Fra forskjellige verdenshjørner dumpa det ned to plater med den japanske vibrafonisten og marimbaisten (…) Taiko Saito.  De er veldig forskjellige, men fellesnevneren er at begge er spennende og ikke minst annerledes.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, og tilstår at disse to møtene med Taiko Saito (44) er de aller første. Det forteller meg samtidig at sannsynligheten for at jeg har gått glipp av mye interessant musikk er overhengende. Født og oppvokst i vintersportsbyen Sapporo, der hun også la det musikalske grunnlaget, tok Saito det store steget og flytta til den kulturelle smeltedigelen Berlin allerede i 1997. Der kunne hun blant annet studere med et av sine store forbilder, David Friedman, som hun samarbeider med her i det høyst unike Berlin Mallet Group.

Berlin Mallet Group består altså av fem musikanter. Fire av de har hatt amerikanske Friedman, som noen vil huske igjen fra Double Image der han sammen medvibrafonist Dave Samuels skapte noe helt unikt, som sin mentor og lærer. Her møtes de altså i et kollektiv verden neppe har verken sett eller hørt maken til. Friedman spiller kun vibrafon, mens Saito og Raphael Meinhardt spiller kun marimba. Julius Heise og Hauke Renken spiller begge deler. Dett er dett – ingen andre musikanter eller instrumenter er involvert.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Med et repertoar hovedsakelig skrevet av de medvirkende, pluss ei Kenny Wheeler-låt og ei fra Double Image-universet, serveres det nydelig og svært egenarta musikk. Med ett unntak har Saito arrangert musikken og hvordan “kompet” omkranser solisten er intet mindre enn originalt og nydelig. Vakkert og høyst særegent.

Saito har flere jern i ilden. Sammen med sin landsmanninne, pianisten Satoko Fujii (62), har hun skapt duoen Futari som på japansk betyr to mennesker. De har kjent hverandre i mange år; Fujii har på mange vis vært et forbilde for Saito.

Fujii er også et nytt bekjentskap for meg til tross for at hun har bidratt på rundt 100 skiver og blir sett på som en foregangskvinne innen moderne japansk jazz.

Begge har skrevet musikk til “Beyond” – i all hovedsak Fujii samt at et par av låtene er spontant unnfanga. Lydlandskapet er også i dette tilfellet av det originale slaget – Gary Burton og Chick Corea er av de få som har jobba i dette formatet tidligere.

Musikken er åpen og løs og veldig nedpå. Den er som oftest stille og meditativ – den egner seg til å skue innover. Det gjør absolutt ingenting det fra tid til annen.

Taiko Saito har meldt sin ankomst på et flott og spennende vis.