Trioen Avantgong likner ikke på noe som har kommet min vei tidligere. Det skjer ikke hver dag!

Perkusjonistene Jakop Janssønn og Helge Andreas Norbakken og tangentmaestro Jørn Øien tar oss med til ukjente steder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg slutter aldri å undre meg over både kvaliteten, kvantiteten og allsidigheten innen norsk jazz. Av og til slår det meg at nå kan det vel ikke være noe nytt rundt neste sving, men sjølsagt er det det – hele tida! Trioen Avantgong, med trommeslager og elektroniker Jakop Janssønn, trommeslager Helge Andreas Norbakken og tangentist Jørn Øien er nok et eksempel på akkurat det.

Janssønn tilhører den nye vinen, mens Norbakken, som har kommet til som det tredje hjul på vogna etterhvert, og Øien er blant de unge veteranene å regne allerede. Når det gjelder de to siste, har de gjennom en rekke konstellasjoner med allehånde stilretninger og uttrykk vist oss hvilke enorme kapasiteter de er i besittelse av – det være seg i straighte jazzuttrykk, funky souljazz-ekskursjoner eller ymse typer verdensmusikk. Janssønn er altså et relativt ubeskrevet blad for meg, sjøl om jeg har møtt han sammen med både vokalisten Eline Hellerud Åsbakk og i bandet Papirfly, men det tar ikke lang tid å fatte at han holder det samme høye, kreative og nyskapende nivået som de to "gamlingene".

Det Avantgong gir oss er relativt fritt improvisert musikk med røtter i både allehånde folkemusikk, elektronika, støy og impro. Her er det å lytte og respondere det aller viktigste, og med de kvalitetene de tre er utstyrt med går det slik det kan gå med slike folk involvert – strålende!

Øien har lytta mye og ofte på legenden Joe Zawinul vil jeg tro. Han har tatt med seg masse impulser derfra, men så avgjort skapt sin egen lydverden også. Når så de to perkusjonistene, som definitivt er likeverdige "skulptører" med Øien, også har enormt med egne ideer å bidra med, så blir Avantgong nye helt nytt, unikt og spennende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Avantgong

Avantgong

Camo/digerdistro.no

Den svenske pianisten Alf Häggkvist har kommet seint, men veldig godt.

Alf Häggkvist har all grunn til å smile. Vi også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er bare vel to år siden jeg støtte på Alf Häggkvist for første gang. Da ga han oss trioskiva "Fog" og fortalte umiddelbart at det både var synd og skam at våre veier ikke hadde kryssa hverandre tidligere. Det at det endelig blei et møte skal Odd Gjelsnes og hans Losen Records ha mye, eller rettere sagt alt, av æren for. Gjelsnes er nemlig utstyrt med store, åpne og søkende ører og hadde funnet frem til Häggkvist og så heldigvis ingen grunn til ikke å gi ut hans musikk.

Alf Häggkvist kommer fra Nord-Sverige, men har vært bosatt i Stockholm i lengre tid. Der har han jobba med en rekke av en broderfolkets mer navngjetne musikanter samt flere fra Utlandet også. Det viste seg raskt at den godt voksne Häggkvist hadde mye å fare med på egen hånd også og nå er det altså klart for møte nummer to – kun med Häggkvist og hans flygel.

I september i fjor var Häggkvist i studio i Stockholm – nærmere bestemt i Rissnekyrkan. Det var en duoinnspilling som stod på programmet, men lediggang er jo som kjent roten til alt ondt. Ventetida måtte brukes fornuftig og Häggkvist satte like godt i gang å spille inn en del solomateriale.

Det har ført til knappe 44 minutter med ei herlig blanding av standardlåter, "Stella by Starlight", "There Is No Greater Love", "Autumn Leaves" og tittellåta "Blue Serge" av Mercer Ellington, to egenkomposisjoner og to frie utflukter. Häggkvist har ingen problemer med å vedkjenne seg innflytelse fra giganter som Bill Evans, Keith Jarrett og John Taylor og på de spontant unnfanga låtene synes jeg også å merke at Paul Bley har spilt ei rolle i Häggkvists liv.

Det er en ro, en modenhet og en klangrikdom i uttrykket til Alf Häggkvist som gjør at det er herlig å tilbringe tid sammen med han og musikken hans. Han kommer fra bebopens tonespråk, men har samtidig fått med seg det meste som har skjedd siden. Til sammen har det blitt ærlig og personlig pianojazz.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alf Häggkvist

Blue Serge

Losen Records/MusikkLosen

De som kjenner til den portugisiske trioen Alförjs har jeg en mistanke om er i mindretall her nord i alle fall. De som vil sjekke ut noe helt for seg sjøl har derimot muligheten her og nå.

Alförjs byr på tøffe saker.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Først noen ord om det portugisiske selskapet Clean Feed Records som står bak denne utgivelsen: det er enkelt og greit et av de mest spennende og interessante selskapene som finnes rundt om på kloden i dag. Pedro Costa heter sjefen, som for sikkerhets skyld er gift med ei norsk jente, men det er neppe årsaken til at han har valgt å gi ut mye musikk med norske musikanter. Med musikken som bevis er det så avgjort kvaliteten som er avgjørende. Costa kaster sitt nett vidt og bredt og han gir ut musikk med en "intensitet" – altså mengde – som ingen andre selskap jeg kjenner til og kvaliteten er som oftest svært høy.

Hvor musikken eller musikantene kommer fra, er ikke så viktig for Costa. Det viktigste er at den har noe å melde, men han har nok neppe noe mot at den kommer fra sitt eget hjemland heller. Trioen Alförjs er et utmerket eksempel på det.

Trioen består av bassisten Bernardo Álvares, Mestre André på tenorsaksofon, elektronikk, perkusjon og mbira – begge bruker også stemma uten jeg vil kalle det sang – og trommeslageren og perkusjonisten Raphael Soares. Alle totalt ukjente for meg, men den knappe halvtimen dette andre albumet til trioen består av, forteller oss at det skjer noe helt eget også sørvest i Europa når det gjelder ny og moderne jazzmusikk.

Inspirasjonskilder som musikken til Baka-pygmeer, krautrockbandet Can, John Coltrane og kollektivet Hawkwind nevner de sjøl og da er det ikke vanskelig å fatte at her er det musikanter som er på leiting etter noe eget. Når de så legger til at anskuelser er ritualistisk, neo-primitivistisk og retrofuturistisk – spør ikke meg hva alt dette betyr – så er det bare å legge sammen at de som ute etter musikk med noe helt eget, kan begynne å leite her.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Alförjs

Demons 1

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Vi har alle benytta påska på hvert vårt vis – jeg har lest boka om 3740 morsomme og tildels høyst overraskende fakta.

Stephen Fry har leda programmet QI på BBC der de har gravd opp minst 3740 forbausende fakta.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

"Fakta er for tanken det mat er for kroppen", skrev Edmund Burke en gang mellom 1729 og 1797. Det er fakta – i 1797 tok nemlig Burke kvelden. Etter å tilbrakt ganske mange timer med fakta de siste dagene, det ene mer forunderlig og utrolig enn det andre, er det hevet over tvil at Burke har rett.

Bakgrunnen for denne boka, som er basert på tre bøker på engelsk, er altså den meget populære TV-serien QI der legenden Stephen Fry presenterte det ene faktum mer oppsiktsvekkende enn det andre og skapte strålende infotainment av det.

Nå skal det med en gang slås fast at de engelske titlene på moderbøkene, "Facts to Blow Your Socks Off", "Facts to Make Your Jaw Drop" og "Facts to Knock You Sideways", slår den norske tittelen ned i støvlene, men oversettelsene holder uansett godt mål.

Researchherrene John Lloyd, John Mitchinson og James Harkin – som har lagt det meste til rette for Stephen Fry – har gjort en formidabel jobb og samla 3740 fakta fra alle verdens hjørner og fremstiller den på en enkel og lettfattelig måte. Noen er for "engelske" og burde vært luka ut av den norske redaksjonen.

Her kunne det sjølsagt vært nevnt eksempler i bøttevis, men jeg nøyer meg med noen og overlater resten til faktasøkende og quizglade mennesker:

Visste du at en appelsin er et bær, men at et jordbær ikke er det? Da tipper jeg at du blir overraska over at Vatikanstaten har den høyeste kriminalraten i verden også og at den lengste bakrusen i medisinsk litteratur varte i fire uker! Den tilhørte en 37 år gammel mann fra Glasgow!!!!! Og slik går det unna: Oscar Hammerstein 2. er den eneste Oscar som noensinne har vunnet en Oscar. De prøver seg også med at Kong Olav gjerne benytta seg av offentlige transportmiddel. Vi her på berget veit bakgrunnen for det og veit samtidig at det er en sannhet med visse modifikasjoner.

Uansett har dette blitt ei underholdende og lærerik bok som absolutt anbefales og vi avslutter like godt med at Einsteins siste ord ble sagt på tysk til en sykepleier som ikke snakket tysk og som dermed er tapt for alltid. Einsteins siste ord altså!

John Lloyd, John Mitchinson & James Harkin

3740 forbausende fakta

Font Forlag

Microtub er et band som spiller musikk som ikke kan sammenliknes med noe eller noen. Vi snakker nemlig om tre tubaister og ikke noe mer!

Microtub, Martin Taxt, Robin Hayward og Peder Simonsen, har noe helt eget å melde.

Til tross for at "Bite of the Orange" er Microtubs tredje utgivelse, er dette mitt første møte med trioen. Her følger lagoppstillinga som har vært lik helt fra starten: Engelske Robin Hayward på mikrotonal F-tuba og nordmennene Peder Simonsen og Martin Taxt på mikrotonale C-tubaer. Spesielt? Definitivt! Spennende? Avgjort!

"Bite of the Orange" består av tre låter på tilsammen knappe 26 minutter. To er skrevet av Hayward mens den tredje er kollektivt unnfanga. Microtub hevder sjøl at de er verdens første mikrotonale tubaensemble. Det skulle ikke forundre meg – det er liksom ikke hver dag noen finner på noe slikt!

Musikken er sakteflytende, insisterende og ustanselig fascinerende. Den er av typen som tar bolig i deg umiddelbart, biter seg fast og blir der værende. Den er slik at du ikke verken kan eller bør finne på noe annet mens den er på besøk hos deg, eller du er på besøk hos den – "Bite of the Orange" er altomfattende og sørger for at man kan forsvinne inn i den og bli en del av tankeprosessen til de som skaper den eller aller helst til din egen.

Microtub byr på noe helt spesielt og svært fascinerende. Skal du gi deg sjøl eller noen du bryr deg om en meditativ musikalsk presang er "Bite of the Orange" absolutt å anbefale.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Micortub

Bite of the Orange

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Hva får man hvis man setter sammen en trio bestående av en portugisisk trommeslager, en norsk gitarist og en slovensk saksofonist? Svaret er et uroriginalt band med ditto musikk.

Velkro likner ikke på noe eller noen andre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For vel to år siden møtte jeg vel Velkro for første gang. Det var på debuten "Don´t Wait for the Revolution" på det meget oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records. Som den gang består bandet av trommeslager og perkusjonist Luis Candeias fra Portugal, gitarist, bassist, perkusjonist og elektroniker Stephan Meidell fra Kristiansand, men med base i Bergen og saksofonist og elektroniker Boštjan Simon fra Slovenia. Det låt tøft og annerledes den gang og slik låter det fortsatt.

Herrene sier sjøl at de har tatt steg både fremover og innover med "Too Lazy to Panic". I løpet av studiosessionen i Lisboa fikk gruppesounden mulighet til å bli både mer intens og gi den mer substans – bandet fikk ut det de hadde jobba med og jobba frem med ujevne mellomrom siden debuten. Tre av låtene er unnfanga kollektivt, mens Meidell har skrevet tre og Simon to. Uansett hvem som står for låtene, har de alle ei felles retning – Velkro er på alle måter et band.

Uttrykket Velkro har jobba frem befinner seg absolutt i et jazzlandskap, men rock, eksperimentell elektronisk musikk og dronete støy er også impulser det er lett å finne spor av. Det er ei herlig, søkende stemning over musikken til Velkro – her er det åpenbart tre søkende musikanter som har funnet hverandre og som trives med å gå opp nye veier sammen. Det har nok en gang vært en udelt fornøyelse å bli med på enda en utflukt med Velkro.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Velkro

Too Lazy to Panic

Clean Feed Records/MusikkLosen

Kurt Rosenwinkel er utvilsomt en av jazzverdenens aller mest spennende gitarister. Her tar han en solid avstikker og vi møter han i et slags brasiliansk pop-rock landskap.

Kurt Rosenwinkel både med gitar og mikrofon.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Knut Rosenwinkel (46) fra Philadelphia gjorde som så mange andre talentfulle og ambisiøse jazzmusikanter. De tok turen til Berklee i Boston for å studere, men før han hadde fullført studiene gjorde han som sin "forgjenger" Pat Metheny og blei med i bandet til sin lærer, Gary Burton. Seinere har Rosenwinkel vær en viktig bidragsyter i bandene til blant andre Joe Henderson, Paul Motian og Brian Blade. Han har fortsatt som sidemann til en viss grad seinere også, men det er som bandleder vi stadig oftere har opplevd han. Det er fullt forståelig også – Rosenwinkel er nemlig en av de viktigste stemmene i moderne jazz – i følge Eric Clapton er han et geni. Når Clapton snakker om gitarister er det all grunn til å lytte.

De seineste åra har Rosenwinkel vært bosatt i Berlin der han underviser ved Hochschule für Musik Hanns Eisler. Han har likevel langt i fra lagt den skapende karriera på hylla og endelig har han også fått realisert en drøm han har båret på rundt ti år. Det har seg nemlig slik at Rosenwinkel alltid har vært fascinert av både brasiliansk musikk, pop og rock og med "Caipi" har han fått forent alt dette.

Bortsett fra noen av tekstene, har Rosenwinkel skrevet alt av både musikk og tekst på disse elleve låtene. Han spiller også de fleste instrumentene og han synger. Han er kanskje ikke min favorittsanger på kloden, men han synger helt OK og at dette er musikk og et uttrykk han har kommet under huden på, hersker det ingen tvil om. Rosenwinkel har også fått utmerket brasiliansk assistanse fra blant andre vokalistene Amanda Brecker, jo da hun er datter av Randy Brecker og Eliane Elias, og Pedro Martins. Når så sjølveste Slowhand, Eric Clapton, bidrar på ei låt og tenorsaksofonist Mark Turner gjør det samme på flere spor, så er det ikke så mye å utsette på tonefølget akkurat.

Har Kurt Rosenwinkel flagga ut og forlatt jazzen? Langt i fra – vi får så avgjort stifte bekjentskap med hans umiskjennelige gitarspill her også, men samtidig viser han altså fram ei hittil ukjent side av seg sjøl. Flott og ikke minst overraskende er det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Kurt Rosenwinkel

Caipi

Heartcore Records/Razdaz Records/Warner Music

Bandet Ballrogg har i løpet av sine rundt ti år gått gjennom flere faser. Med sin fjerde skive avslutter de nok et spennende kapittel.

Klaus Ellerhusen Holm, Ivar Grydeland og Roger Arntzen takker av på et flott vis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Jørn Stenersen

Ballrogg begynte som duo med bassisten Roger Arntzen og klarinettisten og saksofonisten Klaus Ellerhusen Holm. Bandets to første skiver, "Ballrogg" og "Insomnia", fra 2008 og 2010 var med den besetninga. De musikalske idealene fra Jimmy Giufree og Eric Dolphy var svært sentrale i den perioden. Fra 2011 kom gitaristen, banjoisten og en hel del annet, Ivar Grydeland, med og med sin alternative country and western-måte å tenke musikk på, tok Ballrogg ei ny retning på albumene "Cabin Music" og nå med "Abaft the Beam". Fri kammermusikk med americana-impulser er en måte å forsøke å beskrive musikken på, men dekkende er det på ingen måte – Ballrogg er enkelt og greit……Ballrogg.

Grydeland har nå forlatt Ballrogg og blitt erstatta av en annen svært langt framskreden strengeutforsker, svenske David Stackenäs. Dette blir med andre ord en slags avskjedspresang fra Ballrogg med Grydeland og det er hyggelig å kunne melde at de seiler inn i solnedgangen med flagget til topps.

Musikken er spilt inn i The Green Room hos Morten Qvenild på Nesodden i 2014 og 2015 og er skrevet av Ellerhusen Holm. De knappe 40 minuttene byr på eleverte samtaler der de tre aldri spiller solist/komprolla – de glir sømløst inn og ut av hverandres linjer og ideer. Dette er tre musikanter som kjenner hverandre svært godt og som har ei felles retning når det gjelder å uttrykke seg.

Musikken er krevende, både for de involverte og for oss som lyttere, men de som er villig til å investere får mangedobbelt igjen. Musikken er vakker, den er søkende – den er enkelt og greit unik.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ballrogg

Abaft the Beam

Clean Feed Records/MusikkLosen

Den svenske pianisten Martin Hederos dukker opp i en rekke settinger. Her møter vi han mutters aleine med sitt flygel og du verden så vakkert det låter.

Martin Hederos tar oss med til svært vakre steder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Først møtte vi han i suksessbandet Soundtrack of Our Lives. Seinere har han spilt ei noe tilbaketrukket, men likevel svært sentral rolle sammen artister som Ane Brun, Nina Persson og Nina Ramsby. I bandet Tonbruket har også Martin Hederos (44) vært en meget viktig bidragsyter.

Det er sjølsagt en helt spesiell grunn til at mange vil ha med seg en herre som Martin Hederos. For alt jeg vet kan han for eksempel være en usedvanlig hyggelig kar, men aller viktigst er det sjølsagt at han er en forbanna bra musikant som har evnen til å lytte og dermed spille de andre gode enda bedre. Hvordan det ville ende når han tok det store steget for å fortelle oss hvem han er som solomusikant, var likevel av det spennende slaget.

Hederos har enkelt og greit bevegd seg til et helt annet landskap enn de vi har påtruffet han i fram til nå – i alle fall jeg. Eter å ha tilbragt mange timer sammen med denne drøye halvtimen med Hederos-komposisjoner, er det med stor glede jeg kan melde at også i en slik ytterst gjennomsiktig setting der det ikke finnes noe å gjemme seg bak, så er det fantastisk hyggelig å bli med på denne ekskursjonen sammen med en ytterst personlig komponist og pianist.

Vi møter en musikant med tid og luft i uttrykket sitt – med sin melodiøse tilnærming og rike klangverden inviterer han til refleksjon og til inderlighet. Det er både jazz, pop og folketoner i låtene og uttrykket til Hederos, men han legger ikke ut på de lange og omfattende utfluktene – elleve låter på vel 30 minutter sier alt om det.

Hvis noen får en idé om at Ketil Bjørnstad kan være en musikalsk slektning for Martin Hederos, så er det noe i det. Men bare noe – Martin Hederos från Karlstad er noe så voldsomt noe på egne hender.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Martin Hederos

Piano Solos

Sally Wiola Music/Playground

Trommeslager, bandleder, plateselskapsdirektør, innovatør og gudene vet hva, Paal Nilssen-Love, er noe av det nærmeste vi kommer en musikalsk evighetsmaskin. Her kommer det to nye bevis på det.

Paal Nilssen-Love og Frode Gjerstad gir seg heldigvis ikke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For anledninga alt- og bass-saksofonist og klarinett- og bassklarinettist Frode Gjerstad (69) og trommeslager Paal Nilssen-Love (42) , går cirka 42 år tilbake. Det vil si omtrent siden Nilssen-Love var født. Han var nemlig mer eller mindre født inn i et spennende jazzmiljø i Stavanger og der var allerede Gjerstad en fanebærer. Det har han vært siden og Nilssen-Love har i stadig større grad vokst seg inn i ei ledende rolle på verdensbasis når det gjelder et åpent og frilynt uttrykk. Han reiser mer eller mindre uten stans kloden rundt og er ettertrakta i "alle" slags settinger. Når han stikker innom kongeriket og Stavanger, skjer det ofte at han og Gjerstad fortsetter å utforske de åpne landskapene og den 12. september i fjor skjedde det igjen.

Denne gangen ønska de å hylle en felles venn som gikk bort for fem år siden, pianisten og trekkspilleren Eivin One Pedersen. Det musikalske budskapet er som det alltid har vært, men jeg opplever det som mer ettertenksomt enn ved mange tidligere møter mellom de to. Låtene, som sjølsagt er fritt unnfanga der og da, er av det korte slaget – bortsett fra ei låt på ni minutter er alle andre fra vel to til litt over seks. De to snakker som de gamle kjenningene de er og nok en gang er samtalene spennende og unike og som alltid vel verdt å låne øre til.

Pan-Scan Ensemble er noe nær en frijazz-supergruppe.

Er det en mann som har mange musikalske baller i lufta samtidig, og som ikke har problem med å ta dem ned, så er det Paal Nilssen-Love. Tre måneder etter innspillinga med Gjerstad, inntok han og Pan-Scan Ensemble Mir i Oslo. Anledninga var konsertserien Blow Out og for et lag han og medtrommeslager og perkusjonist Ståle Liavik Solberg hadde satt sammen!

Lotte Anker, Anna Högberg og Julie Kjær trakterte saksofoner og fløyte og Thomas Johansson, Goran Kajfeš og Emil Strandberg stilte med hver sin trompet og Sten Sandell hadde ansvaret for pianoet. Stort nærmere et skandinavisk superlag udi frijazzens verden kommer man knapt og de to låtene, på henholdsvis tolv og 33 minutter, forteller oss at her er ni musikanter med enorm respekt for hverandre og musikken samla til en kollektiv ekskursjon av det sjeldne slaget.

Her er det ingen som har behov for å stjele rampelyset fremfor noen andre eller for musikken – her er det det totale uttrykket som står i fokus og med kreative og dynamiske hjelpemidler av helt spesiell karakter, leverer Pan-Scan Ensemble frijazz av typen sjelden. Urtøft – intet mindre!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Frode Gjerstad & Paal Nilssen-Love

Nearby Faraway

PNL Records/Musikkoperatørene

Pan-Scan Ensemble

Air and Light and Time and Space

PNL Records/Hispid Recordings/Musikkoperatørene