Mats Eilertsen er en av mine favorittbassister – uansett i hvilken setting jeg møter han eller med hva slags musikk han stiller til start.
Mats Eilertsen har kommet halvveis og kanskje vel så det, det vil si at han har runda 50. Det feirer han med å gi oss sin andre solo-utgivelse – den første var liveinnspillinga “Solitude Central” fra 2020. Ellers har Eilertsen gjort mangt og mye, både med egne band og andres. Bare hittil i 2025 er han på plater med Andreas Ulvo, Erlend Apneseth og Benedicte Maurseth og i fjor med Nils Økland, Berit Opheim og Alexi Tuomarila. Det sier ganske mye om hvor attraktiv Eilertsen er og hvilken bredde det er i hans musikkunivers.
Svenneprøva
For svært mange jazzmusikere er det å møte sitt publikum mutters aleine med instrumentet sitt den ultimate utfordringa. Arild Andersen skulle bli nesten 80 før han tok det store spranget og landa sjølsagt fjellstøtt med “Landloper” i fjor. Det gjør så avgjort Eilertsen med “1” også – en tittel han er svært så tvetydig på hva innebærer. Fordi det er solo? Er det den første i ei rekke? eller blir det med denne ene utgivelsen? Eilertsen lar svaret henge – heldigvis.
Mange kilder
Med mye buebruk til Eilertsen å være går han til kjernen for å finne nye klanger, nye lyder og nye muligheter for bassen. Det gjør han i et repertoar som henter utgangspunkt i både folkemusikken, jazzen og den klassiske verden. Han gjør det med en innlevelse, finfølelse, beherskelse av instrumentet, teknisk langtfremskredenhet og ikke minst personlighet i uttrykket som gjør at han hjemme på den internasjonale topplista som bassist. Såpass!
Det er en varme og inderlighet i det lyriske og melodiske tonespråket til Mats Eilertsen som det gjør godt langt inn i sjela å tilbringe kvalitetstid sammen med han.
«1»
Hemli Records/Diger Distro
