Nei, vi snakker ikke om vin i denne omgang, men derimot om to pianojazztrioer som har kommet oss for øre på grunn av god svorsk hjelp.

Jeg har skrevet det før og skriver det med glede igjen: hadde det ikke vært for idealister som Anders Thorén og plateselskapet AMP med base i Oslo, så hadde vi vært mye fattigere. Jeg lurer ofte på hvordan de får ganske så marginale prosjekter som for eksempel disse to innspillingene til å gå rundt, men nøyer meg med at det er musikk som er verdt at flere enn en engere krets får høre og krysser fingrene for at flere slike innspillinger kommer opp til overflata.

Blant de mange produksjonene AMP har vært fødselshjelper for har nå turen altså kommet til to italienske trioer. Ground 71 blei etablert av pianisten Giampiero Locatelli i 2015 og består ellers av bassisten Stefano Dallaporta og trommeslageren Andrea Grillini. De to førstnevnte spiller både akustiske og elektriske horn. Alle tre er nye bekjentskaper for meg, men har åpenbart markert seg solid på hjemmebane både i egne og andres konstellasjoner.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med et repertoar bestående av kun originalkomposisjoner som alle tre har bidratt med, møter vi musikk med masse rom for alle til å fortelle oss hvem de er. Det kollektive, akustisk/elektriske, melodiske uttrykket er sentralt, men tilliten de viser hverandre og lytteegenskapene er av sorten som bare musikanter på svært høy hylle er i besittelse av.

Ground 71 har brukt åra fram til debuten på et svært godt vis.

Bassisten Marco Rottoli debuterer også som leder med “New Year´s Eve”. Denne trioen, som ellers er befolka av pianisten Simone Daclon og trommeslageren Pasquale Fiore, hører hjemme i samme generasjon som Ground 71 – alle musikanten er mellom 35 og 45.

Rottoli har arrangert all musikken som enten er skrevet av han sjøl, samt to låter fra den eldre jazzskatten pluss Monks “Bye-Ya”.

Det musikalske idealet til Rottoli har sitt fundament i et melodiøst seinbop-språk som tilhengere av blant andre band som Eastern Rebellion vil kjenne seg igjen i. Som Grund 71 så holder også trioen til Rottoli meget solid nivå og forteller oss at det skjer mye fint i Italia som et jazzpublikum her oppe ved Nordpolen sjelden får høre.

PS Ti dager, eller forhåpentligvis noe mindre, før verdens farligste mann blir hjulpet ut av Det hvite hus.

Lyst på ei utfordring av det uvanlige slaget? Dette svensk/danske samarbeidet kan være svaret på dine udrømte drømmer.

Samarbeidet mellom det danske og det norske postvesenet fungerer åpenbart bra til tross for all annen faenskap som omgir oss. Det har blant annet ført til at jeg har blitt utfordra av ei multikultipakke som jeg sjelden oppsøker sjøl. Det er slike opplevelser som er med på å gi påfyll vi trenger i større grad enn noen gang nå.

Pakka består av ei bok med tolv fargerike, spennende og annerledes illustrasjoner skapt av danske Jan Oksbøl Callesen. På forsida av boka er det en kassett med musikk skapt av svenskene Herman Müntzing, på elektronikk, maskiner og tangenter, og Qarin Wikström på elektronikk, tangenter og stemme. Jovisst er de to musikanter, men i mine ører de i minst like stor grad lydskulptører.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ideen var å skape lydlandskap som fulgte Callesens illustrasjoner fra side til side. Vi snakker ikke tradisjonell rytmikk, harmonikk eller melodikk her – vi snakker en type musikalske assosiasjonsskulpturer som kler Callesenes improillustrasjoner – eller vice versa.

Er du utstyrt med en dose eller to med nysgjerrighet og evne og lyst til å overraske deg sjøl og ta sjansen på å oppleve noe du aldri har opplevd tidligere, så byr dette originale og kreative triumviratet muligens akkurat på det du ikke visste du verken hadde behov for eller lyst på. Herlig stygt-fint og veldig annerledes.

PS Nå er det bare dager eller kanskje aller helst timer igjen før Trump blir geleida ut av Det hvite hus. Vi får håpe galskapen tar slutt veldig snart – helst før 20. januar.

Etter å ha fulgt perkusjonisten Jakop Janssønn i flere konstellasjoner de seineste åra, så kommer det ikke som noen stor overraskelse at han skaper noe helt unikt i forbindelse med debuten sin.  Uansett er det svært hyggelig.

Jakop Janssønn (34) fra Gammelgard ved Tromsø har i flere musikalske møter fortalt oss at han er en perkusjonist med noe helt spesielt på hjertet. Vi har møtt han både i Halles Komet, sammen med Jørn Øien og ikke minst sammen med Marja Mortensson. Uansett hvor så har han satt sitt helt spesielle bumerke på musikken.

Når han nå debuterer så tar han med seg sin bakgrunn fra den samiske kulturen og setter den på et unikt vis sammen med nordisk jazz og med spor av afrikanske rytmer. Janssønn tar med seg det han har funnet på veien fram til nå og forteller oss hvem han er: en spennende og interessant musikant med noe helt eget på hjertet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med sitt helt spesielle perkeoppsett danner han et fundament for de ni ekskursjonene som gjør at de fleste sanser blir skjerpa kraftig. Han og hans medsammensvorne tar oss nemlig med til steder jeg aldri i hvert fall har vært tidligere og lite er så spennende og fascinerende som det.

Når Janssønn tar invitert med seg tubaist i særklasse Daniel Herskedal og den enestående fiolinisten Håkon Aase, hvilken unik besetning, så sier det sitt om at Janssønn har hatt noe helt spesielt i bakhodet da denne musikken blei unnfanga. Strykere fra Arctic Philharmonic sørger også for ekstra krydder ved flere anledninger og alltid på de rette stedene.

“Bricoleur” er et vakkert, personlig og sterkt visittkort fra Jakop Janssønn. Han er ei stemme det er vel verdt å bruke mye kvalitetstid sammen med.

PS I dag har Trump nådd et nytt lavmål – han stiller ikke på innsettelsen av Biden den 20. januar. Heldigvis har Nancy Pelosi tatt grep for å hindre at han har tilgang til atomknappen.

Den argentinske bandeonisten Dino Saluzzi er intet mindre enn en legende og et ikon. Du verden så fint det er å få hilse få hans univers igjen akkurat nå.

I nærmere 40 år har Dino Saluzzi (85), i stor grad via ECM, gitt oss usedvanlige doser original musikalsk skjønnhet med hjelp av det argentinske nasjonalinstrumentet bandoneon – en type trekkspill som blei oppfunnet av tyskeren Heinrich Band. Det hele starta med “Kultrum” i 1982 og siden har vi fått møte han i en rekke konstellasjoner – også på duo med vårt eget ikon Jon Christensen på “Senderos” fra 2005.

Nå er Jon borte, men Saluzzi er så definitivt fortsatt med oss. Mellom februar og oktober 2019 spilte han inn disse ni originalkomposisjonene hjemme i Buenos Aires og til tross for at Saluzzi allerede da var en godt voksen mann, så var han i storslag.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det hele begynner med en hyllest til hans sjelsfrende Giya Kancheli – den georgiske komponisten som gikk bort da Saluzzi holdt på å avslutte denne innspillinga. Seinere blir det mange musikalske minner med røtter i hjembyen Buenos Aires.

Uten unntak er det et inderlig og vakkert, men ofte melankolsk og ettertenksomt, uttrykk i det landskapet Saluzzi inviterer oss inn i. Det egner seg alltid perfekt til refleksjon, men kanskje spesielt nå i disse tider der mye av det tankegodset vi har blitt vant til å lene oss på blir satt i spill av gale mennesker med makt.

Dino Saluzzi har vært og er et helt spesielt univers. Du verden så flott det er at han fortsatt deler det med oss.

PS I bortimot fire år har jeg avslutta mine anmeldelser med at jeg håper at Trump blir avsatt så raskt som mulig. Jeg håper det blir i dag – før galskapen når nye høyder.

Den engelske bassisten Tim Thornton sper på inntektene i disse høyst spesielle tider med pizzabaking. Hvis pizzaen smaker like godt som musikken låter, så snakker vi Michelin!

Tim Thornton (32) fra London har jeg hatt gleden av å møte ved tre plateanledninger tidligere, blant annet sammen med Kjetil Jerve og Anders Thorén. Til tross for at “Little One” er Thorntons tredje skive under eget navn, så er dette likevel den første som har kommet min vei. Den er nok en bekreftelse på at det finnes mye flott, vakker og spennende jazzmusikk der borte på fotballøya.

Da Thornton blei far for første gang, blei mye av musikken unnfanga via nynning og synging for datteren for å få henne til å sove. Denne metoden tok han med seg til innspillingsprosessen til denne skiva og hvis den unge frøkenen blei utsatt for like mye vakker musikk som dukker opp her, så sovna hun med et smil rundt munnen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er til et melodisk, funky og blidt – nesten smilende vil jeg si – univers Thornton inviterer oss. Noen ganger går tankene til John Scofields New Orleans-hyllest “Piety Street” og mye av grunnen til at det skjer, skal gitaristen Ant Law ha. Sjøl om han garantert har tilbrakt noen hundretalls timer i Scofields musikalske nærhet, så har Law tatt mange steg i retning seg sjøl også når det gjelder elegant effektbruk. Den passer det unike og livsbejaende landskapet til Thornton på et ypperlig vis.

Trommeslager Chris Draper og den irske tenorsaksofonisten Riley Stone-Lonergan, nye navn for meg, holder også skyhøy klasse og synes åpenbart det er stas å tilbringe kvalitetstid i Thorntons selskap. Til å krydre det hele dukker også den italienske vokalisten Rosanna Brandi opp med ordløs vokal på noen av spora – akkurat slik unge frøken Thornton fikk oppleve det de første månedene av sitt liv.

Som sagt: hvis pizzaen til Thornton smaker i nærheten like godt som musikken, så hadde jeg vært fast gjest hvis jeg hadde bodd i London. Og nok en gang skal svorske Anders Thorén og plateselskapet kona og han driver ha all mulig ære for at denne musikken når oss.

PS Det er nå bare 14 dager igjen før Trump må forlate Det hvite hus på et eller annet vis. Hvor mye galskap greier han å utløse på den tida? Måtte de som har mulighet til det stoppe galskapen.

Hver gang Palle Mikkelborg er involvert så er det all grunn til å sperre opp ørene. Slik er det også denne gangen.

Det danske trompet- og flygelhornikonet Palle Mikkelborg nærmer seg 80 med stormskritt. I rundt 60 av disse årene har han satt preg på moderne, melodisk jazzmusikk med sin unike tone og sitt totalt personlige uttrykk. Jovisst har han vært og er en disippel av Miles Davis – jeg hadde gleden av å oppleve de sammen under premieren på Mikkelborgs Davis´ hyllest “Aura” i 1985 – men som Miles så har også Mikkelborg gått sine egne veier.

Her hjemme har Mikkelborg samarbeida både med Jan Garbarek, Karin Krog og Terje Rypdal og, som for de tre nevnte, så tar det altså kun et millisekund å slå fast at det er Palle Mikkelborg vi har gleden av å oppleve.

Slik er det også i forbindelse med denne konserten som blei spilt i Næstved på Sjælland i slutten av oktober 2016. Hvorfor den har blitt liggende til marinering så lenge vites ikke, men noen musikalsk årsak til det finnes i alle fall ikke.

På sett og vis er dette en slags jamband-liknende session. Den spennende og svært erfarne svenske gitaristen Bjarne Roupé (68), som har bodd i Danmark siden slutten av 70-tallet, og som vi kjenner blant annet fra ECM-innspillinger med Michael Mantler, skulle spille i Næstved med sin trio og siden Mikkelborg, som han hadde jobba mye med tidligere, også var på plass, så var veien kort til en felleskonsert.

Med et repertoar bestående av klassikerne “Witchi-tai-to”, “Naima” og “Nature Boy”, ei svensk folkevise og tittellåta, som er en felles improvisasjon, blir det ført inderlige samtaler som alltid når Mikkelborg er til stede. Spesielt interessant er det å møte to nye, unge stemmer i perkusjonisten Benjamin Barfod, med et helt spesielt oppsett og sound, og bassisten Anton Langebæk med en stor og varm tone.

De fire snakker godt sammen – det er en inspirert seanse vi blir vitne til. Sjølsagt bærer den preg av at det er det første – tror jeg – møtet for de fires vedkommende, men som sagt når Palle Mikkelborg er på plass så skjer det ofte magiske ting.

PS Det er nå kun 16 dager til Trump blir eskortert ut av Det hvite hus. Måtte alle gode makter passe godt på disse dagene.

Frøydis Grorud og Trude Kristin Klæboe gir oss en nydelig dose av det vi trenger aller mest nå, nemlig  kjærlighet.

Alle har vi vært gjennom en tøff periode – mange i større grad enn andre. Uansett føler jeg meg trygg på at er det noe alle har større behov for nå enn kanskje noensinne så er det kjærlighet. En floskel? Mulig det, men det som har truffet oss alle i større eller mindre grad har fått oss til å kjenne på behov for nærhet og omsorg på et vis vi kanskje aldri har gjort tidligere.

Mange av oss har vært så heldige at vi har fått stå på mottakersida av den varmen som har blitt delt – på så mange vis. Saksofonisten, fløytisten, og litt til, Frøydis Grorud og vokalisten og tangentisten Trude Kristin Klæboe er så avgjort med på å bidra til at varmen brer seg og at vi kan oppleve og kjenne kjærlighet via musikken.

De to ga oss “Duften av liv” for vel fem år siden og alle som kjenner de to derfra eller via andre tilstandsrapporter, blir ikke veldig overraska over at det de nå gir oss faktisk er uforfalska kjærlighet i musikalsk form.

Stemmene til de to kjenner mange etter hvert fra en rekke settinger. Varme og inderlighet har vært og er definitivt to ord som kler budskapet de to har formidla i mange, mange år og kanskje i enda større grad enn noensinne med “Duften av kjærlighet”

De har samla 14 av de vakreste sangene de vet om og jeg føler meg ganske sikker på at de ikke er aleine om akkurat det når det gjelder sanger som “Fordi jeg elsker deg” – Bob Dylans “Make You Feel My Love” i Bjarte Hjelmelands oversettelse -, “Svantes lykkelige dag”, “Så skimrande var aldrig havet”, “Over the Rainbow” og Benny Borgs sterke og vakre “God morgen, min kjære”. Jeg kunne avgjort nevnt alle de andre også – alle befinner seg på samme høye hylle.

Grorud og Klæboe kler hverandre på et ekte og inderlig vis og når de så har fått assistanse fra tangentør Trond Lien og gitarist Per Einar Watle, så blir det skapt musikalske landskap som sprer varme til alle som er satt opp med mottakerapparat.

Av og til tenker jeg at dette nesten blir for vakkert, men så tar jeg meg i at det har jeg faktisk ikke “lov” å tenke. Vi trenger alt vi kan få nå.

PS Når galskapen når stadig nye høyder rundt og med Trump, så gjør det ikke behovet for varme noe mindre.

Den fransk-algeriske vokalisten og cellisten Nesrine er et helt nytt navn for meg.  Hun åpner opp en rekke nye dører.

Jeg har sagt det før og kommer sikkert til å gjenta det flere gager: et av de største privilegiene ved å få anledning til å skrive om musikk, er at jeg får stifte bekjentskap med musikere og musikk jeg ellers høyst sannsynlig ville gått glipp av.

Nesrine Belmokh, som til tross for sine fransk-algeriske røtter er bosatt i Spania, tilhører den kategorien og jeg benytter like godt anledninga til å dukke ned i overskuddsbunka der debuten hennes fra 2018 har blitt liggende uberørt av menneskehender- og ører.

Nesrine er blant dem som åpenbart har talenter både i den ene og andre retning. Hun har ei flott og uttrykksfull stemme og synger gjerne på både arabisk, engelsk og fransk. Med sin klassiske utdannelse så spiller hun også cello på et framifrå vis.

Når hun så har skrevet mye av musikken og mange av tekstene sjøl og beveger seg sømløst mellom verdensmusikk fra dalstrøka rundt Middelhavet, jazz og pop, så sier det seg sjøl at det er et unikt musikalsk brygg vi får smake på. Fint reisefølge med gitar, perkusjon, bass/moog og bakgrunnsvokalhjelp, sørger for at dette har blitt et fascinerende og personlig møte.

Men debuten kom altså for to år siden og det i en ganske så annen setting enn på “Nesrine”. Med trioen NES blir vi møtt av tre språk, tre instrumenter og tre artister, men med bare én musikalsk identitet.

Sammen med den spanske perkusjonisten David Gadea og den franske cellisten og vokalisten Matthieu Saglio, skaper Nesrine Belmokh, som har skrevet musikken sammen med Saglio, et spennende og veldig personlig lite univers.

Musikken er suggererende og totalt annerledes og nok en gang med grenseoverskridende impulser. Nesrine og NES har endelig kommet opp til min overflate. Jeg lover at jeg kommer til å bli en fast følgesvenn i platene som kommer.

PS Stadig færre dager igjen før Trump går frivillig eller blir geleida ut av Det hvite hus, men galskapen er tydeligvis på ingen måte over. Hold fast!

Sigurd Hole, Jonas Sjøvaag og Andreas Ulvo – Eple Trio – har siden 2004 fortalt oss at de har noe unikt å formidle. Denne ferske liveinnspillinga bekrefter det nok en gang.

Helt siden trioens første album “Made This” inntok heimen i 2007 og jeg fikk hørt bandet live, har Eple Trio vært en av mine favoritter i denne klassiske jazzbesetninga: bass, piano og trommer.

De tre fant sammen på Norges Musikkhøgskole og Eple Trio blei en viktig del av mastergraden for herrene i 2008. Der mange jazztrioer i dette formatet baserer seg på standardmateriale, så har Eple Trio utelukkende benytta egetskrevet stoff der både barokk og skandinaviske folketoner spiller ei viktig rolle. Samtidig som det tradisjonelle jazzgenet er langt framskredent hos alle tre, så betyr det at Eple Trio har skapt noe eget innenfor dette formatet – et format som det skal ganske mye til å skille seg ut i.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ved siden av Eple Trio har alle tre markert seg kraftig i en rekke konstellasjoner det seineste tiåret. De har fortalt oss at de er blant de aller mest kreative og uttrykksfulle “unge” musikantene vi har her til lands og utviklinga deres lar seg seg heldigvis ikke stoppe.

Til tross for dette har de likevel ikke ikke gitt slipp på hjertebarnet Eple Trio og i 2018 inntok de Kulturkirken Jakob i Oslo og spilte inn materiale henta fra gruppas fem studioinnspillinger. Hvorfor denne har blitt liggende så lenge til marinering vet jeg ikke, men den har definitivt ikke tatt skade av ventetida.

I et melodisk-lyrisk landskap der lytteviljen- og evnen til de tre blir “vist” frem på best mulig vis, forteller de oss med hjelp av komposisjonene til Sjøvaag og Ulvo at Eple Trio har skapt sitt eget tonespråk. Her snakker vi interaksjon og kommunikasjon på topp internasjonalt nivå der de tre imponerer og briljerer uten stans, men uten å flashe noe som helst.

Her blir vi gitt ni eksempler på hva som kan skje når en slik trio med de egenskapene og kvalitetene de har som enkeltindivider, gir seg sjøl anledning til å utvikle et kollektiv i cirka 14 år. Måtte de fortsette med det i minst 14 år til.

PS Det er nå under 20 dager til The Donald blir geleida, eller går frivillig, ut av Det hvite hus. Det virker veldig lenge…..

Den høyst spesielle trioen til den greske pianisten Tania Giannouli gir oss en flott start på det nye året.

For vel tre år siden fikk jeg stifte bekjentskap med Tania Giannouli (44) for første gang. Det var med et stort ensemble der hennes musikk med røtter i en rekke kilder fikk ørene til virkelig å skjerpe seg. Derfor var forventingene store til “In Fading Light”, sjøl om det er totalt annerledes musikk med et helt annet band.

Det er ikke hver dag vi møter en trio som består av piano, trompet og oud! Med sin greske venner Andreas Polyzogopoulos på trompet og Kyriakos Tapakis på oud – helt nye stemmer for meg – tar Giannouli oss med til nye og spennende steder.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Giannouli legger på ingen måte skjul på hvor hun kommer fra i sin musikk. Spor av folkemusikk med røtter i dalstrøka rundt det østlige Middelhavet er det absolutt mulig å finne og med hennes sterke melodiske og lyriske åre, blir det original og høyst personlig jazzmusikk av det.

Den unike instrumenteringa sørger for et inderlig, annerledes og varmt lydbilde. Giannouli og hennes empatiske venner trives både i nydelige melodiske landskap og friere settinger og det er hele tida masse temperament og melankoli i uttrykket.

Mens jeg har lytta til “In Fading Light” har tankene ofte gått til salige Misha Alperin og hans musikalske univers. Dette låter helt annerledes, men det er mye av den samme feelingen i det Tania Giannouli & Co gir oss. Det er et solid kvalitetsstempel i mi bok.

PS Denne måneden er det slutt – på et eller annet vis. Trump skal ut av Det hvite hus. 2021 kan være året det lysner igjen!