Tor Hammerø

Av en eller annen grunn er Belgia en ganske så ukjent størrelse i jazzens verden. Saksofonisten Fabrice Alleman er nok et prov på at det er det ingen grunn til.

Jovisst er det musikanter fra Belgia som har markert seg på aller øverste hylle opp gjennom åra. Toots Thielemans, munnspiller, gitarist og plystrer i verdensklasse, og gitarist Philip Catherine er de to som virkelig har satt uutslettelige spor hos meg og når Catherine er med på to av spora her, så sier det ganske mye om hvor også Alleman befinner seg.

Har vært der lenge

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Fabrice Alleman (56) har vært en sentral skikkelse i belgisk jazz i en årrekke. Til tross for en rekke plateutgivelser og masse utmerkelser så er han fortsatt en ukjent størrelse her til lands – i alle fall hos meg. Multisaksofonist, klarinettist, fløytist, komponist, arrangør og produsent – Alleman kler de fleste roller, og spiller derfor, bokstavelig talt, ei viktig rolle på den hjemlige arena.

Ambisiøst prosjekt

Mitt aller første møte med Alleman, som “kun” spiller sopransaksofon og plystrer her, er med hans første del i et stort tredelt prosjekt som vil bestå av “Clarity” og seinere “Now” og “Voices”.

“Clarity” har som mål å løfte frem det enkle og uforfalska – og lykkes veldig godt med det. Han har skrevet låter som har som mål å sette seg i hjernebarken med en gang og mange av dem gjør det. Ikke minst hyllesten til Thielemans, “Just Take It As It Is”, som Alleman freidig plystrer, om enn ikke på Toots-nivå!

Med seg ellers har han bassisten Jean-Louis Rassinfosse, også kjent som en Chet Baker-følgesvenn i mange år, og framifrå piano- og trommefølge som også bekrefter nivået på belgisk jazz. På et par av spora er også Budapest Scoring Orchestra strykende tilstede uten å skjemme seg ut.

Hele universet her er inspirert av Chet Baker og byr på musikk med masse sensitivitet og dybde. Fabrice Alleman er en musiker jeg gleder meg til å følge videre.

Trompeteren og elektronikeren Hilde Marie Holsen er ikke av den lettskremte typen. Hun viser enormt mot, vilje og evne til å skape helt egne landskap.

For tredje gang har jeg hatt gleden av å bli invitert inn i Hilde Marie Holsen (35) sitt høyst personlige univers. Sjøl om “Ediacara” har blitt liggende til marinering i flere måneder, så har hun og den tålt ventetida svært godt. Helt siden starten med “Ask” i 2015 så har Holsen, fra Jøster i Vestland, men med base i Oslo etter utdannelse på Musikkhøgskolen, med all ønskelig tydelighet fortalt oss hvilken retningsbestemt kunstner hun er.

Bestemt

Holsens andre visittkort, “Lazuli” fra 2018, var en flott videreføring av Holsens visjoner i et landskap der samtidsmusikk møtte impro og electronica og nok en gang var hun mutters aleine.

De to første skivene mer enn antyda at Holsen med sin høyst kompromissløse innfallsvinkel til det å skape musikk og uttrykke seg, visste hvor hun ville med musikken sin. Nok en bekreftelse gir hun oss med “Ediacara”.

Hun stiller til start i denne tredelte suiten med en nydelig og varm trompettone – når hun vil at den skal låte som en trompet – og der hun benytter samtidig elektronikk til å skape fascinerende og veldig personlige lydunivers langt bortenfor det meste som har vederfaret alles sinn.

Ro

Holsen inviterer oss til steder der det er mulig å finne ro til kontemplasjon sjøl om det er mye elektronisk kaos i fundamentet. Hilde Marie Holsen befinner seg et godt stykke på sida av giganter som Arve Henriksen og Nils Petter Molvær, men likevel mener jeg å oppleve et slektskap der. Et svært godt og inspirerende slektskap faktisk.

Tenorsaksofonisten Hank Mobley var det som blir kalt musikernes musiker. Han fikk aldri den store oppmerksomheten blant publikum. Det var det absolutt ingen grunn til.

Hank Mobley (1930-1986) kom i skyggen av medtenorister som John Coltrane og Dexter Gordon. Slik var det mens han levde og slik har det også vært etter at han gikk bort. Blant medmusikanter derimot nøt Mobley svært stor anerkjennelse og i de ihuga jazzkretser blir han fortsatt snakka om og lytta til med stor respekt. Derfor er det ekstra hyggelig at Blue Note har valgt å trekke frem igjen “No Room For Squares” fra 1964 i serien Classic Vinyl Series – på 180 gram vinyl mastera fra de originale analoge tapene. De forteller oss med all ønskelig tydelighet at Mobley fortjente mye mer oppmerksomhet både mens levde og i tida etter sin bortgang.

Spesiell innspilling

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Mobley, som levde et tøft liv og var avhengig av heroin i lange perioder, var stort sett inaktiv fra midten av 70-tallet. Jazzjournalisten Leonard Feather beskreiv Mobley som mellomvektmesteren av tenorsaksofonen, noe som gikk på at han langt i fra var så aggressiv som Coltrane kunne være og heller ikke så mjuk som en Lester Young. Denne innspillinga er et godt eksempel på det.

Innspillinga er henta fra forskjellige “sessions” fra henholdsvis en mars- og en oktoberdag i 1963. Med på begge er kun Mobley og en av de hippeste bop-trommeslagerne verden har møtt, Philly Joe Jones. Du verden som det groover av begge to i et et repertoar som består av seks Mobley-komposisjoner.

Ellers er det enten de unge trompeterne Donald Byrd eller Lee Morgan, pianistene Herbie Hancock eller Andrew Hill og bassistene John Ore eller Butch Warren. Alle hører jo hjemme i tetsjiktet og stammer fra universene til enten Miles Davis, Art Blakey eller Thelonious Monk – en grei skole kan man trygt si.

Blowing session

Noe forteller meg at dette var mer eller mindre ei rett på innspilling uten plagsomt med øvelse i forkant – dette var et språk disse gutta hadde inne så det holdt. Det swinger og groover noe så vederstyggelig – det kan nesten ikke unngås med Philly Joe Jones i fyrrommet – i et bop-/souljazz-landskap der alle får fortalt hva og hvem de er.

Det aller fineste med “No Room For Squares” er uansett gjenhøret med den “glemte” tonen og spillet til Hank Mobley. Han hadde fortjent og fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del.

Gitarist, komponist og arrangør Hans Mathisen imponerer uansett hvilket format eller sjanger vi møter han i. Sammen med med sjølvaste KORK gjør han det i stort format nok en gang.

For mange var det en stor overraskelse at Hans Mathisen (56) blei tildelt Spellemannprisen i 2005 for plata “Quiet Songs”. Mathisen fra Sandefjord har nemlig vært trofast mot hjembyen etter sine år på jazzlinja i Trondheim og da er det ikke så lett å bryte gjennom diverse murer det være seg i media eller hos festival- og klubb-arrangører. Kvaliteten i det Mathisen har bragt til torgs har det uansett aldri vært noe galt med og denne gangen slår han det fast kanskje tydeligere enn noen gang.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Del to

I 2017 ga Mathisen oss “Orchestral Works” – hans første samarbeid med det som mange mener er Norges beste band, KORK. Utgangspunktet var musikk Mathisen hadde skrevet på bestilling for Musikk i Sandefjord Kirke. Den bestillinga har heldigvis blitt stående i åra fra 2018 til 2023 også – stadig ny musikk har kommet til. Og nå har endelig samarbeidet med KORK fått et nytt kapittel – et strålende sådan.

Nye arr

Mathisen har skrevet nye arrangement for KORK og nok en gang er det maestro Christian Eggen som styrer troppene til alles tilfredshet. Mathisen viser oss mange retninger med musikken sin og gjennom det forteller han oss også om sin enorme bredde i sin musikktilnærming.

Mathisen har ellers invitert med seg noen av sine aller beste musikalske venner: Andreas Bye på trommer, Arve Henriksen på trompet og stemme, Bendik Hofseth og Petter Wettre på saksofoner, Per Mathisen på bass og the million dollar man på piano, Jason Rebello. Vi snakker intet mindre enn stjernelag på alle fronter.

Ikke rampelys

Hans Mathisen har på ingen måte skrevet musikk eller arr for å tilrane seg rampelyset for sin egen del. Her er solistrollene fordelt til alle, men den varme gitartonen – ikke uten spor av Pat Methenys univers, men så har jo han røtter i Sandefjord-traktene også -får absolutt sin rettmessige plass i disse vakre, usedvanlig personlige landskapene Hans Mathisen tegner for oss.

Dette har blitt nok et prov på hvilke enorme kvaliteter Hans Mathisen besitter både som gitarist, komponist og arrangør.

Det å møte nye, unge stemmer er noe av det mest interessante og spennende jeg gjør. Den danske gitaristen David Miilmann og hans trupp hører avgjort hjemme i den kategorien.

David Miilmann er “bare” 24 år gammel, men er likevel ute med sitt andre visittkort under eget navn. “Waiting for Myself” i 2021 gikk meg hus forbi, så dette har altså blitt første gang våre veier har krysset hverandre. Det har definitivt blitt et hyggelig treff.

Kollektivt unnfanga

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Sjøl om gitarist og ikke minst slide-gitarist Miilmann er sjefen, så er alle låtene skapt av alle fem. I følge presseskrivet gikk bandets trommeslager Theiss Nemborg gjennom en svært tøff periode før denne innspillinga der det ikke var sikkert at han var i stand til å kunne spille igjen. Heldigvis så gikk det veien og hele skiva har vokst frem i Nemborgs ånd på et vis siden de andre har vært “med han” hele veien.

Fusion

Miilmann er en mer enn lovende strengeleker som henter inspirasjon fra både soul og blues i tillegg til jazz må vite. Det sies at ikoner som Curtis Mayfield, Freddie King, Aretha Franklin og Pat Metheny alle er solide inspirasjonskilder både når det gjelder låtskriving og gitarspill. Spesielt Miilmanns originale slidegitar-spill er sjelden vare i dag og byr på originale og tøffe innfallsvinkler til den groovy musikken.

I tillegg til de to nevnte består bandet ellers av Elias H P på bass, Buster Isitt også på gitar og Svend Feldbæk Winther på allehånde tangenter. De fem kler hverandre og musikken svært godt og er åpenbart en gjeng!

Her kommer det nok en bekreftelse på at det spirer og gror godt i dansk jazz og tilliggende herligheter. David Miilmann Group byr på musikk det absolutt er mulig å hygge seg med.

Bassisten, komponisten og bandlederen Sebastian Haugen tar oss med både bakover og fremover med sine flotte “Fremtidsfabler”.

Uansett i hvilken setting eller i hvilken konstellasjon som helst eller i hvilken sjanger som helst, så bør man ikke bli et sekund overraska om bassisten heter Sebastian Haugen. 40-åringen, som trakterer både stor fele og strømførende elbass, trives like godt i barneforestillinger sammen med Espen Rud, i Magnolia Jazzband, i rocka univers, fusion, bluegrass og folkemusikk, men med fasit i ørene og resten av kroppen, så er jeg ganske sikker på at han vil sette samarbeidet med sin egen kvartett og musikken han har skrevet for den svært høyt på lista.

Tilbake og frem

Haugen, som har tilegna seg en varm og rund tone i begge horna sine, har åpenbart en forkjærlighet for musikk som bergtok oss på 70-tallet og som har gjort det med stadig nye generasjoner. Den ene av de åtte låtene her, “Vimsene”, er faktisk som snytt ut av den ikoniske Belonging-kvartetten. For å si det sånn: det gjør ikke meg det aller minste å skue tilbake dit fra tid til annen.

Haugen har laga musikk som han knytter tett opp til mennesker, forbindelser, begivenheter og følelser som har vært med å prege han frem mot den han er i dag. Det er med å gjøre musikken og uttrykket høyst personlig -Sebastian Haugen forteller oss hvem han er og en viktig del av hva han er.

Flott reisefølge

Når så saksofonisten Anders Lønne Grønseth, som vi forresten hører alt for sjelden, pianisten – både med og uten strøm – Kjetil Jerve og trommeslageren og perkusjonisten Tore Sandbakken alle passer intensjonene og musikken til Haugen, og en strykekvintett bidrar på halvparten av låtene, så har Sebastian Haugen nok en gang fått vist fram seg og sitt på et vakkert og tidløst vis.

Bandet Cloud People fra Bergen melder sin ankomst med musikk der rockimpulsene er minst like sterke som jazzpåvirkninga.

Fra det meget driftige plateselskapet Apollon Records i Bergen kommer det stadig nye drypp med original og spennende musikk. Bandet Cloud People, som har eksistert siden slutten av 10-tallet, er absolutt ikke noe unntak. Før vinylen og musikken inntok heimen hadde jeg aldri hørt om bandet, så jeg kan med hånda på hjertet si at jeg starta med blanke ark.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Familieforetak?

Med Benjamin Mekki Widerøe på saksofon og tangenter, Filip Mekki på synther og Fredrik Mekki Widerøe på trommer, er det noe som tyder på at Cloud People har et klart familepreg over seg. Andreas Sørensen Hauge på synther og elbass og Morten Olsen på gitarer, samt Amalie Holt Kleive på vokal på ett spor, sørger for at dette blir et kollektiv – alle låtene er kreditert bandet – og de har så avgjort klart å stake ut en personlig kurs med musikken sin.

Litt av mye

Når bandet hevder at de er inspirert av så forskjellige kilder som Bonobo, Kaytranada, Todd Terje og Motorpsycho, så er det lett å legge sammen at musikken fremstår som en musikalsk gumbo med mange ingredienser, smaker og krydder. Hele veien låter det tett og fint – det er tydelig at bandet har spilt mye sammen og vil den samme veien.

Alt snakker ikke til meg, men at det ligger mye energi, melankolske stemninger og både ønske om og evne til å finne egne rom som kan tiltale et sammensatt publikum, er jeg ikke i tvil om.

Cloud People har levert en mer enn lovende debut.

Den amerikanske pianisten Lynne Arriale har gjennom flere tiår vist oss at hun hører hjemme helt der oppe. Til tross for det har hun fått alt for lite oppmerksomhet.

“Being Human” er Lynne Arriale (66) sitt 17. album som leder. Jeg har langt i fra fått med meg alt, men hver gang våre veier krysses så får jeg en inderlig godfølelse. Lynne Arriale er nemlig en pianist, komponist og trioleder av meget høy byrd. Hvorfor hun ikke har fått mye større anerkjennelse og invitasjoner til scener og festivaler i vår del av verden er en av de mange sakene jeg ikke skjønner. Her kommer det uansett nok en god søknad.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hyllester

Til daglig er Arriale professor ved University of North Florida i Jacksonville. Hun er klassisk skolert, men skjønte at jazz var hennes greie etter at hun blei introdusert for Herbie Hancock og Keith Jarretts univers og stort bedre innfallsvinkel er vel ikke mulig å finne.

Trio har vært Arriales foretrukne plattform så lenge jeg har kjent til hennes musikk og du verden som hun passer inn i det formatet. Denne gangen omgir hun seg med den israelske bassisten Alon Near og den polske trommeslageren Lukasz Zyta – totalt ukjente størrelser for meg, men veldig dyktige og ikke minst superempatiske og derfor kler de Arriales musikalske landskap helt perfekt.

Musikken Arriale har skrevet for denne utgivelsen er hyllester til enkeltpersoner som Greta Thunberg og den pakistanske Nobelpris-vinner Malala Yousafzai og til den ukrainske befolkningen og til andre som står for noe og som tydeligvis inspirerer henne.

Vakkert og med tyngde

Lyrikeren Arriale har skrevet nydelige låter med alt fra gospelinspirasjon til elementer av frijazz. Det er masse luft og plass i musikken hennes egnet til å synke ned i og tilbringe kvalitetstid sammen med.

Arriale er en teknisk begavelse, men det viktigste er at hun fyller musikken med hjerte og sjel. “Being Human” er intet mindre enn en empatisk lykkepille som alle – også langt utenfor jazzmenigheta – kan få mye glede ut av.

Det hele avsluttes med en reprise av låta “Love” som høres ut som en korversjon, men der Arriale spiller clavinova. Veldig vakkert, men litt ut av kontekst. Jeg kjøper det også!

Gaute Storsve er en spennende og interessant musiker med mange jern i ilden. Her tar han oss med på et møte mellom Maya-kulturen, latinsk musikk og impulser fra nordisk jazz. Ikke hverdagskost akkurat.

Komponist, gitarist og igangsetter Gaute Storsve har bevegd seg i ytterkanten av norsk jazzliv og tilliggende herligheter i en årrekke både med sin egen trio og bandet Weserbergland. Han har fascinert meg med å gå sine egne veier, åpne nye dører og dermed skue videre. Det fortsetter han absolutt med denne gangen også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Maya-kulturen

Utgangspunktet for denne musikalske og kulturelle utflukten er Storsves store fascinasjon for Maya-kulturen og arkeologi i rundt 25 år. Det er en stor, viktig og fantastisk kultur som går mange tusen år tilbake og som for svært mange har gått i glemmeboka – eller kanskje aldri har vært på plass i minneboksen.

Fusjonen

Med Maya-kulturen og kunnskapen om den som fundament, har Storsve skrevet musikk med sterke latinske bindinger, men samtidig har han ikke glemt hvor han kommer fra. Med et unikt lag bestående av Petter Barg på elbass, den cubanske perkusjonisten Angel Terry Domech, med fartstid fra legendariske Buena Vista Social Club, Vetle Adrian Larsen på trommer, Jørgen Mathisen på saksofoner, Ingrid Berg Mehus på fiolin samt Patricia Morales på vokal på ett spor, og han sjøl på ymse gitarer, har det blitt en vakker og annerledes utflukt i grenseland vi sjelden blir invitert til.

Gaute Storsve forteller oss nok en gang at han har noe originalt og spennende å fare med.

John Surman har i flere tiår vært blant mine store favoritter. Også i godt voksen alder bekrefter han sitt mesterskap med et flott nytt band.

Sjøl om den engelske sopran- og barytonsaksofonisten, bassklarinettisten, komponisten og bandlederen John Surman (79) sitt favorittlag Stabæk rykka ned i fjor, så beholder han sjøl så absolutt sin posisjon i jazzens Premier League med svært god margin. Noen synes kanskje det er en smule merkelig at en verdenskjent engelsk musiker er Stabæk-supporter, men den enkle forklaringa er altså at Surman er bosatt kun et langt frispark fra Nadderud stadion, Stabæks hjemmebane.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tonen

Tre sopransaksofonister tar det meg et hundredel av et sekund å kjenne igjen. Det er Jan Garbarek, Wayne Shorter og John Surman. Det sier en hel del om på hvilket nivå sistnevnte befinner seg for meg: helt der oppe. Slik har det vært leeeenge og slik er det fortsatt.

Surman har møtt oss i en rekke settinger opp gjennom åra – alt fra solo til store ensembler. Uansett så har Surmans unike personlighet, tone og varme satt sitt preg på musikken og det fortsetter den med.

Nytt band

Sjøl om Surman kan benytte kollektivtrafikk med honnørbillett, og har gjort det i mange år, så har han på ingen måte slutta med sitt kreative og spennende musikalske korstog. Til sitt relativt nye band med den strålende unge engelske gitaristen Rob Luft, våre egne Thomas Strønen på trommer og Rob Waring (han er opprinnelig amerikansk, men vi synes avgjort han er norsk etter mange tiår her) på vibrafon – like personlige og uttrykksfulle som Luft begge to, så tok Surman med seg ti nye låter/skisser til legendariske Rainbow Studio i Oslo.

Der lot han de tre andre få kle musikken slik de synes det passa best uten strenge kjøreregler og du verden som de har funnet frem til nydelige og unike innfallsvinkler.

Musikken er melodisk, luftig, søkende, vakker, ofte nedpå og hele tida veldig surmansk, noe som er et voldsomt kvalitetstegn i mi bok. Og så den fantastiske tonen til Surman da – og ikke bare i sopranen. I alle horna! John Surman rykker aldri ned!

PS Up Argyle og De blaa! (Jeg vet den er intern, må det får gå!)