Ellen Andersson tar nye steg med sitt andre album og forteller oss at savnet etter Monica Zetterlund ikke er fullt så stort lenger.
Ellen Andersson (29) fortalte oss allerede med debuten “I´ll Be Seeing You” i 2016 at her hadde Carl XVI Gustav och Silvia fått frem et stort talent i den ganske så tradisjonelle jazzvokalgata. Siden den gang har hun blitt kåra til “Årets nykomling” og vunnet Gyllena Skivan for årets beste jazzskive der borte hos korven – det sier det meste om hvilken anseelse hun nyter lenge før hun runder 30.
Siden debuten har Andersson sunget hundrevis av konserter og jobba med mange konstellasjoner fra kvartett til storband og symfoniorkester. Stemma, uttrykket og modenheten har utvikla seg og Andersson framstår nå som en vokalist i det ypperste sjiktet uansett hvilken måleenhet man benytter.
Andersson anno nå er i besittelse av både ungdommelig nysgjerrighet og en modenhet som skulle tyde på at hun har levd relativt mye lenger enn det hun har gjort. Når tankene mine går i retning Monica Zetterlund så er det en kompliment så stor som vel mulig og svenskene skal være glad for at det har kommet ei ny stemme som er i stand til å føre arva videre.
Som på debuten så finner vi Andersson, som jeg har mistenkt for å ha tilbrakt en time eller to i selskap med Chet Baker og Blossom Dearies univers, i et landskap der standardlåter – mer eller mindre kjente – danner fundamentet. Med sin varme. luftige og høyst personlige stemme tar Andersson låter som tittellåta, Legrands “Once Upon a Summertime”, Randy Newmans “You Got a Friend in Me”, Lennon og McCartneys “Blackbird” og “I Get Along Without You Very Well”, til sine helt egne steder. Andersson revolusjonerer absolutt ikke noe som helst, men hun setter likevel sitt eget bumerke på alt hun gir oss her.
Som reisefølge har hun noen av Sveriges aller mest lovende unge musikanter i den samme tradisjonen: bassisten Niklas Fernqvist, gitaristen Anton Forsberg, pianisten Joel Lyssarides og trommeslageren Johan Löfcrantz Ramsay (ikke fullt så ung) samt stjernetrompeter Peter Asplund og en strykekvartett på noen av spora. Slikt kan det lett bli saker av og du verden som det har blitt det her.
Ellen Andersson bekrefter det vi mer enn ante for noen år siden: ei stjerne har blitt tent og skinner noe voldsomt.
PS Måtte det gjøres alvor av å fjerne Trump før noe enda mer alvorlig skjer.
You Should Have Told Me
Prophone Records/Naxos Norway