Tor Hammerø

Gitaristen, komponisten og bandlederen Karl Bjorå har på sine to første utgivelser vist oss helt spesielle kvaliteter. Nå gjør han det enda tydeligere.

Bjorå (34) hører hjemme i jazzlinje-generasjonen som blant annet viste seg frem gjennom det spennende kollektivet Megalodon Collective. Det har fått en rekke unike avleggere og Bjorå, fra Evje i Setesdalen, men bosatt i Oslo, er så avgjort en av de som har blomstret heftigst.

I mange retninger

Her viser Bjorå oss bredden i sin musikkanskuelse han har antyda tidligere, men som nå slår ut i full blomst. Sjangre bryr tydeligvis ikke Bjorå seg nevneverdig om eller for å si det på en annen måte: han henter hemningsløst fra både indierock, blues, psykedelisk jazz og folkemusikk og garantert med krydder fra en rekke andre kilder også.

Bjorå har skapt hele dette herlige sammensuriet bortsett fra en nydelig coverversjon av klassikeren til Sonny and Cher, «Bang Bang (My Baby Shot Me Down)»

For et lag

Når Bjorå, som i tillegg til å spille gitar også trakterer banjo, synth samt bidrar med sine stemmebånd, har invitert med seg en uhyre spennende og annerledes kohort bestående av Håvard Aufles på synth, Vegard Lien Bjerkan på piano, banjo og synth, Signe Emmeluth på saksofon og fløyte, Selma French og Tuva Syvertsen på hardingfele, fele og vokal, Kalle Nyberg på saksofon, Bardur Reinert Poulsen på bass, Karoline Wallace på vokal og Andreas Winther på trommer, så ligger det mer enn i kortene at her skapes det lydunivers på tvers og langs som går et godt stykke utenfor den slagne landevei.

Karl Bjorå har skapt fundament som alle de inviterte har blitt gitt fritt leide til å utvikle videre. Bjorå åpner opp dører, men stjeler ikke oppmerksomheten fra de andre i for stor grad. Han gir rom og muligheter, men viser også fra tid til annen hvilken strålende gitarist han er. Framifrå er det på mange vis.

De sveitsiske brødrene Florian og Michael Arbenz har fått med seg
sjølvaste Ron Carter til et herlig triomøte.

Tvillingene Florian (trommer) og Michael (piano) Arbenz er, tro det
eller ei, begge 49 år gamle. De har begge markert seg, enten sammen
eller hver for seg, med en rekke stjerner som Greg Osby, Dave Liebman,
Marc Johnson, Kirk Lightsey og Bennie Maupin. Noe, eller faktisk en
hel del, forteller meg likevel at møtet med bassikonet Ron Carter (87)
for vel et år siden toppa alt de har skapt sammen fram til nå.

A la contrebasse

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det har seg slik at denne omtalen blir skrevet etter et lite besøk i
Antibes/Juan-les-Pins, ikke langt fra Nice. I 1963 spilte Carter med
Miles Davis på festival i akkurat den byen – en konsert som førte til
ei legendarisk live-skive: “In Europe”. Det samarbeidet og den epoken
førte til det store gjennombruddet for Carter, som i de påfølgende
tiåra har blitt sett på som et av jazzbassismens absolutt største
fyrtårn. På denne innspillinga fra mars i fjor var Carter kun 86, men
avgjort fortsatt i storform.

Arbenz-gutta

Tvillingene Arbenz har vist både sammen og hver for seg at de har har
full kontroll på den moderne jazzhistoria. De har hver for seg skrevet
fire av de seks låtene, Michaels “Lullaby” sterkt inspirert av Brahms
melodi med samme navn, og så byr de sammen med Carter på originale
versjoner av “It Don´t Mean a Thing” og “All the Things You Are”.

At Arbenz-gutta kjenner hverandre godt er for så vidt ingen bombe og
at Carter, som lever opp til sitt motto alltid å finne de rette
tonene, leverer slik han har gjort på over 2000 innspillinger, er den
bautaen han alltid har vært, er heller ikke overraskende.

Det som er ekstra hyggelig å slå fast er de tre møtes som likeverdig
partnere og som en trio som høres ut som de har spilt sammen “alltid”.
Her snakker vi alpinjazz på de høyeste tinder.

Den argentinske bassisten Rodrigo Villagra har bodd i Norge i langt
over 20 år. Det er på svært høy tid at han kommer opp til overflaten.

Til tross for at 44 år unge Villagra har bodd her lenge, blitt norsk
statsborger og jobba i en rekke sjangre og med mange dyktige norske
musikanter, så er dette første gang jeg virkelig hører Villagra vise
seg frem i full bredde.

Allerede fra første takt så tar Villagra sats på elbass, og forteller
oss med all ønskelig tydlighet at han er en musikant med heftig trøkk
og musikalitet i seg. På resten av materialet, der han har skrevet tre
av de åtte låtene, mens trommeslager Frederik Villmov har ansvaret for
halvparten, viser han oss i all hovedsak på den store akustiske fela
at han har mye å melde uansett tempo.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Villagra, som i all hovedsak har sin formelle bakgrunn fra Argentina,
men som også har studert med blant andre maestro Arild Andersen, sier
han trives i sjangre som pop, soul, funk, rock og latinjazz. Det er
det absolutt ingen grunn til å tvile på, men her på debuten under eget
navn er det så avgjort jazzmannen Villagra som viser oss hvilken
kapasitet han er og har.

Flott reisefølge

I tillegg til tyske Villmov, som også har gjort nordmann av seg, så
har Villagra med seg to andre musikere med bakgrunn fra jazzlinja i
Trondheim, nemlig tenor- og sopransaksofonisten Erlend Vangen Kongtorp
fra jazzmetropolen Odda og vibrafonisten Amund Stenøien fra
Trondheim.. De har alle både hver for seg både kollektivt og
individuelt vist seg å være svært langkomne til tross for sin unge
alder.

I dette musikalske universet, som i stor grad har sine røtter og
henter sin inspirasjon fra amerikansk 60-tallsjazz med ledestjerner
som Coltrane, Shorter, Zawinul og en av Villmovs store helter, Billy
Higgins, har de fire funnet fram til et uttrykk de har all grunn til å
være stolt av.

Rodrigo Villagra har all grunn til å være stolt av debuten – jeg
venter allerede på neste etappe.

Mathias Eick er en strålende trompeter, komponist og bandleder som
bare fortsetter å vokse.

Hans Hulbækmo, Mathias Eick, Ole Morten Vågan og Kristian Randalu – et strålende lag. Foto: Colin Eick

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Mathias Eick (45) framstår i stadig større grad som en unik musiker og
personlighet. Etter at han debuterte på ECM, noe som var hans store
drøm helt fra barndommen, med “The Door” i 2008, så har han gitt oss
seks visittkort under eget navn og bidratt på plater med Iro Haarla,
Jacob Young, Manu Katché, Sinikka Langeland og Benjamin Lackner. Det
betyr at Eick av helt forståelige årsaker er en av de mest benytta
musikerne i ECM-sammenheng på 2000-tallet.

Nytt band

Med nyankomne Hans Hulbækmo på trommer og estiske Kristjan Randalu på
piano og Eicks gamle venn fra jazzlinja i Trondheim for 24 år siden og
blant annet i bandet Motif, bassist i superklasse Ole Morten Vågan,
har Eick, som vi også får møte som ordløs stemmefargelegger og som
tangentist, satt sammen en kvartett som kler hans musikk på et
framifrå vis.

Mathias Eick er besjela med en usedvanlig varm, mjuk og personlig tone
i hornet sitt. Når han så skriver flott, melodisk og gjerne litt
melankolsk musikk, så blir det ei strålende pakke.. Vakrere enn hans
kjærlighetserklæring til sin fremtidige kone, “My Love”, som blei
spilt da han fridde til henne, er det nesten ikke mulig å få det. Som
med resten av de åtte låtene så er det nydelig, uten at det noen gang
blir glatt eller platt. Det er uten unntak ekte og inderlig.

Stemma

Det å etterstrebe å finne sin egen stemme har vært og er ei viktig
rettesnor i jazzens univers. Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal
var blant dem som la lista høyt i så henseende her hjemme, og Mathias
Eick har vært en som virkelig har greid å skape sin egen sound og sitt
eget uttrykk – også med sine stemmebånd.

Med “Lullaby” gjør han det i større grad enn noensinne – dette er
kanskje det beste han gjort noensinne. Det sier ikke reint lite.

Knut Kristiansen er intet mindre enn en levende legende. Med “Volum”
forteller han oss at han fortsatt har mye å melde.

Pianisten, komponisten, bandlederen og pedagogen Knut Kristiansen (78)
har helt siden 60-tallet satt tydelige og flotte spor i norsk
musikkliv – stor sett med base i Bergen. Han vant norsk jazz´ høyeste
utmerkelse, Buddy-prisen, allerede i 1983, og han har vært en svært
viktig videreformidler av både afrikansk og latinamerikansk musikk med
kollektiv som The Gambian/Norwegian Friendship Orchestra og Son Mu.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det musikalske universet han likevel har markert seg tydeligst i over
lang tid, er i nærheten av ikonet Thelonious Sphere Monks musikalske
landskap.

Mer Monk

Det tar i underkant av ei takt å oppfatte at KK, som han gjerne blir
kalt, fortsatt har et sterkt og inderlig forhold til Monks univers og
tankegods. Sjøl om KK har benytta seg av honnørbillett i flere år
allerede, så er hans fingre og hode fortsatt i stand til å gi oss
friske og livsbejaende rapporter fra tidløse og spennende landskap.

Tre generasjoner

Kristiansen har alliert seg med representanter fra to yngre
generasjoner. Tenorsaksofonist Aksel Røed og trommeslager Sigurd
Steinkopf er begge fortsatt i 20-åra, mens bassist Magne Thormodsæter
holder til i 50-åra. Det er likevel absolutt ingen
generasjonsmotsetninger å spore i denne utmerkede kvartetten.

Med en rekke originalkomposisjoner samt to Ornette Coleman-, en Cecil
Taylor-låt og ei låt med samisk opprinnelse, så skaper den flotte
kvartetten musikk som tar umiddelbar bolig i lytteren og som står i
fare for å bli værende ei god stund.

Bortsett fra liten og bortimot uleselig skrift på cd-omslaget så har
“Volum” blitt en nydelig og livsfrisk manifestasjon av hvor Knut
Kristiansen befinner seg anno 2025. Det er på et herlig sted.

Manuel Valera passer utmerka inn i en tradisjon med cubanske
pianister som imponerer voldsomt med sitt musikalske temperament og
heftige teknikk.

Manuel Valera (44) har jeg såvidt støtt på i forbindelse med
saksofonisten Michael Thomas´ “The Illusion of Choice” for knapt et år
siden. Der gjorde han absolutt en fin innsats, men her på denne
live-skiva, spilt inn i Lurs i Frankrike høsten 2018, får vi møte han
i en triosetting der han styrer skuta sjøl.

Valera har som mange cubanske musikere forlatt hjemlandet. Han har
bodd i jazzhovedstaden New York i mange år og har spilt med storheter
som Arturo Sandoval, Paquito D´Rivera, Jeff “Tain” Watts, John
Patitucci og Chris Potter samt den klassiske fiolinvirtuosen Joshua
Bell. Det mer enn antyder hvilket nivå Valera befinner seg på.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Flott trio

På Europa-turneen i 2018 hadde Valera med seg den japansk/amerikanske
bassisten Yasushi Nakamura og trommeslageren Mark Whitfield, Jr – sønn
av den framifrå gitaristen Mark Whitfield. Begge hører hjemme på New
York-scenen uten å være de største stjernene, men er så definitivt mer
enn dugandes både som ensemble musikanter og solister.

Som “alle” cubanske pianister som har kommet fra øya, Chucho Valdés,
Gonzalo Rubalcaba og Alfredo Rodriguez er glitrende eksempler, så er
også Valera ustyrt med en teknikk av det heftige slaget. Temperamentet
er så avgjort tilstede i uttrykket også og når det er kombinert med
dynamikk av det følsomme slaget, så har det blitt triomusikk av det
herlige slaget av det.

Valera sier han er inspirert av giganter som Herbie Hancock og Chick
Corea, den russiske komponisten Dmitri Shostakovich og billedkunstnere
som Pablo Picasso og Joan Miró. Mye av dette kan absolutt høres i
uttrykket til Valera i et repertoar som er ei fin blanding av
originalkomposisjoner og standardlåter som “Evidence”, “Darn That
Dream” og “All of You”.

Publikum i Lurs i Sør-Frankrike var hørbart overbegeistra.. Jeg er
også oppstemt sjøl om jeg ikke greier å avsløre det helt unike.

Øyvind Skarbø er en musiker, komponist og initiativtaker av sjeldent format. Det bekrefter han nok en gang med sin nye musikk og sitt nye band Telehiv.

Etter tre strålende skiver med unike Skarbø Skulekorps, fant Øyvind Skarbø (42), opprinnelig fra Grandiosa-bygda Stranda, men bosatt i Bergen i ei årrekke, ut at korpset var ferdig med både ungdomsskulen og videregåande og at elevene måtte finne veien videre i livet på egen hånd.

Skarbø, som alltid har vært kjent for å åpne nye dører, visste nemlig hva han ville etter videregående: han ville studere videre med ny musikk og nye musikalske venner.

To år

De to seineste åra har Skarbø lett og funnet: han hadde nemlig som ambisjon å sette sammen et helt nytt band med relativt unge, sultne, ambisiøse og svært lovende musikere som han nesten uten unntak aldri hadde spilt med før Telehiv så dagens lys.

Det har ført til at synthesisten Håvard Aufles, bassisten Ola Høyer – den eneste Skarbø hadde spilt med tidligere, hardingfelespilleren Benedicte Maurseth, alt- og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen og cellisten Joel Ring blei kalt til tjeneste og at det er et lovende utgangspunkt for å skape spennende musikk er så langt årets underdrivelse.

Her har nemlig trommeslager Skarbø funnet fram til en unik kohort med røtter i så mange slags musikalsk jord og de utfordrer og utfyller hverandre på et helt spesielt vis.

Nye landskap

Med Telehiv har Skarbø ønska at elevene i det nye korpset skulle få mye og rom og plass for å tilsette de spesielle ingrediensene de er i besittelse av. Foruten Aufles´ og litt Rings bidrag er det hele akustisk.

Musikken henter inspirasjon fra ytterpunkter som 80-talls såpeopera, frijazz, brasilianske toneganger, samtidsmusikk a la Morton Feldman og norsk folkemusikk. Og hele tida er den nydelige og sterke melodien sterkt til stede.

Hvis noen mener det har ført til et unikt musikalsk brygg, så har de faktisk helt rett.

Øyvind Skarbø har nok en gang skapt et særdeles spennende og personlig musikalsk univers det er en sann fryd å bli invitert inn i.

Den polske fiolinisten Adam Baldych har allerede etablert seg på aller øverste hylle innen jazzfelefaget. Med «Portraits» bekrefter han dette og tar nok et steg.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Her hjemme kjenner vi Adam Baldych (38) godt etter et fruktbart og godt samarbeid med Helge Lien og hans trio, noe som blant annet har ført til to plater på det tyske kvalitets selskapet ACT som Baldych fortsatt utgir sin musikk på.

Stolt tradisjon

Baldych følger opp en flott polsk tradisjon der Michal Urbaniak innførte fiolinen som jazz instrument på 60-tallet. Med sin klassiske bakgrunn blei Baldych ei såkalt barnestjerne på hjemmebane, men som mange andre i den kategorien så har på ingen måte denne stjerna slukna.

Her møter vi Baldych, som vår egen Tuva Halse har som sitt store forbilde, med 14 egne komposisjoner pluss en av hans pianist Sebastian Zawadzki. Han forsøker her, med stort hell, å skape musikk og uttrykke seg og det på et vis der ord ikke strekker til. Han stiller spørsmål som: Hva er den menneskelige natur, hva betyr lykke i vår tid, hva betyr det å eksistere, og hvordan er det mulig at menneskelig følsomhet og kreativitet kan eksistere samtidig og sammen med en brutalitet av uante dimensjoner?

Baldych stiller altså mange av de virkelig store spørsmåla og vil at denne innspillinga skal være en protest mot krig og en bønn om fred på moder jord. Naivt? Mulig det, men det kan likevel ikke gjentas for ofte eller oppfordres til mange nok ganger.

Fin fusjon

Baldych makter å fusjonere sin klassiske bakgrunn med et heftig og personlig jazzuttrykk. Han spiller både vanlig fele og noe som kalles renessanse fiolin, og med seg har han i tillegg til Zawadzki, trommeslageren Dawid Fortuna, tenorsaksofonisten Marek Konarski og bassisten Andrzej Święs. Et strålende lag av for meg ukjente herrer, som nok en gang bekrefter det skyhøye nivået på polske jazzmusikere.

Adam Baldych er en virtuos som ikke blafrer med sin teknikk i utrengsmål. Her er det musikken og uttrykket som spiller hovedrolla, og det gjør den på en fremragende måte.

Adam Baldych er en av de aller største jazzfiolinistene på Tellus anno 2025.

Nytt nivå

Gitaristen, sangeren og komponisten Christian Winther har alltid befunnet seg på kanten. Sin egen kant. Nå har han løfta seg sjøl opp på ei helt ny hylle.

Det har aldri vært noe i nærheten av a4 over Christian Winther (35). Gruppene Monkey Plot og Ich Bin Nintendo og de to første soloskivene hans er tydelige eksempler på det. Slik fortsetter det så avgjort her på den viktige tredjerunden og Winther fremstår som en altpop-utøver med tydelige impro- og jazz-spor i sjela som nå i større grad enn noensinne har funnet frem til sitt DNA.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vakkert

Han har skrevet sju låter som har endt opp i en enhet. Seks av dem synges på engelsk, mens avslutningssporet «Forsvinner» synges på, tro det eller ei, norsk.

Det Winther gir oss er spennende og utfordrende pop-rock-musikk med et solid personlig bumerke. Han er en meget dyktig gitarist og han er utstyrt med ei fascinerende om enn ikke stor stemme. Han får meg til å lytte til begge sider av seg.

Bandet

Når han så omgir seg med Lars Ove Fossheim på gitar, Hans Hulbækmo på trommer og vibrafon, Anja Lauvdal på synther og Magnus Skavhaug Nergaard på elbass, så skal det ikke plagsomt med fantasi til for å skjønne at de musikalske landskapene blir fargelagt på svært personlige vis.

Christian Winther bekrefter at han har funnet sin originale plass i et altpop/rock-landskap med krydder fra en rekke andre kilder. Sammen med Christian Winther, musikken hans og i universet hans er det godt å være.

Den danske saksofonisten og komponisten Lars Møller har sammen med sjølvaste Palle Mikkelborg og tyske NDR Bigband gitt oss spennende og annerledes storbandmusikk.

Lars Møller og Palle Mikkelborg sammen med litt av NDR Bigband.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

58 år unge Lars Møller har jeg hørt mer om enn jeg har hørt av. Denne innspillinga gjort live på Musikhuset i Aarhus i august 2019, men altså unntatt offentlighet helt til nå,er et fremragende bevis på at det bør jeg gjøre mye med så raskt som mulig.

På turné

Møller hadde altså skrevet musikk for og var på turné med det eminente storbandet til den tyske kringkasteren NDR i Hamburg. De fleste tyske kringkastere med respekt for seg sjøl har et storband på lønningslista og dette bandet, som de andre, hører hjemme helt der oppe.

For knappe fem år siden var de altså på turné med bandet og med ikonet Palle Mikkelborg som hovedsolist på trompet.

Fire store låter

Repertoaret besto av fire låter med inspirasjon fra henholdsvis indisk musikk – Møller har besøkt India flere ganger, Brasil etter at Egberto Gismonti hadde introdusert han for en vakker folkemelodi samt Møllers «Folk Song No.1» der han har tatt utgangspunkt i den tradisjonelle folkemelodien «Marken er mejet».

Palle

Palle Mikkelborg (83) er en levende legende i dansk og internasjonal jazz. Han spiller ikke offentlig i noen særlig grad lenger, men i 2019 var hans umiskjennelige tone fortsatt veldig til stede og for en glede det har vært å høre den nok en gang.

Lars Møller leder bandet, men slipper også seg sjøl til som solist på den siste låta, og du verden hvilken fin tenorist han er.

Musikken er bra og original, Møller er bra, Mikkelborg er bra og NDR Bigband er bra. Da er det bare å heise flagget, da.