Tor Hammerø

Jeg har fulgt singer-songwriteren Therese Ulvan i vel ti år og blir stadig imponert over svært mye.

Første gang jeg blei oppmerksom på Therese Ulvan (45) var med albumet “Love True” der hun ga oss et flott pop/fusion/jazz-visittkort med et stjernelag av amerikanske muskere med blant andre Vinnie Colaiuta, Jimmy Haslip og Michael Landau som noen av bidragsyterne. Det viste seg at Ulvan, fra Hitra, men bosatt i Trondheim, hadde studert jazz i
Leeds, hos Paul McCartney i Liverpool og i fusion hovedstaden Los Angeles. Hun var åpenbart ei jente og en artist som ikke lot seg stoppe spesielt lett.

Tilbake igjen

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Neste stopp for min del blei “I Am” fra 2022. Der samarbeida hun med den svensk-portugisiske funkgitaristen Paulo Mendonca og hans band og
de ga oss herlig musikk med funk, låter i
singer-songwriter-tradisjonen, rock og soul i seg.

Etter å ha vært gjennom alvorlig sjukdom og ei livskrise er nå Ulvan tilbake med et høyst personlig vitnesbyrd der hun skriver og synger om
frykt, smerte, desperasjon, men ikke minst styrken hun fant i seg sjøl.

Sammen med Mendonca og hans utmerkede lag, har Ulvan nok en gang med si utrykksfulle stemme tatt oss med inn i en mer eller mindre det samme musikalske landskapet som sist. Det vil si med pop, rock og funk
som hovedingredienser og sammen med tekster som sier mye mer enn gjennomsnittet blant hennes pop-rock kolleger, så viser Therese Ulvan oss nok en gang at hun fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del.

I løpet av 2025 vil hun turnere over store deler av landet blant annet for de som ikke har råd til å gå på konserter, sliter med helsa eller livet generelt. Therese Ulvan er altså på mange måter ei stemme og en
personlighet som ikke lar seg stoppe og takk for det.

Noen som husker kraftverket The Thing? Her kommer en avlegger fra Portugal og kineserne går av hengslene.

Det er ikke første gang jeg skryter av det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records og det blir sikkert ikke den siste heller. Årsaken er enkelt og greit at de produserer og gir ut masse original kvalitetsmusikk – også med en rekke norske artister. Den heftige
trioen Move er nok et eksempel på det – kvalitet altså.

Festival i Kina

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Arrangørene av en jazzfestival i Shenzhen i Kina hadde oppdaga trioen og invitert den til å opptre i oktober 2023. Heldigvis blei konserten tatt opp og det er det vel halvtime lange settet vi blir får bli med på her sammen med et svært så entusiastisk publikum.

The Thing, bestående av Ingebrigt Håker Flaten på elbass, Mats Gustafsson på saksofoner og Paal Nilssen-Love på trommer, ga oss på begynnelsen av årtusenet noen heftige utblåsninger som ga frijazz et
bortimot nytt ansikt. Samtidig som det var fritt så var det ganske så rocka også.

Forlenger

Om den brasilianske saksofonisten Yedo Gibson, trommeslageren João Valinho og elbassisten Felipe Zenicola, alle bosatt i Portugal, har kjenneskap til universet The Thing skapte, vet jeg ikke. Uansett er
det mye som tyder på det. Det er nemlig et trøkk og en retning i det de tre skaper som kan minne om The Thing, men likevel er det helt deres egen greie.

I løpet av den drøye halvtimen vi får henge med, skaper Move seks låter som med sin relativt korte levetid gjør at det er konsentrerte utblåsninger vi blir servert – her blir ideene kjørt ut og det blir aldri langhalm av noe som helst.

Jeg har full forståelse for at det kinesiske publikummet blir bergatt av den eksplosive utflukten som Move, som består av tre veldig dyktige og lyttende musikere, tok de med på den 28. oktober 2023.

Trioen Parallax har vært på en kompromissløs utflukt helt siden de så dagens lys i 2008. Det har de åpenbart ikke tenkt å gi seg med.

Jeg har ikke fulgt med på alt Parallax har bedrevet de åtte skivene de har vederfaret allmuen med, men det jeg har hørt er mer enn nok til å slå fast at noe mer anti-kommersielt enn det Parallax har gitt og gir oss, finnes knapt.

Trioen består av Are Lothe Kolbeinsen på preparert gitar og elektronikk, Torstein Lavik Larsen på trompet og elektronikk og Ulrik Ibsen Thorsrud på slagverk. Bortsett fra at Lavik Larsen erstatta Stian Omenås på trompet og diverse etter noen runder, så har besetninga vært den samme fra start til nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Samarbeid

Parallax har stilt til start både som trio og sammen med så forskjellige artister som Anne Hytta, Hafdis Bjarnadottir og Ensemble neoN. Det betyr at Parallax beveger seg sømløst i landskap som har med jazz, impro, folk, elektroakustisk musikk, minimalisme og støy – og sikkert en hel del andre herligheter også, å gjøre.

Denne gangen er det kjernetrioen som som tar seg av lydcollagene, men sterkt inspirert av naturen. I løpet av de 17 åra de har eksistert, har de skapt en unik katalog med innpillinger, forestillinger og videoverk og, uten at jeg har hørt alt Parallax har brakt til torgs, så er jeg sikker på at “Biomimesis” låter helt annerledes enn alt annet.

Gutta har tatt turen til Madstun på Fall på Toten der Jon Balke og Tone Myskja regjerer. Der har Parallax latt landskapet, lydene og stemningene få ta bolig i lydcollagene de har skapt spontant.

De 36 minuttene, som består av to deler, er så langt i fra tradisjonell melodikk, harmonikk og rytmikk som vel tenkelig. Her lyttes det til hverandre og til det som skjer med og rundt de tre i naturen – naturen blir som en fjerde Parallaxer nesten.

Ettertanke

Dette er musikk til refleksjon der de tre stemmene tar oss med til steder vi aldri har besøkt tidligere. Her kreves det full konsentrasjon, men så er det også mye å hente hvis man bidrar godt sjøl.

Parallax har vært, er og kommer til å bli værende en totalt unik organisme.

Den amerikanske trommeslagere Phil Haynes har i flere tiår vært en skikkelse som i for liten grad har fått den oppmerksomheten han fortjener. Her kommer det to nye prov på det.

Phil Haynes (63) var en del av det sprudlende og kreative down town-miljøet i New York på slutten av det forrige årtusenet. Han spilte med maaange, blant andre Anthony Braxton, Dave Liebman og trompeteren Paul Smoker. Store deler av perioden var han også opptatt av det som skjedde på gitarfronten, spesielt i bluesen og jazzrockens spede begynnelse med B. B. King, Jimi Hendrix, den britiske invasjonen
med John McLaughlin i spissen og John Abercrombie som noen av de viktigste inspiratorene. Lenge før jazzrocken ofte blei glatt og kjønnsløs med andre ord.

Ut av The Big Apple

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For vel 20 år siden flytta Haynes ut av jazzhovedstaden og begynte å jobbe mye med undervisning. Det førte til at det blei dårligere
tilgang på gitarister og Haynes kjente under pandemien at han savna i stadig større grad å utforske dette landskapet på nytt. Det har ført til to helt forskjellige og spennende møter med gitar i fokus.

En av gitaristene Haynes, som har blitt sammenlikna med giganter som Jack DeJohnette, Elvin Jones og den mer kjente Haynes, nemlig Roy, jobba med i NY-epoken sin var Steve Salerno. Han er et ukjent navn for meg, men definitivt ikke for Haynes og nå har de plukka opp igjen hansken.

Sammen med bassisten Drew Gress, som også er en av Haynes´ eldste og beste venner og kolleger, har de tre laga et herlig trioalbum med ei blanding av Chick Corea-, John McLaughlin-, George Russell- og Wayne
Shorter-låter samt en rekke egne saker. Vi blir både tatt med tilbake til gode gamle jazzrock-dager og samtidig plussa på med masse erfaring som gjør at musikken så avgjort har relevans også i 2025.

Fri duo

En av New York-miljøets aller mest sentrale gitarister anno 2025 er Ben Monder, som blant annet har blitt den første gitaristen i The Bad Plus. Haynes og Monder lekte mye sammen før Haynes forlot storbyen,
men spilte aldri inn noe sammen.

Nå har de truffet hverandre for første gang på rundt 25 år og de har åpenbart ikke glemt det som befant seg i den musikalske ryggraden fra forrige runde.

Da de jamma sammen før i verden kom de alltid innom Coltranes klassiker “Transition” og det gjorde de nå også pluss at de datt innom standardlåta “I Fall In Love Too Easily”. Ellers er det frie samtaler mellom to gamle venner som ofte fører til spennende resultat, men ikke hver gang.

Uansett har det vært spennende og hyggelig å møte Phil Haynes sammen med hans to flotte gitarunivers.

Isak & Ingeborg, det vil si Isak Austnes Brekken og Ingeborg Gravem Sollid, er en meget spennende duo som viser en veldig modenhet til tross for får år på Tellus.

Pianisten Isak Austnes Bekken og vokalisten Ingeborg Gravem Sollid er henholdsvis 24 og 23 år gamle. De har sin formelle bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole og jazzlinja i Trondheim. Det betyr at de ikke har et
laaaaangt liv å hente fra, men med det i bakhodet så viser de oss en imponerende modenhet og trygghet på sin debut som duo.

Tradisjonen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De to møttes for noen år siden i forbindelse med en jobb de skulle gjøre sammen i en større konstellasjon. I løpet av øvelsene de gjorde som duo for den jobben, så skjønte de raskt at de også hadde mye å snakke sammen om under fire øyne og dermed var Isak & Ingeborg unnfanga.

Det skal vi være veldig glade for. Årsaken er at de allerede er i besittelse av stemmer både hver for seg og som duo som mer enn antyder at de har mye å fortelle oss og at potensialet til å nå stadig nye
nivå er veldig til stede.

De to, som både utfordrer og utfyller hverandre på et inderlig vis, tar for seg et knippe standardlåter fra den store amerikanske sangskatten som “Smoke Gets In Your Eyes”, Monks “Ugly Beauty”, “I Get Along Without You Very Well” og “Tenderly” og krydrer med fire egne låter som passer godt inn i miksen.

Tematisk er det det evinnelige kjærlighetstemaet som i stor grad tolkes på så mange vis og de to greier det på en spennende og personlig måte.

Sjølsagt har de også mye å gå på, det skulle da bare mangle, og det skal bli veldig spennende å følge de to i åra som kommer. “Blue Room” er nemlig en debut som lover mye og vel så det.

Ingen bombe for de som kjenner meg eller mine skriverier at Joni Mitchell er en av mine aller største favoritter. Nå har jeg dukka ned i favorittperioden igjen og her er det gull – kun gull – å finne.

Joni Mitchell, med solide røtter i Modalen ved Bergen og Sømna på Helgelandskysten, har rukket å bli 81 år. Med de fleste odds mot seg etter et drypp for en del år siden, har hun kjempa seg tilbake og gitt nye sterke prov på sitt mesterskap – hun har til og med lært seg å
spille gitar igjen og det låter så Jonisk som bare hun kan låte.

For noen tiår siden gjorde Mitchell, født Anderson som en med norske aner gjerne het, det geniale sjakktrekket å sikre seg rettighetene til sitt eget materiale og sine egne innspillinger. Det førte blant annet til at hun kom bootlegvesenet i forkjøpet fordi hun de seineste åra har gitt ut nesten komplett alt hun har gjort – både alt som har vært utgitt tidligere, nå remastra, og mye uutgitt materiale i tillegg.

Storhetstid

Som med alle artister som befinner seg på det nivået Joni Mitchell har befunnet seg gjennom hele hennes karriere, så er det sjølsagt mange synspunkt på hva som har vært hennes beste plate og beste periode etc.
Det må sjølsagt være opp til hver enkelt, men for min del er slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet the best of the best.

Denne perioden inneholder i kronologisk rekkefølge “Hejira”, “Don Juan´s Reckless Daughter”, “Mingus” og liveinnspillinga “Shadows and Light” – det vil igjen si 49 låter og nesten fire timer med fantastisk musikk.

Her er det bare å velge på aller øverste hylle, men “Shadows and Light” med oversuperlaget med Don Alias, Michael Brecker, Lyle Mays, Pat Metheny – Mitchell og Metheny snakka mye om sine norske røtter og det har jeg fra den aller beste kilden – og Jaco Pastorius – o hildrande du for et lag – er uansett ei liveinnspilling av et uhyre sjeldent kaliber. At The Persuasions melder seg til tjeneste med sine stemmebånd på noen av låtene, skader for så vidt heller ikke.

Tidløst

Denne boksen kom ut i fjor og er altså en av mange som skal til for å ha en komplett Joni Mitchell-samling som sjølsagt ethvert møblert hjem bør ha. Det at superfan Meryl Streep, som har fulgt Mitchells karriere
nesten fra starten, har skrevet flotte og personlige liner notes, gjør heller ikke nevneverdig skade.

Denne perioden i Joni Mitchells karriere er altså den aller beste for meg. Den har det nok en gang vært en sann svir, god trøst og flott påfyll å dukke ned i igjen med nyoppussa versjoner av klassiker etter klassiker.

Og de blir henta frem igjen mange ganger i fremtida også – dette er så tidløs musikk som vel tenkelig for meg.

To gode venner fører inderlige musikalske samtaler. Det skal man unne seg å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Jeg har vært så heldig å få stifte bekjentskap med musikken til pianisten Svein Olav Herstad og treblåseren Tor Yttredal i flere tiår.
Det har hele tida vært en sann fornøyelse. I all hovedsak har de to sørvestlendingene befunnet seg innafor et ganske så straight melodisk, rytmisk og harmonisk landskap, men her forteller de oss at de
stortrives sammen også i mye åpnere univers.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kjenner hverandre

Det tar ikke veldig lang tid å skjønne at de to kan hverandre ut og inn. Med 14 relativt korte “låter”, som jeg har en sterk mistanke om er spontant komponert, utfordrer og utfyller de to hverandre i stort sett frie og åpne settinger, men så avgjort med melodiske og rytmiske innslag også.

Yttredal varierer mellom ymse saksofoner, fløyte og klarinett mens Herstad bruker alle deler av pianoet samt et tommelpiano hvis jeg ikke hører feil.

En slikt musikalsk utflukt dreier seg i stor grad om tillit, respekt og åpenhet og det er de utstyrt med i rikt monn. At disse to herrene kan instrumentene sine, det trenger de verken å bevise for oss eller seg sjøl, men det å kaste seg ut på 70000 favners djup er noe helt
annet. Det gjør de og det lykkes de med på et unikt og sterkt vis.

Her er vi i gode venners lag. De trives sammen og jeg stortrives med dem. Takk for praten, gutter.

Legendebegrepet blir brukt i tide og ikke minst i utide. Når det gjelder Georg Wadenius så er det veldig riktig å benytte det. Her gir han oss sitt sterkeste budskap noensinne slik at tårene renner – både de triste og de varme.

Siden 60-tallet har gitaristen, bassisten, vokalisten og låtskriveren Georg Wadenius (79) vært en sentral brikke i et utall sammenhenger. Det hele begynte mer eller mindre med bandet Made in Sweden sammen med en annen legende, Tommy Körberg. Siden blei det barnemusikk for mange generasjoner, USA, Blood Sweat & Tears, Saturday Night Live Band, Steely Dan, Aretha Franklin, Roberta Flack, Luther Vandross og tusenvis av studioinnspillinger – Wadenius har vært med på det aller meste. Årsaken: Han er så vanvittig bra og så er han en jævlig hyggelig kar – absolutt ingen dårlig kombo.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til Norge

Etter å ha bodd i USA i flere tiår, så brakte den Store Kjærligheten han til Oslo og Norge. Brit Grønnevik og Wadenius, Jojje blant alle hans venner, fikk gode 30 år sammen før hun gikk bort i 2022.

Gjennom ei konsertforestilling har Wadenius på et inderlig, vakkert og sterkt vis fortalt om sitt forhold til Brit, hva hun har betydd og betyr og hva hun har lært han om livet i godt voksen alder. Det var så flott, lærerikt og ærlig som vel mulig og nå har han videreført det til platestudio og det fungerer like godt i heimen også – både for oss som kan kjenne oss igjen i noe av det Wadenius har gjennomlevd og samtidig er det garantert mye å “lære” for alle som skal oppleve Livet – det med stor L.

Sterk lyrikk

Wadenius har vært åpen på hvor tøft livet har vært siden sin kjæres bortgang. Musikken har vært en stor del av hans terapi og med hjelp av de strålende tekstforfatterne Lotta Olsson, Ulla-Carin Nyquist og Wille Crafoord, så makter han med sin fine stemme, som blant andre generasjoner av svenske barn har blitt begeistra for gjennom hans barnelåter, å formidle kjærligheten, smerten, lærdommen og håpet om at det finnes noe mer – det återstår ju en bit.

Han synger så varmt om detta liv som e mitt besta tidsfordriv og håper fortsatt å bli rørt og at “noen” skal si at det fortsatt er håp og han gjør det på et vis som gjør at det hjertet som ikke er berørt av det han formidler og måten han formidler det på, trenger profesjonell hjelp på høyt nivå. Her løftes sorg, ensomhet, savn, takknemlighet, håp og kjærlighet frem på et vis som snakker veldig til meg – jeg skal være ærlig å si at jeg kjenner meg igjen i mye av dette og ikke minst i at håpet kan ingen ta fra oss.

Musikanten

Når så gitarist i særklasse, Georg “Jojje” Wadenius, både gråter og smiler med gitaren og elbassen og har med seg nydelig tonereisefølge ikke minst i pianist Lotta Hasselquist Nilsson samt et par smakfulle trommebidrag fra vår egen Torstein Lofthus, så har dette både musikalsk – Wadenius har skrevet alle låtene – og lyrisk blitt et visittkort som jeg vil plukke frem både når jeg trenger trøst og når jeg trenger en bekreftelse på at det finnes håp.

Det er snart tre år siden jeg møtte Bergens-trioen Datadyr for første gang. Nå har de tatt flotte nye steg.

Da debutalbumet “Woolgathering” ankom heimen var det med tre unge herrer fra Sortland, Odda og Trondheim som hadde funnet sammen på jazzlinja på Grieg-akademiet i Bergen og som var helt nye bekjentskaper for meg. De fascinerte meg umiddelbart med sin originale innfallsvinkel til det å skape musikk. Den begeistringa er så absolutt fortsatt til stede.

Utvikling

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå som da består trioen av bassist og perkusjonist Øystein Høynes, gitarist, banjoist og perkusjonist Odd Erlend Mikkelsen og trommeslager, perkusjonist og synthesist Amund Nordstrøm. De tre har åpenbart funnet sammen i et landskap som har jazz som fundament og med solide doser americana der blues, bluegrass og folk er viktige ingredienser i denne deilige musikalske gumboen.

Alle låtene er kollektivt unnfanga av de tre og det sier ganske mye om hvor samstemte gutta er på hvor veien skal gå. På to av spora har de også med seg en annen sentral ung musiker fra Bergensmiljøet, saksofonisten Aksel Røed, og han gir det hele ekstra og smakfullt krydder.

Stort spenn

Vi blir servert alt fra sarte og ettertenksomme ballader til heftige og rocka saker med solid trøkk og de tre reflekterer også over hvor deres kjære Amerika er på på vei. Presseskrivet sier at hvis du har et forhold til Bill Frisell, Terje Rypdal, John Scofield og Bushman´s Revenge, så vil du finne mye å hygge deg med hos Datadyr. Det er mulig å skjønne det innsalget, men aller mest likner Datadyr på seg sjøl og ingenting er bedre enn det.

God, varm og inspirerende musikk til å møte våren og ganske sikkert andre årstider med også.

Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Daniel Herskedal sin musikk og uttrykk hører hjemme på høy hylle. Nå snakker vi faktisk aller øverste hylle.

Messingmusikant i særklasse, på tuba og basstrompet, Daniel Herskedal har rukket å bli 43 år. Han har rukket svært mye annet også, blant annet gi ut ti plater på det meget velrennomerte engelske selskapet Edition Records siden 2012. Der er han i selskap med noen av de aller største navna på jazzhimmelen og det er i den ligaen Herskedal også hører hjemme nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Trioen sin

Fem av de ti Edition-utgivelsene har vært med trioen han har jobba med i ti år nå. Da Herskedal tok kontakt med pianist Eyolf Dale og trommeslager og perkusjonist Helge Andreas Norbakken, så var de musikanter Herskedal bare hadde beundra – han hadde aldri spilt med noen av dem. Det skulle raskt vise seg at Herskedals magefølelse hadde mye for seg og trioen har utvikla seg til intet mindre enn en fantastisk kohort.

Noe for seg sjøl

Instrumenteringa med brass, tangenter og perkusjon er ganske så unik. I løpet av de vel 42 minuttene med ti Herskedal-komposisjoner blir vi også servert nydelig, melodisk og unik musikk med Herskedals særegne klo tydelig til stede hele veien.

Det er mange som har latt seg fascinere av Moldeguttens helt spesielle melodiske åre og uttrykk: i den Brad Pitt-produserte filmen «The Last Black Man in San Francisco» blei Herskedals arrangement av ikoniske «San Francisco (Be Sure to Wear Flowers in Your Hair)» valgt for seinere å bli plukka ut til en verdensomspennende Coca Cola-reklamekampanje.

Originalt

Her er det der Herskedals unike univers tvers gjem som gjelder og både musikken og titler som «The Olive Branch», «Peace River Crossing» og «Elements of Harmony» mer enn antyder Herskedals engasjement for balansen mellom det gode og det onde og tanker rundt krig og fred.

Har musikk en misjon når det kommer til slike store temaer? I mi bok har det så avgjort det og med den empatien, den personligheten og den søken etter tankefremkallende skjønnhet som Daniel Herskedal og hans etter hvert så samstemte trio nå skaper, så skapes det bilder som gjør godt og som gjør at man ikke kan stille seg likegyldig.

Daniel Herskedal bekrefter med overbevisning at han, musikken og trioen nå befinner seg i verdensklasse.