Herlin Riley er en av de mest ettertrakta trommeslagerne i Sambandsstatene – hvis og når det skal swinge. Her forteller han oss hvorfor.

Herlin Riley (63) har vært fast førstevalg for blant andre Wynton Marsalis, Ahmad Jamal og Lincoln Center Jazz Orchestra i flere tiår. Det er i seg sjøl attest mer enn god nok – det er giganter og et band som kun går for førstevalg. Under eget navn har likevel ikke Riley gitt oss veldig mye – “Perpetual Optimism” er kun hans tredje siden debuten i 2004.

Riley kommer, som Marsalis, fra New Orleans. Det høres godt i spillet hans der impulser fra både jazz, funk og rhythm and blues er viktige bestanddeler i den musikalske gumboen.

Sammen med en kvintett bestående av den mer enn lovende unge pianisten Emmet Cohen, bassisten Russell Hall, trompeteren Bruce Harris og altsaksofonisten Godwin Louis, relativt ukjente, men høykompetente herrer i seinbopgata, tar Riley oss med på ei livsbejaende og sprudlende reise med ei blanding av original- og standardlåter i bagasjen. Riley synger også på partylåta “Wang Dang Doodle” skrevet av bluesgiganten Willie Dixon og på hyllesten av en av sine store mentorer, Ellis Marsalis i sistnevntes “Twelve´s It”.

Jovisst er dette en kollektiv utflukt. Alle får plass og rom til å fortelle oss hvem og hva de er, men det er uansett tilstedeværelsen til Riley – hør bare hva han gjør på kollega Victor Goines´ låt “Borders Without Lines” – som virkelig gjør dette til noe av det hippeste av Jazz med stor J på svært lang tid.

Herlin Riley kan alt – fra det mest følsomme helt nedpå til det eksplosive, presise mitraljøseaktige som kun de færreste behersker. Han er enkelt og greit en av de tøffeste gutta i denne klassen.

PS Nå er det under ei uke igjen før The Donald er ute av Det hvite hus. Måtte det gå for seg på et anstendig vis.