Tor Hammerø

Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Daniel Herskedal sin musikk og uttrykk hører hjemme på høy hylle. Nå snakker vi faktisk aller øverste hylle.

Messingmusikant i særklasse, på tuba og basstrompet, Daniel Herskedal har rukket å bli 43 år. Han har rukket svært mye annet også, blant annet gi ut ti plater på det meget velrennomerte engelske selskapet Edition Records siden 2012. Der er han i selskap med noen av de aller største navna på jazzhimmelen og det er i den ligaen Herskedal også hører hjemme nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trioen sin

Fem av de ti Edition-utgivelsene har vært med trioen han har jobba med i ti år nå. Da Herskedal tok kontakt med pianist Eyolf Dale og trommeslager og perkusjonist Helge Andreas Norbakken, så var de musikanter Herskedal bare hadde beundra – han hadde aldri spilt med noen av dem. Det skulle raskt vise seg at Herskedals magefølelse hadde mye for seg og trioen har utvikla seg til intet mindre enn en fantastisk kohort.

Noe for seg sjøl

Instrumenteringa med brass, tangenter og perkusjon er ganske så unik. I løpet av de vel 42 minuttene med ti Herskedal-komposisjoner blir vi også servert nydelig, melodisk og unik musikk med Herskedals særegne klo tydelig til stede hele veien.

Det er mange som har latt seg fascinere av Moldeguttens helt spesielle melodiske åre og uttrykk: i den Brad Pitt-produserte filmen «The Last Black Man in San Francisco» blei Herskedals arrangement av ikoniske «San Francisco (Be Sure to Wear Flowers in Your Hair)» valgt for seinere å bli plukka ut til en verdensomspennende Coca Cola-reklamekampanje.

Originalt

Her er det der Herskedals unike univers tvers gjem som gjelder og både musikken og titler som «The Olive Branch», «Peace River Crossing» og «Elements of Harmony» mer enn antyder Herskedals engasjement for balansen mellom det gode og det onde og tanker rundt krig og fred.

Har musikk en misjon når det kommer til slike store temaer? I mi bok har det så avgjort det og med den empatien, den personligheten og den søken etter tankefremkallende skjønnhet som Daniel Herskedal og hans etter hvert så samstemte trio nå skaper, så skapes det bilder som gjør godt og som gjør at man ikke kan stille seg likegyldig.

Daniel Herskedal bekrefter med overbevisning at han, musikken og trioen nå befinner seg i verdensklasse.

Tilflyten av ung norsk jazz virker å være utømmelig. Her kommer det ei livsfrisk føremelding fra Bergen med bassisten Sverre Sæbø i spissen.

Jazzlinja i Trondheim og jazzutdanninga ved Musikkhøgskolen i Oslo snakkes det ofte og gjerne om og det med god grunn. Kvaliteten på utdanninga og på de unge musikantene som har kommet derfra holder svært ofte skyhøy kvalitet Men det finnes så avgjort andre utdanningsinstitusjoner som leverer på svært høyt nivå også. Jazzlinja ved Grieg-akademiet i Bergen er et godt eksempel på det.

Grieg-jazz

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bedre bevis på det enn det bassist, komponist og bandleder Sverre Sæbø (27), opprinnelig fra Trondheim, men bosatt, studerende og virkende i Bergen de seks seineste åra, gir oss med debuten til kvintetten sin, trenger vi faktisk ikke.

Sammen med fem andre Griegianere, trompeteren Andreas H. Hatzikiriakidis, altsaksofonisten og klarinettisten Heidi Kvelvane, saksofonisten og klarinettisten Aksel Røed og trommeslageren og perkusjonisten Amund Nordstrøm, har Sæbø skapt et landskap og musikalsk univers som er både originalt, men som samtidig har stor respekt for store deler av jazztradisjonen.

Skuer tilbake

Jovisst skuer Sæbø & Co bakover til blant andre Gato Barbieri, Don Cherry og Henry Grimes´ musikalske idealer, men de løfter dem også inn i et 2025-modus.

Dette akkordfrie universet åpner opp for store muligheter som Sæbø åpenbart har vært oppmerksom på når han skrev musikken for akkurat disse musikantene. De fem tar tak i de fine utgangspunktene til Sæbø og skaper 44 fine minutter ut av de ni låtene.

Vi får alt fra fine ballader til heftige saker og det har til sammen ført til en meget lovende debut som gjør meg spent på hva som kan komme når bandet og musikken har fått utvikla seg videre.

Den tyske saksofonisten Tobias Meinhart har gjort New York til sin nye hjemby. Der er det bare de beste som overlever.

Tobias Meinhart (42) studerte med gitaristen Wolfgang Muthspiel i Basel i Sveits. Der blei han oppfordra av Muthspiel, som sjøl hadde bodd mange år i The Big Apple og spilte mye med blant andre Paul Motian, at om han ville ta det neste steget så burde han prøve lykken i New York – jazzhovedstaden.

Det hevdes at det finnes 20000 saksofonister i byen og da dreier det seg ikke om å innordne seg, men å finne sin egen stemme som man kan få etablert noe originalt med. Tobias Meinhart er på god vei til å makte det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Flyt

Tenor- og sopransaksofonist og fløytist Meinhart er opptatt av litteratur og vann – alt som flyter og beveger seg – og både titlene og musikken han har skapt gjenspeiler dette. Han har hatt et ønske om at musikken skal oppleves som en flytende organisme og jeg synes han har lykkes både rytmisk og melodisk med det.

Meinhart er en sann melodiker som skriver fine og lettfattelige låter, men som samtidig er utfordrende. Når han så har med seg et veldig bra band som han har jobba med siden 2020 bestående av gitaristen Charles Altura, på de fleste spora, trommeslageren Obed Calvaire, tangentøren Eden Ladin, bassisten Matt Penman samt den portugisiskse vokalisten Sara Serpa, som dukker opp “over alt” om dagen, på to låter., så har det ført til en nydelig strøm av vakker jazz anno 2025 med et tidløst stempel på seg.

NY

Tobias Meinhart har åpenbart klart kunststykket å etablere seg i jazzhovedsaden. Om det er originalt nok til at han bryter gjennom på verdensscena gjenstår å se, men det uansett veldig hyggelig å tilbringe tid sammen med han og musikken hans – den flyter herlig på.

Kjetil Husebø har gjennom ei ganske så lang karriere vist oss hvilken kompromissløs og unik plante han er i improfloraen. Her kommer det nok en bekreftelse på det.

Det er snart åtte år siden jeg hørte den første utgava av “Piano Transformed” med Kjetil Husebø for første gang. For fem år siden kom det også en liveversjon og nå markerer Husebø at han runder 50 med blant annet å gi oss en dobbelt cd med over 90 minutter med nye transformasjoner. Nok en gang byr Husebø på noe originalt.

Fra Victoria til Nesodden

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne gangen har Husebø brukt studioet til tangentkollega Morten Qvenild på Nesodden ved Oslo og i løpet av tre dager for et lite år siden skapte han, og medprodusent og tekniker Juhani Silvola, mange spennende stemninger og landskap.

Med 18 mer eller mindre improviserte låter – hos Husebø er det alltid vanskelig og spennende å vite hva som er skrevet og hva som er spontant komponert – og som vanlig “fusjonert” med live sampling, elektronikk og redigering – tror jeg. Lyrikeren Husebø har nok en gang skapt noe han er helt aleine om.

Tid og rom

Musikken til Husebø krever tid hos oss på mottakersida. Den er av typen som synker langsomt inn, men tar bolig og avslører stadig nye lag. For meg blir Kjetil Husebø en typer filosofisk musikant der tankene og ideene hans er fascinerende, utfordrende, men av og til litt for langdryge og stillestående for meg.

Svenske Emmalisa Hallander kan fort vise seg å være ei framtidig stjerne. Hun er allerede på god vei.

I Sverige finnes det en stolt og flott jazzvokaltradisjon med Alice Babs og Monica Zetterlund som de store ledestjernene. Det de to etablerte har åpenbart vært til stor inspirasjon for nye generasjoner og lite er hyggeligere enn at det kommer stadig nye skudd på stammen. For meg er Emmalisa Hallander (26) et slikt skudd sjøl om dette er hennes andre visittkort.

I tradisjonen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I mye større grad enn her hjemme så har kvinnelige svenske jazzvokalister fulgt i tradisjonen blant andre Babs og Zetterlund etablerte. Slik er det også med Emmalisa Hallander.

Til tross for at repertoaret er skrevet av unge Hallander, så har hun så avgjort det tidløse American Songbook-genet i seg både som låtskriver og som vokalist.

Det er en modenhet i uttrykket til Hallander som mer enn antyder at hun allerede har et levd liv å fortelle om og det gjør hun med ei flott stemme og med noe svært personlig på gang.

Flott band

Hallander har med seg en utmerket trio med Filip Ekestubbe på piano, Niklas Fernqvist på bass og Henrik Jäderberg på trommer pluss strykekvartett og utmerka stjernehjelp fra Peter Asplund på trompet og Per “Texas” Johansson på saksofon på noen av spora.

Det har ført til ti låter med evighetens perspektiv over seg. Det Emmalisa Hallander har skapt og uttrykker er både vakker og tidløs jazzmusikk der lengsel og romantikk er et gjennomgående tema slik det har vært i store deler av standardskatten også. Og sjølsagt scatter Hallander som en verdig arvtaker etter Ella F også.

Dette er bra på alle vis – det eneste jeg skulle ønske meg er litt større originalitet. Det føler jeg meg sikker på kommer!

Det å få ørene og resten av sanseapparatet badet i nydelig korsang med nogo attåt er intet mindre enn balsam for sjela.

Blant de mange tingene jeg kan lite om står korsang om ikke i ei særstilling, så i alle fall langt fremme i køa. Likevel tar jeg meg i å bli svært så fascinert når jeg en sjelden gang blir “utsatt” for flotte stemninger der mange stemmer klinger sammen slik jeg blei da Ketil Bjørnstads “Jag etter vind” møtte meg både under urframføringa i Oslo Domkirke og når den ankom heimen for ikke lenge siden.

2L

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hovedårsaken til at jeg fra tid til annen blir “konfrontert” med kormusikk på høyt nivå er at musikken til det strålende selskapet 2L med Grammy-vinnende Morten Lindberg som ideologisk fører og lydmaestro i ultraklassen, ankommer postkassa med jevne og hyggelige mellomrom. Da vet jeg av erfaring at det er kvalitet på gang og det er det også denne gangen.

NRKs jentekor

Det Norske Jentekor er en forlenger av NRKs Jentekor som blei stifta i 1947 og som har vært utskytingsrampen til blant andre Elin Rosseland, Hege Schøyen og Anita Skorgan. Anne Karin Sundal-Ask har vært kunstnerisk leder og dirigent for koret i 20 år og hennes fokus på intonasjon, ensemblemusisering og ikke minst klang, har ført til at koret, som består av jenter mellom 6 og 20, opp på et svært høyt nivå.

Jeg iler til og understreker at det er en amatør i faget som skriver dette, men det klinger uansett nydelig i mine ører.

Musikken er norske folketoner som Ørjan Matre har arrangert for koret på et vis som snakker veldig til meg.

Når så mesterfelespiller Gjermund Larsen og akkordionist i samme liga Frode Haltli har fått mer eller mindre frie hender til å krydre med sine improvisasjoner, så har “Stjernebru”, som betyr veien over til det hinsidige, blitt en klangvakker og nydelig time med Det Norske Jentekor.

Det Norske Jentekor

»Steinbru»

2L/Musikkoperatørene

Palle Mikkelborg er intet mindre enn et ikon. Når så en annen gigant i dansk og europeisk jazz, Carsten Dahl, hyller sin venn og mentor på inderligste vis, så har det blitt intet mindre enn rørende.

Det er jo slik at enkelte øyeblikk, også musikalske, fester seg for der å bli værende. Da trioen Mikkelborg – Knudsen – N.H.Ø.P. spilte “Imagine”, uten å improvisere, på Kulturhuset i Molde for noen tiår siden, var det som om tida sto stille. Det er mye som kan sies om de magiske minuttene, men i denne omgang er det en del av den store opplevelsen som vokser frem igjen: den guddommelige tonen i trompeten til Palle Mikkelborg og inderligheten i uttrykket hans.

Ikonet

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Både før og etter den opplevelsen har Palle Mikkelborg (84) fortalt oss hvilken enorm personlighet han er både i egne univers eller sammen med andre. I 1984 var jeg til stede i København da Mikkelborgs hyllest til sitt store idol Miles Davis, “Aura”, blei urframført med Davis som solist. Nok et stort høydepunkt. Nå er det Mikkelborgs tur til å bli hylla og du verden så fortjent det er og så flott det er gjort.

En annen storhet

Pianist, komponist og arrangør i ultraklassen, Carsten Dahl (57), kjenner vi også svært godt her hjemme spesielt etter mange år sammen med Arild Andersen. Han har også samarbeida mye med Mikkelborg, som han også ser på både som mentor og venn.

Over en lengre periode, mellom 2018 og 2023, har han skrevet, arrangert og spilt inn musikken til denne usedvanlig flotte og inderlige hyllesten.

Mikkelborg, med sin vidunderlige tone, er heldigvis med og kler musikken perfekt. Noe annet skulle for så vidt tatt seg ut – den er jo skrevet for og til han!

Sammen med et dansk superlag med blant andre Fredrik Lundin, Nils Bo Davidsen og Stefan Pasborg og Mikelborgs kone Helen Davies på harpe, samt strykere, vokalister og BBC Children´s Choir, skapes det stemninger og musikalske landskap som beskriver og hyller Palle Mikkelborg slik han fortjener.

Palle Mikkelborg har vært og er både en innovatør og inspirator for mange generasjoner. Som Dahl sier: Mikkelborg har brukt et liv på å utforske rommet mellom lyd og stillhet, han har søkt etter lyden av ingenting i altet og etter alt i ingenting.

Jeg mener Palle Mikkelborg har funnet det han har søkt etter veldig ofte og jeg mener også at Carsten Dahl har skapt et storverk av en hyllest for og med Mester Palle.

Jeg har møtt felespilleren Erlend Apneseth i flere settinger. Dette verket med dette superbandet er uansett det heftigste møtet enn så lenge.

Bestillingsverk har blitt et høydepunkt på norske festivaler. Noen lever der og da, men heldigvis får mange muligheten til et videre liv. I 2023 fikk hardingfelespilleren Erlend Apneseth bestilling fra Oslo World og Riksscenen og heldigvis er det slik at nå får alle vi som ikke kjente vår besøkelsestid muligheten til å oppleve den store musikken.

På vent

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Apneseth lot verket og tankene bak ligge til marinering et års tid før han tok med seg kremlaget og musikken til studio på seinsommeren i fjor. Nå var ikke jeg på plass da verket blei sjøsatt året før, men med fasit i hånd, eller rettere sagt i ørene, så kan jeg ikke skjønne annet enn at “Song over støv” bare har fortsatt å vokse.

Apneseth har ønska at musikerne skulle påta seg eierskap til musikken. At tida skulle sørge for at den kom skikkelig inn under huden. Med inspirasjon fra en rekke kilder nesten verden rundt, noe som har vært med å forme musikeren Apneseth helt fra barndommen, har “Song over støv” blitt akkurat så stort og mangefasettert som trolig Apneseth hadde hørt for seg.

Kremlag

Med hele fire hardingfelespillere, Selma French Bolstad, Rasmus Kjorstad og Helga Myhr i tillegg til sjefen, som ei slags kjerne for det hele, så skaper ensemblet som ellers består av Henriette Eilertsen på fløyter, Mats Eilertsen på bass, Frode Haltli på trekkspill, Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon, Anja Lauvdal på synther og harmonium, Veslemøy Narvesen på trommer og perkusjon, Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner samt Espen Reinertsen på saksofon på ett spor – pluss at tre av felespillerne bidrar med sine stemmebånd også – musikk med spor av mangt og mye og sørger for en musikalsk gumbo jeg i alle fall aldri har smakt på tidligere.

Erlend Apneseth og hans storslagne lag har skapt et verk som har alt i seg til å få et langt og godt liv. Dette er nemlig veldig bra, spennende og unik musikk.

Det er en sann glede å se og høre at noen tar vare på tidløse verdier slik som med denne historiske innspillinga med blant andre brødrene Hauk og Knut Buen.

I ei tid der vi kanskje har større behov for trygghet, inspirasjon og kulturell påfyll enn noen gang i mi levetid i alle fall, så er det med et stort smil rundt hjertet at jeg lytter til denne innspillinga fra 1972 med fire spelemenn i ultraklassen fra Telemark.

Jeg iler til og tilstår at folkemusikk ikke er mitt spesiale, men jeg benytter meg igjen av salige Duke Ellingtons berømte utsagn, oversatt til norsk: det er bare to typer musikk: god og dårlig. Denne innspillinga hører avgjort hjemme i den første kategorien.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har altså med den første plata som blei nominert til Spellemannprisen i folkemusikk-kategorien i 1972 å gjøre. Nå har den vært utilgjengelig i flere tiår, men etter 53 år er den altså å finne på cd for første gang.

Fire spelemenn

Det var fire mesterspelemenn som gikk i studio i 1971 og spilte inn 16 slåtter hver for seg. Her er det ei herlig blanding av springar og gangar og Jens Amundsen, brødrene Hauk og Knut Buen og Bjarne Herrefoss var åpenbart og bokstavelig talt på hjemmebane. For å bruke Ellingtons terminologi nok en gang: her swinger det!

Knut Buen, som er den eneste gjenlevende av de fire, har skrevet et framifrå teksthefte der han tar for seg både samtlige slåtter, skriver litt om produksjonen og krydrer det heile med en liten biografi om de fire mesterspelemennene frå Telemark.

“So sulla ho mor” er et tidløst og historisk dokument vi skal være glad for er gravd frem igjen. I ei tid der vi blir innhenta av onde hendinger og nyheter på så mange hold, så betyr slike gløtt av noe godt, positivt, varmt og ekte så mye mer enn øregodt. Det er nemlig bra for både kropp, sjel og sinnets helse – det er bare å sette seg ned å kjenne etter.

Noe av det mest spennende jeg vet om i musikkens verden er å få møte nye stemmer. Singer-songwriteren Vidar Furholt hører hjemme der for meg og han inviterer meg inn i et personlig og klokt univers.

Jeg har absolutt ingen problemer med å innrømme at det aller meste kan jeg lite eller aller helst ingenting om. Vidar Furholt, som har gitt ut tre album før dette, hører hjemme i den kategorien. “Slippe taket” mer enn antyder at jeg har gått glipp av mye fint og klokt. På varmtklingende sørlandsdialket, han kommer fra Marnardal nesten så langt sør som mulig, men har jobba som lektor i Stavanger i 25 år, forteller han meg at han har mye ekte og inderlig å melde.

I godt selskap

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Trebarnsfaren Vidar Furholt (51) har et levd liv og masse opplevelser og relasjoner å hente sitt univers fra. Det har ført til at minner, å lære av sine feil, forhold, vennskap og ikke minst det å tørre å gi slipp på det som har vært og har skjedd og glede seg til det som ligger foran, er temaer han skriver godt om og som han synger på et vis som gjør at jeg tror på han. Han veit åpenbart hva han “snakker” om. “Mi tåle et skjelv, mi tåle en storm. Det gir dobbelt styrke når du dele alt du har og vi var der for hverandre”.

Musikalsk befinner Furholt seg i et singer-songwriter-landskap med impulser fra blant annet country og der han får utmerka reisefølge av noen av Stavangers mange dyktige musikere, blant annet den utmerkede gitaristen Dag Vagle.

Hvis du trives i landskap og univers skapt av type Jan Eggum og Bjørn Eidsvåg, så kommer du garantert til å trives med Vidar Furholts inderlige og troverdige sanger og fine uttrykk.

Vidar Furholt har innsett at tida vi har til disposisjon er kostbar og knapp og han tenker stadig mer på hva han vil bruke den til. og hvem han vil bruke den sammen med. Det må være ekte saker, ekte glede, ekte kjærlighet og gode samtaler med fine folk.

Det har tydeligvis fungert godt i dette tilfellet. “Slippe taket” har blitt et godt og varmt møte med Vidar Furholt.