Den svært så friske og levedyktige kvartetten Chrome Hill markerer sine første 25 år med kanskje bandets beste tilstandsrapport noensinne.

Det er altså et kvart århundre siden Chrome Hill så dagens lys. En prestasjon i seg sjøl å holde en trupp samla så lenge. De så dages lys under navnet Damp og ga ut to plater under det navnet og da med Jørgen
Munkeby som saksofonist.

Etter at bandet skifta navn til Chrome Hill, og Atle Nymo overtok med sin tenorsaksofon og sin bassklarinett, har kvartetten med Roger Arntzen på bass og elektronikk, Asbjørn Lerheim som den sentrale komponisten og på gitar, litt elbass og elektronikk og Torstein Lofthus på trommer, turnert både her hjemme og i det store utland, spesielt Japan, og utvikla et stadig mer unikt kollektivt uttrykk.

Personlig

Asbjørn Lerheim har skrevet all musikken og det er lett å lese/høre at han har opplevd både opp- og nedturer. Personlige forhold blir gjenspeilt i ganske frie og “rasende” låter, mens han også viser at den filmatiske inspirasjonen fra Ennio Morricones univers, japansk
impro, Neil Young, Paul Motian og Bill Frisell og heftige rockedoser, blant annet i tittellåta “En Route”, også finnes i denne velsmakende gumboen.

De som aner at Chrome Hill anno 2025 er et kollektiv som er samstemte i å utvikle et mangefasetert uttrykk og som gjør det på et svært så bra vis, er veldig inne på noe.

De fire stortrives åpenbart med hverandre og utfordringene Lerheims fundamnet gir dem. Jeg trives i stadig større grad med hva og hvem Chrome Hill er også. Tøft og personlig er det – holder lenge det!