Den argentinske bandeonisten Dino Saluzzi er intet mindre enn en legende og et ikon. Du verden så fint det er å få hilse få hans univers igjen akkurat nå.

I nærmere 40 år har Dino Saluzzi (85), i stor grad via ECM, gitt oss usedvanlige doser original musikalsk skjønnhet med hjelp av det argentinske nasjonalinstrumentet bandoneon – en type trekkspill som blei oppfunnet av tyskeren Heinrich Band. Det hele starta med “Kultrum” i 1982 og siden har vi fått møte han i en rekke konstellasjoner – også på duo med vårt eget ikon Jon Christensen på “Senderos” fra 2005.

Nå er Jon borte, men Saluzzi er så definitivt fortsatt med oss. Mellom februar og oktober 2019 spilte han inn disse ni originalkomposisjonene hjemme i Buenos Aires og til tross for at Saluzzi allerede da var en godt voksen mann, så var han i storslag.

Det hele begynner med en hyllest til hans sjelsfrende Giya Kancheli – den georgiske komponisten som gikk bort da Saluzzi holdt på å avslutte denne innspillinga. Seinere blir det mange musikalske minner med røtter i hjembyen Buenos Aires.

Uten unntak er det et inderlig og vakkert, men ofte melankolsk og ettertenksomt, uttrykk i det landskapet Saluzzi inviterer oss inn i. Det egner seg alltid perfekt til refleksjon, men kanskje spesielt nå i disse tider der mye av det tankegodset vi har blitt vant til å lene oss på blir satt i spill av gale mennesker med makt.

Dino Saluzzi har vært og er et helt spesielt univers. Du verden så flott det er at han fortsatt deler det med oss.

PS I bortimot fire år har jeg avslutta mine anmeldelser med at jeg håper at Trump blir avsatt så raskt som mulig. Jeg håper det blir i dag – før galskapen når nye høyder.