven kalde føtter og tilhengeren og ikke minst alle horna kom hjem igjen.

Ei indigo stjerne

Om dette soloalbumet, bestående av ti egenkomponerte låter, med en del assistanse fra stort sett David Alexander Burn, har blitt til som en slags klapp på skuldra til seg sjøl for at «katastrofen» med instrumentene blei unngått, vet jeg ikke, men den blå vinylen syder og
koker i alle fall av overskudd og livsbejaenhet. Det er også en bånn ærlig Sol Heilo vi møter som ikke legger skjul på at Livet – det med stor L – så avgjort har sine skyggesider også.

Sammen med et herlig lag medmusikanter, blant andre Knerten Kamfjord og Terje Kinn, blir vi invitert med inn i studio og får bli med på masse av den interessante musikalske småpraten før det blir telt opp.

Her snakker vi folk-, country- og andre Americana-impulser satt sammen til noe helt solsk og jeg stortrives enkelt og greit i hennes selskap.

Sol Heilo er en sjeldent vital, virtuos og livsbejaende musikant – hun spiller som en gud og hun synger strålende. Jeg stortrives sammen med henne og musikken hennes og jeg vet hvor jeg skal gå i platehylla når jeg trenger påfyll av smil, energi og andre saker forbundet med positivitet.

Dennis Egberth er ei spennende stemme i den søkende svenske jazzen. Her møter vi han i en rekke musikalske grenseland.

Jeg har møtt trommeslageren, komponisten og bandlederen Dennis Egberth (35) i et par settinger tidligere og han har fortalt meg at han har noe originalt å melde hver gang.

Her har han satt sammen et band med trompeteren Niklas Barnö, elektronikeren Linus Hillborg, tenorsaksofonisten og klarinettisten
Fredrik Ljungkvist, bassisten Joe Williamson og tangentisten Alex Zethson, og tatt oss med til et univers med masse flotte ingredienser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fusjon

Her hjemme kjenner vi godt Fredrik Ljungkvist etter alle åra i legendariske Atomic og sammen med en rekke andre norske settinger også. Her danner han ei frontrekke sammen med Niklas Barnö som bekrefter at Atomic-trompeter Magnus Broo har en meget verdig arvtaker eller forlenger på plass.

Det er mulig å høre spor av Atomic-estetikken her. Den melodiske, men samtidig frie og åpne tilnærminga er så definitivt tilstede og fusjonert med ambiente elektroniske elementer fra Hillborg og Zethson, med et solid fundament skapt av canadiske, men Sverige-bosatte Williamson og sjefen sjøl, så blir musikken til dette dynastiet et
helt spesielt landskap som det er herlig å dykke ned i.

Akkurat når du tror du hadde dynastiet under huden, tar de en herlig liten musikalsk u-sving og gir oss den nesten funky låta “Bogey”. Den viser oss ytterligere bredden i uttrykket og musikkanskuelsen til Dennis Egberth.

Denne utgivelsen på det Brooklyn-baserte selskapet 577 Records er nok en bekreftelse på at Dennis Egberth er ei original stemme som skal
følges nøye. Derfra kommer det aldri likegyldig musikk.

Adam Douglas er en troverdig og flott vokalist og musikant. “Companions” er nok et prov på det.

Adam Douglas (44) er opprinnelig fra Oklahoma, USA, men siden han har bodd her i kjempers fødeland siden 2008, vunnet Stjernekamp og Spellemannpris, og snakker et sted mellom dialekt og nynorsk, så synes
jeg absolutt at jeg vi skal regne han som en av oss. Basert på det jeg har hørt både på tv, i heimen og laiv, så skal vi være glad for at han fant kjærligheten her og siden har berika oss veldig med sin ekthet og inderlighet.

En av de viktigste faktorene for at jeg skal finne frem til en artists uttrykk, er at jeg tror på det han eller hun har å melde. De kan være så flinke å synge eller spille som de bare vil, men det hjelper ikke hvis jeg ikke tror på dem. Når det gjelder Adam Douglas så tror jeg veldig på han.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vokser og vokser

Jeg har på ingen måte full oversikt over alt Douglas har foretatt seg, men uansett så har han bare vokst og vokst for meg – han fremstår anno 2025 som en svært moden, ydmyk og reflektert herre med et levd liv å
hente fra.

Med si personlige, tøffe og uttrykksfulle stemme, og ditto gitarspill, inviterer Douglas oss til å hilse på viktige møter i sitt liv. Det er en feel good-stemning over møtene både med kona Kristin, som vi nok
har å takke for at han blei værende her, og bestemora – kvinner som har satt evige spor.

Dessuten legger ikke Douglas skjul på hva synes om landet hvor han er født og situasjonen verden er i som skremmer oss alle – «Peace In Our Time» er et av høydepunktene her sammen med duetten med Jarle
Bernhoft, «When Can We Leave Here». Som de synger: we could be running out of time……

Funky

Med et strålende band i ryggen og et funky tonespråk med soul, rhythm and blues og rock tilsatt en håndfull jazzkrydder, så har «Companions» blitt en flott musikalsk gumbo og visittkort for Adam Douglas.

Han forteller oss hvor ekte, inderlig, bra og ikke minst troverdig han er. Det holder lenge for meg det.

Bandet bærer Jan Gunnar Hoff sitt navn, men det oppleves likevel som et meget vellykka fellesprosjekt med fire strålende herrer.

Tangentør, komponist, initiativtaker og bandleder Jan Gunnar Hoff har gjennom flere tiår vært flink til så mye. Blant annet har han ved gjentatte anledninger vist at han har hatt en unik evne til å sette sammen spennende konstellasjoner med ei fin blanding av norske storheter og internasjonale helter. Det er ikke veldig mange som kan skryte av å ha både Pat Metheny, Mike Stern, Gary Novak, Horacio El
Negro Hernandez og Alex Acuña på cv-en – det kan altså Bodøs store tangentsønn Jan Gunnar Hoff.

Nytt lag

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hoff og Sandefjords store bass-sønn Per Mathisen har jobba sammen i flere av disse settingene siden 2008. Sommeren 2023 møtte de to den engelske trommeslageren – og ofte keyboardist også, blant annet i John McLaughlins band – Gary Husband og den franske supergitaristen Nguyên Lê.

Etter en del klubb- og festivaljobber var det åpenbart ikke bare for de fire, men også for Losen Records-sjef Odd Gjelsnes, at dette bandet måtte i studio så fort som mulig. Siden alle var opptatt på mange hold, lykkes det ikke før i fjor høst med å finne datoer som passa.

Eget stoff

Utstyrt med seks Hoff-komposisjoner, to av Husband, tre av Lê samt et Mathisen-arrangement av Samuel Barbers “Adagio for Strings”, får i empatisk, virtuos og tøff musikk i en rekke grenseland. Her er doser
av både jazz, jazzrock, klassisk musikk, progrock og verdensmusikk – at Lê har vietnamesiske aner skinner tydelig gjennom – og de fire har satt det sammen til en flott musikalsk gumbo.

Vi har med voksne herrer å gjøre som ikke har noe å bevise lenger, men som gjør det hele tida likevel. Det er stor dynamikk i uttrykket og jeg stortrives aller best i de låtene der de tar´n ned og gir seg sjøl og oss god tid til å dykke ned i det vakre.

Jan Gunnar Hoff Group anno 2025 er kanskje den beste utgava han har vært sjef for noensinne.