De to forrige møtene med Skarbø Skulekorps har vært intet mindre enn en fest – to for å være helt korrekt. Den vanskelige tredjerunden har vist seg å bli nok ei festforestilling.

En av Strandas store sønner – det er jo vanvittig mange å velge mellom, som alle vet – Øyvind Skarbø har, med republikken Bergen som base, de seineste par tiåra vist seg å være en av de aller mest spennende entreprenørene i norsk jazz.

Med en totalt kompromissløs tilnærmingsmåte til det å sette sine visjoner ut i livet, har trommeslager, komponist og bandleder Skarbø (41) skapt opp til flere univers som det har vært stor stas å avlegge besøk. Det spørs om ikke hans Skulekorps både har vært og er det aller mest spennende.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Unnfangelsen fant sted i 2019 og med en tanke – sikkert flere tanker faktisk – om å fusjonere både korpsmusikk, avantgarde, impro, fusion og gudene vet hva, så har korpset inntatt scener så forskjellige som jazzfestivaler, Lindmo på NRK og Øya-festivalen. Noe, eller ganske mye faktisk, forteller meg at etterspørselen ikke kommer til å bli noe særlig mindre etter at «Innesko» har sett dagens lys.

Skarbø har skrevet ni låter med et spenn som er voldsomt. Det hele begynner med «Miami» som minner om akkurat det – fusion fra 80-tallet med Signe Emmeluths usedvanlig stilriktige altsaksofon. Seinere blir det en gumbo med låter på under minuttet til «Lat-Lo» på hele 5.55 der Skarbøs gamle venn Mari Kvien Brunvoll debuterer som gjest med si umiskjennelige røyst og på Molde-dialekt, må vite. Det kan ingen bruke mot verken Skarbø eller Kvien Brunvoll. Tøft og annerledes – som alt annet underveis.

Når korpset eller truppen ellers består av Ivar Grydeland på gitar og pedal steel, Eirik Hegdal på klarinett, C-melodi saksofon og vibrafon, Chris Holm på bass og synth, Erik Johannessen på trombone og elektronikk og Stian Omenås på trompet og synth, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at vi blir invitert til en fest som låter annerledes enn det meste – alt, for å være korrekt – som har vederfares eders sinn og sanseapparat. Tøft – veldig tøft er det!

Gitaristen Jacob Young dukker heldigvis opp med jevne mellomrom i diverse konstellasjoner. Mye forteller meg at med denne utsøkte trioen har han gitt oss sitt flotteste visittkort.

Jacob Young (52) har liksom vært der i mange tiår både som gitarist, komponist og bandleder. Til tross for at sjølvaste Manfred Eicher og ECM har hatt trua på han og gitt ut tre plater med han som sjef før denne, så har likevel det store gjennombruddet latt vente på seg. Hvorfor? Tja, si det.

Kan det komme nå? Sjølsagt umulig å si, men kvaliteten skal det i alle fall ikke stå på. En av grunnene til at jeg er i tvil er at denne glitrende trioen ikke er noe «working band» og heller ikke har noen planer om å bli det, hvis jeg har skjønt det riktig.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Young og bassist, av slaget usedvanlig smakfull, Mats Eilertsen har spilt sammen ved en rekke anledninger opp gjennom åra. Det er det svært gode grunner for. Begge herrene har tilegna store og varme toner i horna sine – noe som kler begge utmerket.

Når de så tenkte seg grundig om når det gjaldt hvem de skulle invitere med seg på trommer til den første trioinnspillinga til Young, så falt heldigvis valget på the one and only Audun Kleive – en lyttende musikant extraordinaire som alltid setter sitt umiskjennelige bumerke på alle musikalske konstellasjoner han dukker opp i. For et lykketreff – ikke overraskende – det skulle vise seg å være.

Jacob Young, som var elev av sjølvaste Jim Hall under studietida i New York, noe som kan gjenkjennes i smakfullheten i spillet hans, har skrevet ni nydelige melodiske utgangspunkt som de tre storkoser seg med i ymse termpi.

Det er en varme, inderlighet og finstemthet i det de tre skapte i Klokkereint Studio i jazzmetropolen Hunndalen ved Gjøvik for vel to år siden, som for meg kanskje er det fineste Jacob Young noen gang har gitt oss. Hvorfor denne trioen ikke fortsetter på fast basis er vanskelig å begripe, men akkurat derfor er det i alle fall fantastisk å ha «Eventually» å hygge seg med når det enn måtte passe. Vakkert, er det!

Jeg blir ofte overraska over det som kommer i postkassa og ut av høyttalerne. Likevel sjelden i så stor grad som gjennom hyllesten av den legendariske japanske hopperen Noriaki Kasai fra poeten Endre Ruset, pianisten Jon Balke og trompeteren Stian Omenås.

Utgangspunktet for denne hyllesten er fascinasjonen Molde-poeten Endre Ruset, som mange av oss, har hatt for unikumet Kasai som, i en alder av 50 år, heldigvis fortsatt ikke har vett til å legge opp. Det førte til at han skreiv ei diktsamling, «Noriaki», som kom ut i 2017.

Hopp-poesi har den blitt kalt – den kan gjerne kalles hopp-haiku også, siden japanske Kasai spiller hovedrolla her. Dikta i seg sjøl og resitasjonen til Ruset fortjener begge flotte stilkarakterer – hvor tror du for eksempel Noriaki landa på bryllupsnatta? Det var ikke på k-punktet, kan jeg love.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Ruset og trompeter Omenås, som også trakterer perkusjon, glassbolle, harmonikum – hva nå enn det er, klokkespill og ymse annet, har samarbeida siden 2014 med dette prosjektet og at de har funnet en flott balanse i svevet, hersker det absolutt ingen tvil om.

Ruset skjærer inn til beinet – her er det ikke et eneste overflødig ord, slik det skal være i hopp-haiku. Dessuten sørges det for at det er masse luft og rom slik at både dikta og musikken får puste og leve. Han kan sin hoppsport og han er flott lyriker – det blir ofte kleint når «utenforstående» beveger seg inn i sportens verden, men det gjør det på ingen måte her. Omenås har jeg hørt ved flerre anledninger og her fortsetter han å ta nye lange og stilsikre hopp i retning seg sjøl.

Når de to så har invitert med seg pianist i særklasse, klangmester Jon Balke, til å omkranse, løfte frem og forsterke budskapet på et vis kun han, så har dette blitt en høyst unik og spennende seanse med en strålende utgang og et perfekt nedslag. Her er det ikke mye jamsides (jamsis) nedslag, nei!

Sir Richard Rodney Bennett var et ikon, Claire Martin er en strålende vokalist og Scott Dunn er en fremragende arrangør og dirigent. Til sammen må jo det bli noe for seg sjøl? Det har det da også blitt.

For et stor publikum verden rundt var Sir Richard Rodney Bennett (1936-2012) mest kjent som komponist for film og tv og konsertmusikk. Engelsk av fødsel, men han flytta til New York i 1979 og blei der værende til han forlot tida.

Det som ikke er fullt så kjent er at Bennett også var en meget bra jazzpianist, sanger og låtsnekrer. Det elska han å vise frem på små klubber både i New York og i London og i løpet av sin karriere blei han god venn med både amerikanske Scott Dunn og engelske Claire Martin. Det er også grunnen til at de ønska å hylle sin gode venn med dette albumet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dunn har skrevet fantastiske arrangement for The Royal Philharmonic Orchestra og leder det verdensberømte orkesteret slik jeg er trygg på at Bennett ville ha applaudert. Repertoaret er enten sanger skrevet av Bennett eller kjente standardlåter som han elska å spille.

Claire Martin, som sang mye med Bennett, stortrives i dette varme, stilige og usedvanlig smakfulle landskapet. Hvorfor hun blei kåra til OBE av dronning Elizabeth for sin innsats for jazzen, er veldig lett å forstå. Du verden for ei stemme, for en innlevelse og for et uttrykk! Når så det hele blir innramma av en framifrå engelsk jazzkvartett med pianisten Rob Barron og flygelhornisten Ryanair Quigley i spissen, så har dette blitt akkurat en så flott hyllest som Sir Richard Rodney Bennett fortjener.

Hyllesten blir på et inderlig vis avslutta med at Dunn overtar pianoet og spiller to duetter med Martin. Det skader heller ikke på noen måte. Nydelig!