Tor Hammerø

Mike Stern har en tone i gitaren sin og et uttrykk som har snakka godt til meg i mange tiår. Det gjør han og det så voldsomt fortsatt.

Mike Stern har rukket å passere 72, men til tross for solide motbakker i livet som tung dopavhengighet i en periode og bortimot ødelagt høyrehånd etter ei fallulykke, så har han hele tida greid å komme tilbake til det høye nivået han har skjemt oss bort med helt siden han viste oss hvem han var, først med Blood Sweat & Tears og ikke minst med Miles Davis.

Jaco Pastorius

Da er vi tilbake på 80-tallet og det var også første gang jeg hørte Stern live. Settingen var Moldejazz med ikonet Jaco Pastorius og hans Word of Mouth- band. Jeg hadde en form for ansvar for bandet under
Molde-oppholdet og jeg røper vel ikke for mye når jeg antyder at alle stimuli som blei inntatt ikke var å få kjøpt hos Aure Frukt & Tobakk som Jo Nesbø skriver om.

Midt under konserten måtte jeg faktisk gå tur med Pastorius etter at han hadde greid kunststykket å ryke strenger begge bassene sine, mens Stern og resten av bandet holdt det hele i gang og en svett basstekniker jobba så svetten rant for å få bassene spillbare igjen.

Geniet Pastorius, som blei diagnostisert som manisk depressiv, gikk det ikke bra med og han døde bare 35 år gammel etter å ha blitt slått ned av ei dørvakt på en nattklubb i hjembyen Fort Lauderdale.

Stern derimot fikk den hjelpen han trengte for å komme seg ut av rushelvetet. Etter Pastorius-epoken har han jobba med blant andre The Brecker Brothers, David Sanborn og Béla Fleck, men i stadig større grad med sine egne band og sin egen musikk.

Stjernelag

På «Echoes and Other Songs» får vi mer av den kjente, flotte, lyse og luftige Stern-tonen og hans melodiske åre som låtskriver er så avgjort til stede i fullt monn fortsatt. Stern har funnet si egen stemme og er blant de her på Tellus som det er mulig å kjenne igjen etter en tone eller to.

Med sitt sedvanlige brygg der både funk, jazzrock og verdensmusikk er en viktig del av Sterns jazzgumbo, gir han oss her egentlig bare mer av det samme som jeg i alle fall har blitt begeistra for gjennom mange
livemøter og ditto plateutgivelser.

Når han så har invitert med seg noen av de aller høyest oppe på lista, Chris Potter og Bob Franceschini på saksofoner, Jim Beard på tangenter og som produsent, Christian McBride og Richard Bona på bass – sistnevnte også med sin særpregede stemme, Antonio Sanchez og Dennis Chambers på trommer, fru Leni Stern på ngoni og Arto Tuncboyacian på
perkusjon, så skal det usedvanlig mye til for at dette ikke skal bli nok et strålende visittkort i regi av Mike Stern.

Mike Stern anno 2025 er i storform og låter akkurat så Mike Stern som han alltid har gjort.

Det var åpenbart på høy tid at jeg fikk tetta igjen et musikalsk hull jeg ikke visste jeg hadde. Trondheimsbandet Sugarfoot har vært greie og sørga for det.

Som sagt/skrevet en rekke ganger tidligere så er det slik at det aller meste kan eller vet jeg lite eller ingenting om. Bandet Sugarfoot hører hjemme i den kategorien, men et plateselskap som vet hva de skal gjøre med slike som meg har gjort jobben sin og på det viset opplyst mitt sinn.

Historia

Spora til Sugarfoot kan føres tilbake helt til 2011. Hogne Galåen og Øyvind Holm, som begge synger og spiller gitar, starta det hele som duo. Raskt fant de ut at de ville utvide paletten og ønskelista besto av trommeslager Even Granås, tangentør Thomas Henriksen, bassist Bent Sæther (Motorpsycho) og pedal steelgitarist Roar Øien. Når så alle mente det var en god idé var sekstetten Sugarfoot et faktum.

Fram til 2019 kom det fem album, to av dem innspilt i California-ørkenen, men pandemien førte til at Sugarfoot gikk i en slags dvale. Så skjedde det saker og ting høsten i fjor. Waterboys-sjefen Mike Scott oppdaga et av albuma til bandet og inviterte dem til å bidra med vokalharmonier på ei ny Waterboys-låt. Ikke nok med det; Scott ville ha med Sugarfoot som support-band på Waterboys-turné i både Storbritannia og Skandinavia.

Oppsummering

I den forbindelse har Sugarfoot satt sammen ei opplæringsskive til Sugarfoot-universet. Ni spor med vakre vokalharmonier i et landskap der det de kaller kosmisk americana og med tydelige spor av psychedelia – her legges det ikke skjul på at band som Byrds, Grateful Dead og Crosby, Stills, Nash & Young står høyt i kurs – pluss en ny cover av Emitt Rhodes´ “Time Will Show the Wiser” fra 1967, forteller meg at jeg har gått glipp av mye gromlyd i mange år.

På denne fargerike vinylen, som kun finnes i 500 eksemplarer, møter jeg et band med en musikk det er svært lett å bli glad i. Jeg er et godt eksempel på det.

Den danske pianisten Simon Linnert har vært borte lenge. Her viser han oss at det var på høy tid at han ga lyd fra seg igjen.

Simon Linnert (40) skal ha vært en mer enn lovende musikant på Københavns jazzscene i tenåra. Han tok valget og forlot konservatoriet i Kongens by og dro til New York for en mer personlig utvikling og studerte blant annet med Jason Moran som nylig fortalte oss i Molde at han er en av verdens viktigste nåtidige pianister.

Linnert valgte også etter ei stund å forlate musikken, men etter rundt ti år borte, flytta han tilbake til Brooklyn, fant frem igjen pianoet og begynte å spille seine set på sjølvaste Village Vanguard – verdens mest berømte jazzklubb.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Første trio

Her møter vi Linnert på hans første trioinnspilling sammen med sin “gamle” landsmann, den danske bassisten Richard Andersson, og sin “nye” landsmann, den amerikanske trommeslageren Allan Mednard.

Plata er spilt inn i København, men har et klart amerikansk preg over seg. Linnert er en pianistisk lyriker som får utmerka reisefølge av Andersson og Mednard, som noen kanskje kjenner igjen fra samarbeid med Kurt Rosenwinkel og Aaron Parks

Med kjente låter som Carla Bleys “Ida Lupino”, som alle med Molde-følelser kjenner igjen fra Karin Krogs ikoniske “Break of Day in Molde”, Paul Motians “Once Around the Park”, Andrew Hills “Erato”, Wayne Shorters klassiker “Nefertiti” og Thelonious Monks sjeldent spilte ” Boo Boo´s Birthday”, originalkomposjoner av Linnert og tre kollektivt unnfanga utflukter fra de tre, får vi både ettertenksom musikalsk lyrikk og mer moderne abstraksjoner – alt gjort på et personlig vis.

Jeg visste absolutt ikke at jeg hadde savna musikken til Simon Linnert – jeg ante faktisk ikke at han fantes. Fra nå av lover jeg å holde ørene åpne.

Trioen Gigamy er noe for seg sjøl. Helt for seg sjøl, faktisk.

Når du tror du har hørt alt, så har du sjølsagt ikke det. Det ferskeste eksemplet på det for min del har vært møtet med trioen Gigamy – ombord i en seilbåt!!!

Gigamy består av Andrine Dyblie Erdal på cello og synth, Martin Sandnes Haukedal på gitar og Jomar Jeppsson Søvik på trommer, elektronikk og feltopptak. Tre unge, relativt ukjente navn for meg som åpenbart har tanker og ideer om hvor de vil at musikken skal ta dem – og oss.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ved kai

Sommeren for to år siden tok de turen ombord i en seilbåt ved Aker Brygge i Oslo og spilte inn musikken live. Det betyr at de fikk komp av både skrikende måker, hoiende badere, gnikking av fortøyninger og
annet som kom deres vei.

Alt dette reagerer trioen på og skaper noen spennende og noen ikke fullt så spennende lydlandskap som det er annerledes å tilbringe tid
sammen med.

Det meste er fritt improvisert, men plutselig dukker det opp ei ganske så rocka låt, “Gigamy”, som forteller at også det har trioen inne mellom bølgeskvulpene.

Gigamy byr på noe tøft og definitivt noe annerledes inspirert av båtens og sjøens rytmikk – noe vi har godt av å bli utfordra av.

Fred Hersch har i årevis vært blant mine absolutt favorittpianister. Her har jeg fått nok en bekreftelse på det.

Fred Hersch (69) har vært der i mange tiår. Kvaliteten og personligheten har vært upåklagelig hele veien, men til tross for det har aldri Hersch blitt noen superstjerne. Tankene mine gikk faktisk i retning Egil Kapstad. Han var også en gigant som heller ikke fikk den anerkjennelsen talentet og kunstnerskapet hans fortjente.

Hersch har hatt sine fysiske problemer opp gjennom åra. I en lengre periode lå han også i koma og det var fare at han ikke ville vende tilbake. Det gjorde han heldigvis og med denne og andre fasiter i hånd, så har han kommet tilbake bedre og mer livsklok enn noen gang.

Gamle venner

Trommeslager Joey Baron og bassist Drew Gress går tilbake til 80- og 90-tallet når det gjelder samarbeid med Hersch. På ingen måte kontinuerlig, men med ujevne mellomrom har de gjenoppfriska gamle musikalske minner og bygd videre på dem.

I mai fjor satte de hverandre stevne igjen i Manfred Eichers nye favorittstudio i Lugano i Sveits, Auditorio Stelio Molo RSI, og at det var stor musikalsk hygge og masse empati innenfor veggene der, hersker det svært liten tvil om.

Lytteegenskaper

Her har vi med tre musikanter med langt framskredne, svært langt faktisk, lytteegenskaper å gjøre. De vet intuitivt når, hvordan og med hva de skal bidra og når de skal legge av. Det er en sann fryd å følge samtalene de tre fører.

Med et repertoar bestående av tre Hersch-låter, blant annet en overraskende latin-låt, Ornette Colemans “Law Years”, Egberto Gismontis overnydelige “Palhaço”, som jeg minnes veldig fra samarbeidet mellom Gismonti, Jan Garbarek og Charlie Haden, den uforglemmelige standardlåta “Embraceable You” i en totalt unik versjon og Charlie Hadens “First Song”, tar de tre oss med på en utflukt utelukkende egna til nytelse og beundring.

“The Surrounding Green” er enkelt og greit ei trioinnspilling som kan gå inn i historia som en av de store, men om Fred Hersch får noe stort “gjennombrudd” av den grunn tillater jeg meg likevel å tvile på.

Gitaristen, komponisten og søkeren Håvard Volden har nok en gang funnet frem til noe ganske så unikt.

Håvard Volden (45) har vært der, men i periferien, for meg i en årrekke. Hver gang han har meldt seg til tjeneste så har jeg latt meg fascinere av hans unike innfallsvinkel til det å skape musikk. Han er så avgjort ikke av typen som kompromisser med noe eller noen som helst, noe blant annet hans samarbeid med  Jenny Hval har vært et utmerka eksempel på.

Tilbake

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha forska i landskap der gitar og elektronikk har spilt mer eller mindre likeverdige roller i flere år, så har Volden med “Small Lives” vendt tilbake til gitaren i all hovedsak. Og det utstyrt med fornya forskertrang som har gitt seg utslag i nye stier fram til et spennende og høyst personlig uttrykk.

Sammen med Jan Martin Gismervik på trommer, Adrian Myhr på elbass og Guoste Tamulynaite på synther og sampling, tar Volden, som også sper på med synther, feltopptak, Revox 77, trommer og perkusjon, oss med til et jazzikalsk univers med masse improvisasjon og alternative stemminger som også inkluderer elementer av tape musikk, ymse
folketradisjoner, new age og utadvendt og eksperimentell rock. Om noen får en anelse om at dette bærer i vei til spennende og hittil uoppdagede destinasjoner, så har de faktisk helt rett.

Musikken er både åpen og søkende, for i neste omgang å bli ganske så rytmisk og melodisk straight. Hvilken vei Volden til enhver tid velger å gå, er vanskelig å høre for seg – og det er det som gjør dette møtet med han så interessant og givende.

Hvor Håvard Volden dukker opp neste gang er umulig å si – det er det som gjør han så spennende også.

Hva hadde livet vært uten japansk frijazz? Det hadde sikkert gått greit videre uten, men det er mye morsommere med.

Kvartetten Kaze, bestående av franskmennene Peter Orins på trommer og Christian Pruvost på trompet og flygelhorn og japanske Satako Fujii på piano og Natsuki Tamura på trompet og stemme, har eksistert i 14 år og gitt ut en rekke album og turnert over store deler av verden med sin relativt frie og originale innfallsvinkel til det å skape musikk.

Jeg har hatt gleden av å støte på Fujii og Tamura i flere sammenhenger og har alltid latt meg fascinere. Fujii, som har skapt kompromissløs musikk i vel 30 år, har blitt kalt frijazzens svar på Ellington. Ta det for det er verdt, men det sier uansett mye om hvilken anseelse hun nyter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Spesielt møte

Da Fujii hørte at Koichi Makigami skulle være i Europa samtidig som Kaze var på turné, blei ideen om et samarbeid umiddelbart født.
Makigami er en legende i japansk avant-rock og har fra tid til annen også samarbeida med friimprovisatører.

Her blir de fem sluppet løs på hverandre i de to franskmennenes hjemby Lille og jeg kan love at vi blir servert musikk ingen av oss har opplevd tidligere.

De tre “låtene” som varer i vel en time tilsammen, er ei fri reise i den kollektive musikken, absurditetens og humorens verden. Den ene ideen tar den andre og på et dynamisk vis skapes det hele tida spenninger.

Makigami, som også trakterer det japanske tradisjonsinstrumentet shakuhachi og trompet og som Thomas Strønen har jobba med, benytter stemmeprakten sin på et vis jeg aldri har hørt før. Den kan være barnslig, den kan være hysterisk morsom, den kan være rar, den kan være, ja alt annet enn det du trodde ei stemme kunne være.

Musikken kan være både sart og ettertenksom og den kan være brutal og voldsom, men uansett så  engasjerer den hele tida.

Verden blir som sagt et morsommere sted å være med en dose japansk frijazz fra tid til annen.

Den italienske pianisten Alessandro Sgobbio har studert og bodd flere år i Norge. Det har satt sine vakre spor.

Alessandro Sgobbio har passert 40 med relativt god margin. På den tida har han rukket å studere både i Parma og tatt en master på Musikkhøgskolen i Oslo med legenden Misha Alperin som mentor. Han har gitt ut rundt 15 plater som leder for egne prosjekter og her hjemme har han samarbeida med blant andre Karoline Wallace, neste års JazZtipendiat på Moldejazz, og Håkon Aase i bandet Silent Fires og i bandet Hitra sammen med islandske Hilmar Jensson og Jo Berger Myhre og Øyvind Skarbø.

Aleine

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De seineste åra har Sgobbio i stor grad konsentrert seg om et soloprosjekt. Som den oppvakte sikkert har kommet frem til allerede så er dette Sgobbios tredje visittkort i sakens anledning og det er en stadig mer inderlig og original musiker vi får hilse på.

Her møter vi pianisten og elektronikeren Sgobbio som live sørger for unike og spennende lydlandskap. Han er ei fin blanding av en romantiker og lyriker. Han gir seg sjøl, oss og musikken rom til å utvikle seg sakte og organisk – noe vi trenger i større grad enn noensinne i mi levetid i alle fall.

De åtte spora kan gjerne oppfattes som en slags dagbok der hvert enkelt spor er en dedikasjon til en person eller et sted som har betydd mye for Sgobbio – blant andre salige Misha Alperin.

Dette er en vakker og sterk tilstandsrapport fra Alessandro Sgobbio. Det akustiske Fazioli-flygelet trives godt sammen med hans nennsomme bruk

av live elektronikk og “Piano Music 3” forteller oss at Sgobbio fortsetter sin ferd frem mot en plass blant de viktige tangentørene.

Trommeslageren og bandlederen Wolfgang Haffner er så avgjort Tysklands store fusionstjerne. Her viser han oss det nok en gang på turné i hjemlandet i fjor høst.

Wolfgang Haffner har nådd den anstendige alder av 59 år og har egentlig vært ei stadig stigende stjerne helt siden slutten av 80-tallet da hans svært omfattende plateproduksjon kom i gang. Han har
samarbeida med mangt og mye, blant annet med legendariske Klaus Doldinger og hans band Passport, Till Brönner og Eddie Daniels.

I stadig større grad har det blitt med egne band og egen musikk Haffner har vist seg frem. Han nyter voldsom anerkjennelse på hjemmebane og i EU-landskapet i midtre og sørligere deler av vår verdensdel, men her hjemme har aldri Haffners fusion-uttrykk stått særlig sterkt. Derfor kjenner vi dårlig til han, men det er det absolutt mulig å gjøre noe med ved hjelp av denne live-innspillinga.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dobbelt opp

Denne dobbelt-cden gir oss nesten en og en halv time med musikk og her er det aldri tvil om hvor eneren er, for å si det sånn. Med sitt faste band bestående av Arto Mäkelä på gitar, Simon Oslender på tangenter,
Thomas Stieger på elbass og Sebastian Studnitzky på trompet, skapes det særdeles grooovy stemninger. Høykompetente herrer som jeg kjenner relativt dårlig til, men du verden som de kler musikken som Haffner i
stor grad har skrevet.

Bortsett fra ei låt av Oslender og John Miles´ legendariske “Music” som avslutter “konserten”, så er alt skrevet av Haffner. Han er en melodiker av rang og med sin vakre og “lette” tilnærming til det å skape musikk og god stemning, så har han satt sammen et bortimot perfekt band.

Mye foregår i medium- og up tempo, men Haffner er så avgjort i stand til å ta det hele ned også slik at det blir rom til å puste – en veldig fin dynamikk i denne konsertpakka med andre ord.

For alle de med et ekte fusionhjerte så byr Wolfgang Haffner på ei perle og bekrefter nok en gang at han er en framifrå trommeslager til dette uttrykket.

En av Sveriges mest sentrale moderne musikanter, Fredrik Ljungkvist, har skrevet musikk for og spiller den sammen med det strålende Scheen Jazzorkester. Slikt blir det fest av.

Fra oppstarten i 2010, da Scheen Jazzorkester var mer eller mindre et tradisjonelt storband, så har kollektivet som nå består av ti medlemmer pluss “innleide” gjester fra tid til annen vist seg å være
et jazzikalsk kraftsenter. Helt fra starten har André Kassen vært en pådriver og er det fortsatt. Thomas Johansson har også etter hvert fått ei stadig mer sentral rolle og til sammen har de og mange flere
skapt et av våre aller mest spennende store ensembler som har vakt berettiga oppmerksomhet langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Egne og andre

Scheen Jazzorkester har hatt en flott evne til til å spre
bestillingsoppdragene sine mellom bandets egne medlemmer og eksterne leverandører. Forrige visittkort var sammen med en av verdens ledende
trompetere, Ambrose Akinmusire, og ved dette veiskillet er det Sveriges store saksofonist og klarinettist Fredrik Ljungkvist, som vi kjenner godt her hjemme spesielt gjennom hans medvirkning i Atomic,
som har fått oppdraget med å skrive musikken.

Bestillinga blei gjort i 2022, innspilt den 10. november 2023 og ligget til marinering til nå. Musikken har på alle vis tålt ventetida.
Ljungkvist hadde også tatt med seg sine landsmenn Mattias Ståhl på vibrafon og Mats Äleklint på trombone og er innspilt live som seg hør og bør i Ibsenhuset i Skien.

Trøkk og lyrikk

Slik vi kjenner Ljungkvists uttrykk fra før, så er det også her ei salig blanding av et enormt og kompromissløst trøkk og ettertenksomme og lyriske melodier. Solistisk er det høyt nivå rund baut med de
nevnte i sentrale roller pluss blant andre Guttorm Guttormsen og Audun Kleive meget hjertelig tilstede.

Når så kollektivet Scheen Jazzorkester hele tida tar stadig nye steg i retning seg sjøl og noe større, så har “Framåt!” blitt nok en bekreftelse på at kongeriket har enda et stort ensemble på svært høyt internasjonalt nivå.