Tor Hammerø

Et av klodens tøffeste jazzband – Medeski Martin & Wood – møter en av de hippeste gitaristene på Tellus, John Scofield. Slikt blir det saker av!

Stjernelag med ryggen mot veggen.

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Medeski Martin & Wood innehatt en av pallplassene innen den hippe fusiongata der det glatte fusionuttrykket har vært langt borte. Tangentmann John Medeski, trommeslager og perkusjonist Billy Martin og bassist Chris Wood har laga sitt eget uttrykk som har snakka både til jazzfolket og til rockemennesker og ikke minst på jambandscena etablerte raskt MMW seg som et av de ledende banda.

På sett og vis var forbindelsen til en av supergitaristene over there, John Scofield, ganske åpenbar – han har røtter i omtrent de samme uttrykka og sjangrene som MMW. I 1998 møttes de på skive for første gang da MMW var “backingbandet” til Scofield på ” A Go Go”.

Scofield og Medeski Martin & Wood in action.

Siden den gang har de “to” holdt kontakten både i studio og på turné med ujevne mellomrom – til stor glede for både for dem og for et stort publikum kloden rundt. Med “Juice” tar de nok et nytt steg og sjøl om de ikke sprenger noen grenser med dette prosjektet, så skaper de nok en gang en hyggestund på tvers av sjangergrensene.

Her får originalmateriale skrevet av alle de fire involverte, samt coverversjoner av Eddie Harris´”Sham Time”, Doors-klassikeren “Light My Fire”, Creams “Sunshine of Your Love” og Dylans udødelige “The Times They Are a-Changin´”. Alt er gjort med hjerte og sjel – dette er amerikansk musikk gjort av fire herrer som er blant de aller hippeste uansett sjanger. Tøft og tildels urfunky er det.

Medeski Scofield Martin Wood

Juice

OKeh Records/Indirecto Records//Sony Music

Den danske pianisten Simon Toldam står for noe av det mest spennende av det som kommer ut fra våre naboer i sør. Hyggelig er det også at norske Knut Finsrud er en viktig bidragsyter.

Simon Toldam Trio har noe eget å fare med.

Mitt første møte med Toldam var med trioens debutskive “Sunshine Sunshine or Green as Grass”. Det var intet mindre enn et usedvanlig og hyggelig møte, og her forlenger Toldam, sammen med bassist Nils Davidsen og den “ukjente” norske trommeslageren Knut Finsrud, hyggen.

“Kig Op 14” er den første av to skiver som kommer ut av noe som må ha vært to svært så kreative dager i slutten av mars – del to er planlagt i april neste år.

Knut Finsrud, Nils Davidsen og Simon Toldam legger lista høyt.

Det denne trioen gir oss, med utgangspunkt i et dusin Toldam-komposisjoner, er en slags musikalske hverdagsbetraktninger som også Toldam gir oss små verbalfilosofiske ledetråder med på veien i omslagsheftet.

Musikalsk er dette en nesten sjangerutslettende reise med alt fra vare stemninger, via minimalistiske lydlandskap til folkemusikkliknende observasjoner og til spor det swinger heftig av og ballader man kan drømme seg bort i. Dessuten er det noe som forteller meg at Toldam ikke har mye mot Thelonious Monks tankeverden.

Med utmerka og empatisk assistanse fra Davidsen og Finsrud – hvorfor har denne utmerka og usedvanlig lyttende trommeslageren passert under radaren her hjemme? – bekrefter Simon Toldam Trio at de har noe helt spesielt å melde. Måtte de legge turen innom Harald og Sonjas rike også så snart som mulig.

Simon Toldam Trio

Kig Op 14

ILK Records/DME

Trekkspilleren, eller akkordeonisten, Frode Haltli fra Våler i Solør er blant de som kan “alt”. Her gir han oss nok et bevis – mutters aleine.

Frode Haltli trives og vi trives med han.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Frode Haltli begynte å spille trekkspill allerede som 7-åring og viste raskt et voldsomt talent. På sett og vis har det gått slag i slag for den snart 40 år unge usedvanlig allsidige musikanten som på veien fram til hit blant annet vant Talentiaden i NRK som 16-åring samt sju NM i trekkspill! Seinere har studier både på Musikkhøyskolen i Oslo og ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium vært med å utvide horisonten hans betydelig og nå framstår han som en bortimot komplett musikant – uansett sjanger og uttrykk. Om det dreier seg om folkemusikk, bluegrass, jazz eller klassisk musikk – Haltli stortrives tydeligvis uansett og han har også et stort navn kloden rundt for sitt uttrykk og sin virtuositet.

Frode Haltli sammen med en av sine helter – Arne Nordheim.

Denne innspillinga er gjort i det etter hvert så ettertrakta Emanuel Vigeland-mausoleet i Oslo. Der har artister som Diamanda Galas, Huntsville, Susanne Sundfør og Stian Westerhus også vært og årsaken er den enorme akustikken og lange delayen som dette rommet skaper. Som Haltli sier så blir rommet en aktiv medspiller som forandrer musikken og spillet hans radikalt. Den akustiske framføringa blir re-mixa live av et rom med en etterklang som varer i 20-30 sekunder!!!!

I september 2009 tok Haltli med seg tre komposisjoner, to av italienerne Salavatore Sciarrino og Aldo Clementi og ikke minst Arne Nordheims “Flashing”, som Haltli hadde spilt helt siden tenårene, og skapte stemninger og spenninger i det unike rommet foran et spent publikum som vi andre endelig får oppleve nå.

“Vagabonde Blu” viser en søkende, og finnende, Haltli med evne til å gå djupt inn i de minste små detaljer, utforske dem og sette sitt eget helt unike bumerke på dem. Dette er krevende, utfordrende og vakker musikk som Frode Haltli gir liv til og som nok en gang bekrefter at han er en musikant i ypperste verdensklasse – nesten uansett sjanger.

Frode Haltli

Vagabonde Blu

HUBRO/Musikkoperatørene

Franske Cyrille Aimée har det meste som skal til for å bli en av jazzens nye store stemmer.

Cyrille Aimée – utstråling så det holder.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noe av det fascinerende og spennende med det å ha privilegiet å skrive om musikk, er at det fra tid til annen dukker opp navn ut fra det store intet. Den franske 30-år unge vokalisten Cyrille Aimée tilhører den kategorien og det skal ikke mange gjennomlyttinger til for å slå fast at det kan være i framtidig storstjerne vi har med å gjøre.

Cyrille Aimée har spilt på gatehjørner og på store scener.

Allerede som lita jente stakk Aimée ut av soveromsvinduet for å høre på stringswingmusikantene som spilte på den lokale Django-festivalen. Det var liksom ikke noen tvil om hvor veien gikk og fascinasjonen for sigøynerne og det heftige musikalske uttrykket har blitt værende. I 2007 vant Cyrille Aimée, som offisielt heter Daudel til etternavn, publikumsprisen under Montreux-festivalen. Det førte til at hun fikk råd til å gi ut sine to første skiver på små selskaper før turen gikk over til USA og studier i New York. Der har stadig flere fått både øyne og ører opp for henne og med “It´s a Good Day” kan hun rett og slett få det store gjennombruddet på begge sider av Atlanterhavet.

Med ei herlig, varm og sensuell stemme – hun synger glitrende på både engelsk og fransk – tar hun for seg kjente låter som “Where or When”, “Caravan” og “Love Me or Leave Me”, litt mindre kjent materiale og noe originalstoff på et vis som gjør forventningene og begeistringa stiger for hver lytt. Sammen med et ytterst empatisk band bestående av to gitarister, bassist og trommeslager tar Cyrille Aimée med seg alt fra stringswingtradisjonen til mer moderne utrrykk og hun har fullt grep om alt.

De seineste åra har vokalister som Diana Krall og Norah Jones lagt veden for sine føtter. Det er ikke umulig at Cyrille Aimée blir den neste på stjernehimmelen – hun har alt som trengs.

Cyrille Aimée

It´s a Good Day

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Bjørn Solli, som har droppa mellomnavnet Vidar i forbindelse med denne utgivelsen, beskriver sine møter med et sted, mennesker og medmusikanter på et inderlig vis.

Bjørn Solli forteller oss hvilke nære forbindelser han har fått både til stedet Lyngør og menneskene der.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Til tross for at han bare har runda 35, så har Bjørn Solli vært mer enn tilstede i mange år allerede. I ymse konstellasjoner har han vist en usedvanlig musikalitet etter at den store hop blei oppmerksom på han gjennom trioen Solid! for første gang. Etter utdannelse på jazzlinja i Trondheim rundt tusenårskiftet har Skiensgutten vist seg mer enn dugende i en rekke sjangre fra stringswing, via bebop til mer moderne akustiske sjangre som hardbop med solid souljazz-inspirasjon. Både som sanger, gitarist, komponist og bandleder har Solli imponert med sitt varme, hardtswingende uttrykk og i flere år har han også markert seg gjennom flere opphold i jazzens “hjemland” New York.

Stjernelaget som har skapt forbindelsen Lyngør – New York: Fra venstre Matt Clohesy (bass), Bjørn (Vidar) Solli, Ingrid Jensen (trompet), Bill Stewart (trommer), Aaron Parks (piano) og Seamus Blake (saksofoner).

Foto: Haggai Cohen-Milo

Sjefen i aksjon i studio i Brooklyn under innspillinga.

Foto: Haggai Cohen-Milo

For sju år siden blei Solli introdusert for naturperla Lyngør på Sørlandet og mange av menneskene som tilbringer store deler av året der via sin gode venn, jazzjournalisten og musikanten Erling Wicklund. Det har ført til et “forhold” som tydeligvis har det meste i seg til å bli evigvarende. Solli spiller der nede flere ganger i året og har knytta nære bånd til ekteparet Kari og Ronnie Laurendz som har gjort mye for å legge forholda til rette for at det skal skje magiske ting også på musikkfronten. På andre fronter har det allerede skjedd magiske ting – Solli gifta seg der med sin kjære Maria for tre år siden!

Vinteren 2012 fikk Solli og Ronnie Laurendz ideen om å skape musikk som skulle unnfanges i Lyngør, men spilles inn i New York samt at volum 2 skulle unnfanges over there, men spilles i Lyngør. Som sagt så gjort og i mai i fjor gikk drømmelaget i studio i to dager etter en dags øvelse og resultatet har blitt – magisk.

Solli kjente alle fra før etter sine år i New York, men som band hadde de aldri spilt sammen før. Det er bortimot utrolig, men slik det er med glitrende jazzmusikanter så skjønner de hverandre bortimot intuitivt. Solli har skrevet ni låter med forskjellig slags temperatur fra de vakreste ballader til heftigere temposaker og alt er i den melodiske gata med røtter i amerikansk jazz fra 50- og 60-tallet. Alt har henta sin inspirasjon fra Lyngør, noe Solli beskriver på et informativt vis i omslagsheftet. Med medmusikanter fra den aller øverste hylla som Blake, Jensen og Stewart – kanskje en av verdens hippeste trommeslagere – har det musikalske inntrykket av Lyngør også blitt det aller beste. Her finnes det uante mengder musikalsk hygge og varme og inntil volum 2 dukker opp, så er det bare å kose seg i vei.

PS Det eneste jeg fortsatt lurer på er hvorfor Vidar ikke fikk være med? Urettferdig spør du meg!

Bjørn Solli

Aglow: The Lyngør Project Volume 1

Lyngør Records/MusikkLosen

Ola Kvernberg har fortalt oss mange ganger at han er i besittelse av et unikt talent. Med “The Mechanical Fair” tar han det endelige steget helt til topps.

Ola Kvernberg har it-faktoren også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det begynner å bli ei stund siden en rødkinna Ola Kvernberg stod på gata under Moldefestivalen sammen med trekkspilleren Heine Bugge og sjarmerte de forbipasserende. Siden den gang har karriera skutt voldsom fart og det som i utgangspunktet kanskje så ut til å bli ei ny grein på stringswing-treet, har nå blitt både det og mye, mye annet.

Nesten hver gang vi støter på Kvernberg så har han noe helt nytt og annerledes å by på. Han har blitt stadig mer moderne i uttrykket sitt og med storverkene “Liarbird” i Molde og “Mechanical Fair” på Kongsberg, så har Kvernberg etablert seg i toppen i en sjanger som nesten er fullstendig grenseløs.

Både som fiolinist, komponist og bandleder er Ola Kvernberg i verdenstoppen.

I 2012 blei Kvernberg Kongsbergfestivalens store pris og sommeren etter “nedbetalte” han for prisen med premieren på “The Mechanical Fair”. Sammen med et stjernelag med Even Helte Hermansen på gitar, Erik Nylander på trommer og diverse, og brødrene Ole Morten og Petter Vågan på bass og gitar, bergtok Kvernberg premierepublikummet med et totalt unikt verk.

Nå har Kvernberg tatt nok et steg. Med utgangspunkt i Kongsberg-verket har han nå skrevet mer musikk og inkorporert de strålende TrondheimSolistene – et kammerensemble på 16 musikanter som trakterer fioliner, bratsjer, celli og bass. Kvernberg har henta inspirasjon fra klassiske giganter som Stravinskij, Ligeti og Arvo Pärt, men samtidig beholdt sitt jazzikalske fundament.

Kvernberg og hans medmusikanter har greid å sette sammen de forskjellige impulsene til et uttrykk og et verk som løfter sjefen opp i ultraklassen. Han kan nå inviteres til jazzfestivaler og kammermusikkfestivaler om hverandre – hans musikk her snakker til alle.

Dette er musikk så varm, så sterk og så personlig at uansett hva Ola Kvernberg vil finne på videre i karriera si så vil det bli stående som et høydepunkt.

Ola Kvernberg er i verdensklasse både som fiolinist, kompionist og som musikalsk tenker.

Ola Kvernberg & The Trondheim Soloists

The Mechanical Fair

Jazzland Recordings/Universal

Chick Corea er uten tvil en av klodens aller beste og mest innflytelsesrike pianister. Her følger et trippelbevis på det sammen med en trio i ultraklassen.

Chick Corea – utadvendt både som menneske og musikant.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Armando Anthony, en hel del bedre kjent som Chick, Corea har i løpet av sine 73 år markert seg som en pianist, komponist og bandleder i det aller ypperste sjiktet. Etter at verden først blei oppmerksom på han for alvor etter samarbeid med giganter som Stan Getz og Miles Davis, så har han i stor grad leda egna band med en rekke forskjellige uttrykk, akustiske og elektriske, og han har uten stans vært med på å stake ut ny kurs. Coreas unike miks fra en jazztradisjon unnfanga av Bud Powell og Bill Evans kobla med hans naturlige latinske røtter, er umiskjennelige og heldigvis stadig tilbakevendende.

Her hjemme har vi vært så heldige å møte han i en rekke konstellasjoner også med norske musikanter, blant annet med Trondheim Jazz Orchestra og seinest i sommer som gjest med Håkon Mjåset Johansen på Kongsberg, der han også bergtok oss sammen med Stanley Clarke i en uforglemmelig kirkekonsert. Med denne nye utgivelsen tar Corea oss med på en triotur av de virkelig sjeldne.

Chick Corea, Christian McBride og Brian Blade – blir ikke mye hippere enn det.

Sammen med “unggutta” Brian Blade på trommer og Christian McBride på bass, har Corea satt sammen en ny trio som nesten sjølsagt inntar verdenstoppen i faget. På salige Club 7 opplevde jeg Corea på trio med trommelegenden Roy Haynes og mesterbassist Miroslav Vitous på begynnelsen av 80-tallet – en magisk opplevelse. Det er mye i samme gata denne trioen også befinner seg, men sjølsagt med sin helt unike “personlighet”. Det vi blir invitert med på her er liveinnpillinger gjort under turneer gjort i 2010 og 2012 over strore deler av kloden og Corea har plukka det beste av det beste siden de fleste konsertene blei tatt opp. Det har ført til rundt to timer med klassisk triojazz av aller beste merke og her får alle tre store rom til å fortelle oss hvem de er både individuelt og ikke minst solistisk. På noen av spora dukker det også opp strålende gjesteartister: På “My Foolish Heart” og “Spain”, henta fra konserter i Madrid, må vite, får vi inderlige lokale bidrag fra den akustiske gitaristen Nino Josele og fløytisten Jorge Pardo og hele ballet blir avslutta med at fruen, Gayle Moran Corea, synger “Someday My Prince Will Come”. Låtutvalget består av kjente og litt mindre kjente Corea-låter, standardlåter og et par klassiske perler i unik Corea-tapning.

Chick Corea har fra første stund utvist en originalitet, en virtuositet og en livsbejaenhet som er helt unik. Det fortsatte han med på de to konsertene på Kongsberg i sommer og det gjør han i dette utmerkede triolaget også. Chick Corea er sjefen over alle sjefer.

Chick Corea Trio

Trilogy

Stretch Records/Concord Jazz/Naxos Norway

Karl Seglem er en saksofonist, bukkehornist, komponist og bandleder som i flere tiår har tatt stadig nye steg. Med “Som spor” har han kanskje tatt sitt aller største steg så langt.

Karl Seglem fornyer og utfordrer seg sjøl – og oss.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Karl Seglem (53), opprinnelig fra Årdalstangen i Sogn og Fjordane, har vært der i tiårsvis. Han har med jevne mellomrom gitt oss spennende og original musikk – ofte i grenselandet mellom folkemusikk og jazz. Frijazzlandskap har han også utforska, gjerne sammen med sin sjelsfrende Terje Isungset i duoen Isglem.

I forbindelse med tingingsverket til Vossa Jazz i 2012, som blei til “Som spor”, fikk Seglem en unik mulighet til å skape et verk over tid som kan lett kan vise seg å være et foreløpig høydepunkt i Seglems innholdsrike karriere.

Karl Seglem har gitt bukkehorn et ansikt.

Seglem blei tildelt privilegiet å skape dette verket rundt et år før sjøsettinga ved Vossevangen og med et slikt perspektiv har Seglem makta å sette sammen et verk med spor i både folkemusikk, jazz og andre groove-relaterte sjangre som det er ei sann glede å få følge.

Sammen med et håndplukka, dedikert og korrekt lag bestående av elbassisten og gitaristen Stefan Bergman, hardingfelevirtuosene Håkon Høgemo og Sigdrid Moldestad – sistnevnte synger også sammen med Seglem, trommeslageren og perkusjonisten Kåre Opheim og tangentistene Lars Jakob Rudjord og Andreas Ulvo – samt Georg Buljo som gjest på buozuoki på et spor – sørger Seglem, som absolutt ikke spiller noen dominerende rolle underveis, for at vi blir tatt med til steder ingen av oss har vært på før og som det er herlig å være på.

Innspillinga er gjort live på Nasjonal Jazzscene Victoria i Oslo i desember 2012 og, sjøl om premieren på Voss visstnok var framifrå, så tar jeg sjansen på å meine at “Som spor” sikkert har blitt enda sterkere etter noen måneders marinering.

Karl Seglem har vokst til å bli en unik musikant med ei stemme også som komponist som er hans og bare hans. “Som spor” kommer til å sette avtrykk i mange år framover.

Karl Seglem

Som spor

NORCD/Musikkoperatørene

De som kjenner meg vet at det er et stykke fram til man kan kalle meg religiøs. Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med Espen Eriksen, Gunnar Halle og “Psalm” har jeg i uansett nådd et nivå som kan kalles andektig.

Musikk blir faktisk ikke så mye inderligere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Egentlig er det ikke så veldig stor grunn til å bli overraska over verken retninga eller kvaliteten vi blir servert her. Pianisten Espen Eriksen med sin utmerkede trio har gitt oss to flotte visittkort derfra tidligere og trompeter Gunnar Halle, som har gjort sin hoser grønne i store deler av verden med Danmark som base i mange år, viste oss med “Meditations on Christmas” i 2010 – en uhyre personlig ekskursjon i julesangenes verden – at de hadde funnet både hverandre og ei retning med de hadde på hjertet som skulle bli spennende å følge videre.

Espen Eriksen og Gunnar Halle har funnet hverandre og musikken har funnet dem.

Begge de to er cirka 40 år unge, men har allerede spilt på seg mye erfaring – og livsvisdom tydeligvis. Eriksen, opprinnelig fra Haugesund, har jobba som organistvikar og fikk på den måten et godt forhold til salmeskatten. Om det er slik Halle, med røtter i Bærum, har “sett lyset” vet jeg ikke, men han har åpenbart funnet mye i den enorme skatten han også.

Gunnar Halle og Espen Eriksen har funnet fram til steder som bare er deres.

Det de gir oss her, nydelig innspilt i Rainbow Studio hos lydmagiker Jan Erik Kongshaug, er tolkninger av åtte salmer – noen kjente som “Kirken den er et gammelt hus” og “O bli hos meg!” – andre totalt ukjente, i alle fall for en humanetiker, er så inderlig fortalt at saligheta nesten senker seg uansett.

De to har gått til kjernen i de flotte melodiene og gitt musikken noe usedvanlig vakkert og personlig. Man trenger på ingen måte å være religiøs for å få noe ut av “Psalm”. Det holder veldig lenge å møte opp med et åpent sinn og et sanseapparat innstilt på å nyte noe vakkert.

Espen Eriksen – Gunnar Halle

Psalm

Grappa/Musikkoperatørene

Saksofonisten, fløytisten, komponisten og bandlederen Charles Lloyd er intet mindre enn en levende legende. Derfor er det bare rett og rimelig at filmen som er laga om han, hans liv og musikk er et mesterverk.

Charles Lloyd har vært og er en banebryter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Charles Lloyd har rukket mer enn de fleste i løpet av sine 76 første år. Allerede på 60-tallet slo han gjennom med sin egen kvartett bestående Jack DeJohnette på trommer, Keith Jarrett på piano og Cecil McBee på bass. Dette bandet, som spilte på store rockefestivaler og turnerte verden rundt, blant annet i Sovjet, solgte over 1 million eksemplarer avalbumet “Forest Flower” – uhørt når det gjaldt jazzmusikk. På sett og vis blei Charles Lloyd jazzens popstjerne.

Lloyd og hans nåværende band med Eric Harland, Jason Moran og Reuben Rogers.

Kona Dorothy Darr har sammen med Jeffery Morse tegna et flott portrett.

Denne enorme suksessen og det den første med seg, passa på ingen måte den filosofisk anlagte Lloyd overhodet. Han trakk seg enkelt og greit ut av artistlivet og søkte roen i vakre og landlige Big Sur i California. Det skulle ta mange år før han blei lokka ut av sitt indre eksil der han tilbrakte livet sitt sammen med sin mange år yngre kunstner-livsledsager Dorothy Darr.

Det var den lille franske pianogiganten Michel Petrucciani som til slutt fikk Lloyd overbevist om at resten av verden fortsatt var klar for han og alt det som skjedde både før og etter dette veiskillet, har nå Darr og Jeffery Morse laga et praktverk om.

Ornette Coleman er en av mange Lloyd har nære relasjoner med.

Filmmakerne har brukt mange år til å samle unikt lyd- og filmmateriale og har intervjua giganter som Herbie Hancock, Ornette Coleman, Robbie Robertson, Jack DeJohnette, Don Was, Jim Keltner og Manfred Eicher – viktige mennesker fra forskjellige epoker og fra ymse deler av Lloyds liv og karriere. Filmen, som varer i nesten to timer, gir oss også masse unik musikk som aldri har vært utgutt på plate tidligere. Arkivopptakene omhandler store deler av Lloyds liv – fra 1964 til 2010.

Lloyd skuer ut over sitt kongerike Big Sur i California.

“Arrows Into Infinity” er tilgjengelig på DVD og på Blu-ray og både lyd og bilde er av ypperste kvalitet. Livet og karriera til Charles Lloyd er en av de mest spennende og interessante i jazzverdenen og her blir den altså mesterlig fortalt.

Charles Lloyd

Arrows Into Infinity

ECM/Grappa/Musikkoperatørene