Lionel Loueke fra det lille landet Benin i Afrika har tatt jazzverdenen med storm. Det er fullt forståelig.

Gitaristen, komponisten og sangeren Lionel Loueke (47) blei oppdaga av dommerne Herbie Hancock, Terence Blanchard og Wayne Shorter i forbindelse med en audition til Thelonious Monk Institute i 2001. Resten er, som det heter, historie.

Siden den gang har den spesielle stemma vært en viktig bidragsyter på enten plater og/eller turnerer med blant andre alle de nevnte dommerne, Charlie Haden, Angelique Kidjo, Cassandra Wilson, Sting og Santana. Loueke er blant dem det tar et hundredel av et sekund å kjenne igjen – han har utvikla si egen stemme. Allerede i 2005 spurte Hancock om Loueke ville være med i bandet hans og det er han fortsatt over 15 år seinere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det hersker altså ikke noen tvil om at det er stor gjensidig beundring mellom mentor Hancock og den unike læresveinen Loueke. Han er en unik musikant som tar gitaren til et helt nytt sted og hans uttrykk, der han ofte synger i en annen taktart enn han spiller, og der hans bruk av kroppen som perkusjonsinstrument og helt personlige bruk av effektpedaler, gjør at Loueke enkelt og greit er en nyskaper som det alltid er like spennende å møte.

Her om dagen hørte og så jeg et YouTube-opptak der Loueke hylla Jaco Pastorius på gitar. Sjølsagt fikk han det til å låte nesten som bass-Pastorius, men med med sitt eget helt spesielle bumerke sjølsagt. På “HH”, som sjølsagt er en hyllest av Hancock, skjer mye av det samme.

Loueke tar for seg ti av sjefens låter, blant annet hitene “Cantaloupe Island”, “Dolphin Dance”, “Watermelon Man”, “Rockit” og “Speak Like a Child” samt to egne låter, blant annet den “omvendte” “Voyage Maiden”.

Sjøl om dette er til dels kjente låter, så skal jeg love at det låter ganske så forskjellig fra alle andre tidligere versjoner. Loueke er mutters aleine, men låter ofte som et fullt band. Dessuten er og har Loueke dette helt spesielle som alle jazzmusikere er ute etter: den unike stemma. Han har med seg sin afrikanske oppvekst som han har fusjonert med et moderne jazzspråk. Det har ført til en hyllest Herbie Hancock verdig.

Første gang jeg hørte Loueke live var på ei lita scene under Moldejazz sammen med en trio med studiekamerater fra Berklee. Det er en trio som fortsatt holder sammen, men Loueke er ettertrakta nesten over alt ellers også.

Derfor passer det godt å hente fram et duosamarbeid som har blitt liggende på vent alt for lenge. Hvor lenge Loueke og den amerikanske pianisten Kevin Hays har lekt sammen vet jeg ikke, men det høres i alle fall ut som om det er to sjelsfrender som nesten framstår med ei stemme.

Med et repertoar der de har skrevet halvparten hver, tar de oss med på en lyrisk og melodisk ekskursjon av typen der den ene begynner setninga og der den andre avslutter den slik sjelsfrender gjør.

Skiva blei opprinnelig utgitt på et lite fransk selskap i 2017, men har nå blitt remastra og tre nye låter har blitt plussa på. Det har i alle fall blitt et duomøte av sjeldent kaliber som er nok en bekreftelse på at Loueke er noe helt for seg sjøl. Kevin Hays står på ingen måte bak i køa han heller – en fantastisk pianist som også har hørt mye på Herbie Hancock vil jeg tro.

PS Da er det én dag igjen før Trump er ute av Det hvite hus. Tida kan ikke gå fort nok.