Det hevdes at alle gode ting er tre. For Krokofants del stemmer det, sjøl om jeg synes del en og to var veldig bra også.
Krokofant har all grunn til å se lyst på livet.
Det var åpenbart allerede i 2014 da Krokofant debuterte at her var det bortimot uante mengder med både oppfinnsomhet og energi tilstede. Bekreftelsen kom året etter og med deres tredje visittkort får vi beskjed om at her er det fortsatt mye å øse av.
Historia om unnfangelsen av Krokofant er at Kongsberggutta Tom Hasslan (gitar) og Axel Skalstad (trommer) traff hverandre i en gitarbutikk i hjembyen og det ene førte til det andre og bandet var i gang som duo. I 2012 møtte de saksofonisten Jørgen Mathisen og da det blei snakk om debutskive, inviterte duoen like godt Mathisen med seg og siden har Krokofant vært trio – og herlig er det.
La det være klart med engang: musikken, trøkket og uttrykket er mye mer spennende enn titlene på skivene deres….Den er melodisk og rytmisk interessant hele veien og rocketrøkket har de på mange vis tatt med seg fra inspirasjonskilder som John McLaughlin og Terje Rypdal. Når så Mathisen har utvida "repertoaret" med synth, så blir det totale lydbildet aldri så lite forandra fra tidligere.
Nå må det ikke forstås dithen at Krokofant er noe tradisjonelt rockeband – langt i fra. Vi har nemlig med tre meget dyktige improvisatører å gjøre og de legger ikke skjul på at de har henta impulser fra utadvendte og frilynte herrer som Peter Brötzmann og John Zorn. Likevel er det bandsoundet som er Krokofants aller største styrke – jeg kjenner ikke til noe eller noen som låter slik som de og i mi bok er det et enormt pluss.
Her er det bare å glede seg til fortsettelsen og jeg lurer allerede fælt på hva den neste skiva skal hete!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.
Krokofant
Krokofant III
Rune Grammofon/Musikkoperatørene