Stemmekunstneren, og mye mer, Elin Rosseland og trompeteren, og mye mer, Torgrim Sollid, har på mange vis vært med å prege norsk jazzliv i mange tiår. Her kommer det to strålende eksempler på at det har de ikke tenkt å slutte med.

Elin Rosseland Kvintett og Meson – gir oss to strålende musikalske visittkort. Foto: Tore Sætre

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

De to har et langt og fruktbart samarbeid lenge, ikke minst i Søyr-universet, og heldigvis har begge to også blitt satt stor pris på med Buddy-priser – norsk jazz ́ høyeste utmerkelse. Begge er modne kunstnere, men viser oss med disse visittkortene at nysgjerrigheten og evnen og viljen til aldri å stoppe fortsatt er til stede i fullt monn.

Rosseland møter vi først i kvartettsammenheng med sin musikalske sjelsfrende nummer en, Johannes Eick på bass, Helge Lien på piano og Knut Aalefjær på trommer. Den første låta er henta fra en konsert på Victoria i Oslo, resten er gjort i studio like før jul i fjor.

Rosseland har skrevet all musikken og tekstene. Det meste av det vokalen er forresten ordløst, men som alltid når Rosseland er i aksjon, så er det aldri meningsløst. Musikken er vakker, melodisk, søkende og åpen der de tre framifrå herrene hele tida vet hvor Rosseland vil. Og dit går de sammen.

Om Rosseland synger med tekst, ordløst eller benytter elektronikk på et usedvanlig smakfullt vis, så forteller hun oss at hun er en av de aller viktigste og mest spennende stemmene som finnes i den norske og europeiske vokalfaunaen.

Da nestor Torgrim Sollid skulle sette sammen et nytt band her om året, så tipper jeg at Elin Rosseland var den første han tenkte på bare måtte være med. De to har frembrakt usedvanlig mye vakker og unik musikk opp gjennom åra og med Meson har de gjort det nok en gang. Sammen med seg har de Torgrims datter Ingeborg Gravem Sollid på stemme og Andreas Wildhagen på trommer.

Da de tre andre lurte på hva de skulle gjøre da de inntok studio, så var instruksjonen fra mester Sollid enkel og klar: lytt. Skjer det noe, så flott, Skjer det ikke, så gjør det heller ikke noe.

Noen minutter etter at lyttinga og musikken var i gang, så skjønte både Sollid og de tre andre at det skjedde noe. Det sjefen kaller intuisjonsmusikk – noen kaller det gjerne impro – førte gjennom fantastiske samtaler til sju «låter» med titler som «Jøss! Er det deg? Kom inn!», «Må danse litt i smug» og «Det var ikke meningen å forstyrre deg» – musikk ingen av oss noen gang har vært i nærheten av å ha opplevd tidligere. Flott, annerledes, spennende og intet mindre enn unikt.

Om noen uker står de fire på scena for første gang under Moldejazz. Det kommer høyst sannsynlig til å bli unikt det også – og totalt annerledes enn det vi har fått møte på plata.

Elin Rosseland og Torgrim Sollid bekrefter med disse to innspillingene hvilke bautaer og innovatører de er.

Fra den andre sida av Atlanterhavet kommer det stadig nytt påfyll fra artister jeg så vidt har hørt om tidligere. Saksofonisten, komponisten og bandlederen Brian McCarthy hører hjemme i den kategorien. Han fortjener å bli hørt mye på.

Brian McCarthy (42) er altså et nytt bekjentskap for meg. Det er en stor del av privilegiet å motta heftige mengder kvalitetsmusikk fra alle verdens hjørner og få hilst på nye stemmer og ny musikk og denne gangen stilte jeg altså med helt blanke ark.

McCarthy, bosatt i Vermont – altså litt utenfor jazz-allfarveien – har gitt ut en rekke skiver tidligere i ymse settinger og dette er hans andre nonett-visittkort. Nesten alle musikantene var også med på «The Better Angels of Our Nature» i 2017 og sjefen visste dermed hvilke styrker han hadde å spille på når han skrev oppfølgeren, som intellektuelt sett har med solsystemets opprinnelse å gjøre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Musikantene, som alle holder meget høyt nivå, har vært med siden studiedagene til McCarthy ved William Paterson University eller så stammer de fra storbandet til legenden Clark Terry. Kvalitetsstempel godt nok for meg det. Den eneste jeg kjenner ved navn og fra nylig glitrende dusoskive med den danske mesterbassisten Thomas Fonnesbæk, er pianisten Justin Kauflin.

Nonetten består ellers av fire saksofonister: i tillegg til sjefen er det Andrew Gutauskas, Stantawn Kendrick og Daniel Ian Smith, trompeteren Bill Mobley, trombonisten Cameron MacManus, Matt Aronoff på bass og trommeslageren Jared Schonig. Alle herrer som bekler det kollektive ansvaret på best mulig måte og som samtidig er fine solister.

McCarthy er en komponist som fikser å kombinere storbanduttrykk med det mindre formatet på en svært bra måte. Noe av musikken er med på å understreke McCarthys filosofiske innfallsvinkel, mens det aller meste for min del står veldig på egne bein og swinger og groover noe vederstyggelig.

De som likte Bergen-australieren Michael Barnes ́ «Out from Under» her om dagen – og det gjorde jeg – vil også digge Brian McCarthys herlige musikalske utforskning av unnfangelsen av solsystemet.

Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love har siden begynnelsen av 90-tallet vist seg en av den moderne jazzens aller heftigste fundament. Det skjønte heldigvis et oppegående hode i Trondheim for noen år siden og inviterte de to til en ny runde.

Du skal ha fulgt svært dårlig med i timen hvis du ikke har fått med deg usedvanlig tøffe og retningsgivende band som Element, School Days, Scorch Trio og ikke minst The Thing og Atomic. I bånn, i front og over alt i disse bandene befant bassist i toppklasse, Ingebrigt Håker Flaten, og trommeslager på samme nivå, Paal Nilssen-Love, seg. De to møttes på sjølvaste jazzlinja i Trondheim på tidlig 90-tall og det blei raskt åpenbart at kjemien de to mellom var av det unike slaget.

Slik har det vært helt siden den gang da og slik er det så definitivt fortsatt. Energiforsyninga de to frembringer vet jeg ingen andre på jazzkloden som kan matche og heldigvis viser de seg å være like sultne og like nysgjerrige nå som da.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jazzfest-sjef Ernst Wiggo Sandbakk i Trondheim mente det var en god idé å invitere de to til å markere jazzlinjas 40-års jubileum i 2019, men av forskjellige årsaker så måtte sjøsettinga av prosjektet utsettes til 2022. Hvordan man enn snur og vender på det, så tok ikke ideen til Sandbakk skade av utsettelsen, og her får vi være med på liveopptak fra tre av de fire konsertene bandet gjorde på henholdsvis Nasjonal Jazzscene i Oslo, Jazzfest i Trondheim og på MaiJazz i Stavanger noen heite maidager i fjor.

Knoll og Tott hadde fått frie hender til å sette sammen sitt drømmeband bestående av folk de både hadde jobba med og noen de hadde ønska å jobbe over lang tid. Det betyr at den svenske trompeteren Magnus Broo, den belgiske barytonsaksofonisten Hanne De Backer, den franske klarinettisten og stemmekunstneren Isabelle Duthoit – feilskrevet på coveret, den dansk/norske altsaksofonisten Signe Emmeluth, den engelske pianisten og organisten Alexander Hawkins og den svenske perkusjonisten Johan Holmegaard, utgjør det usedvanlig potente reisefølget.

For meg betyr det en blanding av kjente og ukjente stemmer, men Håker Flaten og Nilssen-Love, som har unnfanga de musikalske utgangspunkta sammen, visste sjølsagt hva de gjorde da akkurat disse seks formsterke improvisatorene blei invitert.

Dette sjudelte verket består nok en gang av fremadskuende musikk som tar med frimpro-tradisjonen inn i vår tid med en rekke ganske så straighte elementer også. Sjølsagt er det masse energi i musikken og uttrykket – det virker som det er en bunnløs mengde av det slaget i og rundt musikk som Håker Flaten og Nilssen-Love er involvert i – og det er masse spenning i uttrykket og retninga musikken tar.

Her kunne det vært skrevet bøker om alle solistene, men her får det rekke med at uten unntak blir det levert på et både unikt og høyt nivå.

Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love slutter aldri å imponere, fascinere og levere på aller høyeste nivå. «Guts & Skins» er det foreløpig siste provet på det.

Mange av jazzens store vokalstjerner har forlatt tida. En ny generasjon er på vei til å føre tradisjonen videre og lengst fremme i løypa befinner Samara Joy seg. Hvorfor hører vi her og om noen uker står 23-åringen, som nylig fikk Grammy for beste nye artist – uansett sjanger – på scena i Molde.

Det har skjedd kun en gang tidligere i Grammy-historia at en jazzartist har blitt tildelt denne store hedersbevisninga. Det skjedde med Esperanza Spalding i 2011. Nå er det altså Samara Joy, som også har etternavnet McLendon i passet sitt, som blir løfta frem.

Ikke bare vant hun den gjeveste Grammy-en; hun vant også en til for beste vokal-album – «Linger Awhile» – som også har nådd frem til postkassa mi etter hvert. Den har vært vel verdt å vente på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er nesten ikke til å tro, men Samara Joy har altså bare sunget jazz i seks – 6 – år. Hun synger og formidler et tradisjonelt jazzrepertoar på et vis som forteller om et levd liv sjøl om hun altså er bare 23 år ung. De som savner giganter som Sarah Vaughan, Ella Fitzgerald og Betty Carter har blitt bønnhørt – Samara Joy har tatt stafettpinnen og fører tradisjonen videre på et fantastisk vis med ei stemme som er intet mindre enn guddommelig.

Med et repertoar med blant annet «Guess Who I Saw Today», «Misty», «Social Call», «Someone to Watch Over Me» og hennes favorittlåt, Thelonious Monks «´Round Midnight» med tekst av Jon Hendricks, tar hun oss med inn i den stolteste og flotteste vokaltradisjonen som finnes i afro-amerikansk musikk – også kalt jazz.

Og for ei stemme og for ei utstråling det er i uttrykket til Samara Joy. Det er en sann nytelse å høre på henne og måten hun omfavner tradisjonen på og samtidig fører den videre. Når hun så omgir seg med et stilsikkert og strålende komp med gitaristen Pasquale Grosso, pianisten Ben Paterson, trommeslageren Kenny Washington og bassisten David Wong, så har dette blitt en fantastisk manifestasjon av hvem Samara Joy er og hvor flott den tidløse jazztradisjonen er.

Noen av oss kan glede seg hemningsløst til et møte med Samara Joy i Molde. Alle andre kan glede seg ofte og lenge til møter med «Linger Awhile».

De som tror at bergensere kun er i stand til å synge Nystemten på høyst upassende tidspunkt, tar fullstendig feil. Det første visittkortet til den innflytta bergenseren Michael Barnes er et strålende eksempel på det.

Den 44 år unge australieren Michael Barnes har bodd i republikken Bergen i en årrekke. Multisaksofonisten og klarinettisten er faktisk så godt etablert at han har vært musikalsk leder for Bergen Big Band siden 2019 og i tillegg markert seg kraftig ellers også i jazzmiljøet der vest. Likevel har han venta til nå med å fortelle oss hvem han er både som komponist, arrangør og bandleder. Det var åpenbart på høy tid.

Barnes er tydeligvis en mann for store anledninger: storband og, som i dette tilfellet, en oktett. Han har satt sammen et flott repertoar av musikk han har skrevet i løpet av de siste par tiåra og det er musikk det swinger og groover av på et herlig vis. Barnes har hele den moderne jazzhistoria innabords og når han så krydrer det med noen teskjeer reggae, afro-beat og ethio-jazz, så blir det en usedvanlig velsmakende musikalsk gumbo av det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Barnes har invitert med seg gode venner med en eller annen tilknytning til Bergen Big Band og både trombonisten Håvard Kopperstad Funderud, vibrafonisten Ivar Kolve, saksofonisten Thomas Nøkling, trompeteren Are Ovesen, saksofonisten Aksel Ø. Røed, trommeslageren Øyvind Skarbø og bassisten Magne Thormodsæter, sørger for at det både kollektivt og solistisk viser seg å være godt forspent i Bergen.

«Out from Under» og det lille storbandet Michael Barnes Octet er musikk og et band det er enkelt å hygge seg med – både ofte og lenge.

Brasilianske Milton Nascimento har vært en av mine favoritter helt siden jeg hørte Wayne Shorters “Native Dancer” første gang. Nå har den svenske vokalisten Josefine Cronholm og den danske tangentøren Steen Rasmussen gått sammen om å tolke noe av mesterens skatter og du verden så fint det er på svensk-dansk også.

Jeg vet akkurat i hvilken butikk jeg kjøpte Wayne Shorters «Native Dancer». Jeg eksakt hvor jeg var da jeg hørte hans versjon av «Ponta De Areia» sammen med ei totalt ukjent stemme for meg. Milton Nascimento var mannen som eide stemma og som hadde skrevet musikken som Shorter ville tolke. Det møtet satte spor som har blitt værende til nå og som garantert kommer til å bli værende der livet ut. To fantastiske stemmer møttes og førte til noe som er bortimot umulig å beskrive – usedvanlig vakkert og usedvanlig sterkt var og er det i alle fall.

Nå har Shorter forlatt tida og Nascimento, som har runda 80, er ikke like aktiv lenger. Musikken hans derimot er både tidløs og minst like vakker som da jeg møtte den for første gang for nesten 50 år siden.

Det mener åpenbart også danskenes Brasil-musikk ambassadør nummer en, Steen Rasmussen, som trakterer piano, orgel, elpiano og ymse andre tangentinstrumenter med den største finfølelse og kunnskap om det brasilianske musikkuniverset generelt og Milton Nascimento spesielt. Han har arrangert noen av mesterens mest kjente låter, og sjølsagt er «Ponta De Areia» med, og i tillegg har han skrevet et par sjøl også som jeg er sikker på at Nascimento vil sette sitt godkjentstempel på.

Når han så har alliert seg med en av Skandinavias flotteste stemmer, svenske, men Danmark-bosatte Josefine Cronholm, som har oversatt flere av tekstene til svensk – Lisa Nilsson har oversatt «I hörnet av hjärtat» -, så har dette ført til tolkninger og videreføringer av universet til Nascimento som er intet mindre enn nydelig, annerledes og dermed fornyende.

Bandet, med den brasilianske trommeslageren og perkusjonisten Celso De Almeida, saksofonisten, klarinettisten og fløytisten Anders Banke og bassisten Fredrik Damsgaard, pluss en hel del langt framskredne gjester på noen av spora, gjør dette til noe som minner veldig om en musikalsk evigvarende fest.

Milton Nascimentos univers egner seg utmerket til disse tolkningene og med et så flott par reiseledere som Cronholm og Rasmussen er det bare å lukke øynene og la seg drive med i denne nydelige melodiske og rytmiske strømmen. Det er sjelden musikk gjør så godt som dette.

Vi har hatt jazz på svenska i noen tiår allerede – nå er «Milton på svenska» en mer enn verdig forlenger.

Hilde Brunsvik forteller med hvert eneste oppmøte at hun har usedvanlig mye å melde. Hun er en historieforteller og formidler mange bør åpne ørene for.

Vokalisten, låtskriveren, forfatteren og festivalarrangøren Hilde Brunsvik (64) har et levd liv å hente fra. Det gjør hun bedre enn de aller fleste og for hver gang hun stiller til start, så er det stadig mer substans og dybde i det hun bringer til bordet. Når hun så blir stadig flinkere til å synge, så er det en kombo som nærmer seg en vinnerformel.

Brunsvik har skrevet romaner og novellesamlinger og tekstene til «Min lille by» var i utgangspunktet tenkt som en novellesamling. I stedet viste det seg at tekstene ville noe helt annet. De, eller kanskje helst Brunsvik, ville at de skulle bli en sangsyklus. Det skulle avgjort vise seg å være et vellykka valg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Brunsvik kommer opprinnelig fra Moss og mer enn noe forteller meg at hjembyen danner mye av fundamentet for tekstuniverset. Hun skriver og synger på et vis som gjør at jeg blir sittende ytterst på svingstolsetet for ikke å gå glipp av noe som helst. Her er det nemlig historieformidling på et svært høyt nivå og hun bekrefter også at norsk er et flott språk å synge på.

Brunsvik skriver fine låter i et jazz-, singer-songwriter- og blues-univers og med sitt fine og dynamiske uttrykk løfter hun frem akkurat det som skal løftes frem.

Når hun så har med seg den framifrå pianisten Dag-Filip Roaldsnes, også som arrangør, Ellen Brekken på bass, Vegard Hasselgård på gitar, Tore Sandbakken på trommer og perkusjon og Karl Seglem på tenorsaksofon og bukkehorn, samt Kristin Skaare som trekkspill-gjest på ett spor, så har den musikalske innpakninga blitt akkurat så flott og vakker som Brunsvik, musikken og vi bare kunne ønske oss.

Hilde Brunsvik har enkelt og greit tatt nye, flotte og store steg med «Min lille by».

De som har hatt gleden av å følge Anders Lønne Grønseths karriere gjennom godt og vel to tiår, har opplevd en musiker og kunstner i kontinuerlig utvikling og med ei veldig tydelig retning i sitt kunstnerskap. Årets “Inner View” er nok et strålende eksempel på det.

Jeg tror faktisk at jeg har hatt ørene borti det aller meste Anders Lønne Grønseth (44) har delt med oss siden begynnelsen av årtusenet. Fra kollektivet Sphinx, med studierøtter i Leeds, via flere andre meldeposter til det nye og svært spennende bandet Multiverse meldte seg til innsats i 2019. Uten unntak har Lønne Grønseth som multisaksofonist – også på en sjelden straight altsaksofon – og klarinettist, komponist og bandleder, fortalt oss at han er ei totalt kompromissløs, original og søkende musikalsk sjel som alltid finner noe nytt.

Nok en gang har Lønne Grønseth forska videre i det spennende landskapet som kalles det bitonale skala-systemet. For å uttrykke det «enkelt» så betyr det at alt materialet kombinerer to skalaer. Vanskelig tilgjengelig? Nei, på ingen måte, men utfordrende og spennende er det både for de som spiller Lønne Grønseths komposisjoner og for oss som blir invitert med på reisa.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jovisst har Lønne Grønseth og Multiverse, som hele tida har bestått og fortsatt består av Espen Berg på piano, Audun Ellingsen på bass, Hayden Powell på trompet og islandske Einar Scheving på trommer og for anledninga forsterka med David Skinner på pianet og clavinet, fortsatt med utstakinga av den høyst unike kursen. På fjorårets «Outer View» hadde Lønne Grønseth invitert de andre musikantene til å skrive for bandet, men med de samme forutsetningene som da han hadde kommet opp med den bitonale ideen.

Nå har Lønne Grønseth skrevet all musikken og det likner på to suiter og to enkeltstående komposisjoner. Jazzelementet er sjølsagt veldig sentralt hele veien med så fremragende solister involvert, men klassisk modernisme med Ravel og Messiaen som referanser samt impulser fra indisk musikk og fra toneganger det er mulig å kjenne igjen fra Midt-Østen, er også blant ingrediensene i dette unike brygget.

Til sammen har Anders Lønne Grønseth og hans utvida Multiverse skapt nok et nytt, spennende og originalt kapittel på sin ferd mot seg sjøl. Like fascinerende som tidligere, men ganske så annerledes.

Det unge norske jazzmiljøet har heldigvis fått en rekke impulser fra svensker som har flytta til kjempers fødeland for å utvide sin horisont. Trioen We Are er et strålende eksempel på samarbeid mellom mer enn lovende svorske musikanter.

For knappe tre år siden møtte jeg bandet We Are for første gang med debutplata deres. Bassist Aaron Mandelmann, saksofonist og tangentør Karl Hjalmar Nyberg og trommeslager Axel Skalstad- to svensker og en nordmann med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – hadde funnet hverandre i et svært spennende univers der det blei henta hemningsløst fra en rekke kilder.

Nå følger de opp på et vis i samme bredspektra univers der rock, impro, jazz og andre herligheter går opp i en større enhet. Det låter stadig tøffere av de tre etter som de har fått enda mer tid på seg til å finne frem til seg sjøl.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jazzlinjas avtroppende leder, Erling Aksdal, har ved flere anledninger understreka linjas filosofi om at studentene skal finne seg sjøl – ikke at det skal være et strengt pensum eller retning de skal følge. Dette er We Are nok et fremragende eksempel på i praksis.

Musikken er unnfanga kollektivt. De er åpenbart enig om retning og uttrykk og at her er det meste lov og til sammen har de altså endt opp med et urheftig uttrykk som ikke kan sammenliknes med noe annet.

Vi har med tre strålende unge musikanter å gjøre som har markert seg kraftig i sammenhenger som Megalodon Collective, Krokofant, Eberson og Trondheim Jazzorkester, men som her altså har funnet sammen til et nytt, lite og særdeles spennende univers som kan snakke både til rocke- og jazzfolket – eller alle med åpne ører og andre sanser på vidt gap.

Livet er slik skrudd sammen at man trenger påfyll av forskjellig temperatur og tyngde til diverse perioder. Hvis man er der at behovet er av det slaget at man trenger noe lett, lyst og livsbejaende så kan saksofonisten og fløytisten Michael Blake absolutt bidra.

Fra de fleste verdenshjørner og gjerne via agenter som gjør sitt ytterste for å selge inn nye produksjoner og artister, så dukker det opp stadig ny musikk med artister jeg ofte ikke har støtt på før.

Den canadiske, men New York-bosatte Michael Blake (59), hører hjemme i den kategorien. Møtet med hans vakre musikk og flotte trupp Chroma Novo – ny farge – frista så avgjort til flere møter med Blake & Co.

15 album med Blakes signatur på har gått meg hus forbi i hans lange karriere. Her møter vi mannen som blant annet har jobba med Lounge Lizards og Jazz Composers Collective i et kollektiv med ei spesiell og spennende besetning.

Fra Brasil møter vi de to perkusjonistene Rogerio Boccato og Mauro Refosco og gitaristen Guilherme Monteiro og fra det nordamerikanske kontinentet bassisten Michael Bates, cellisten Christopher Hoffmann og fiolinisten, rabecaisten og gonjisten (hva nå enn det måtte være) Skye Steele. Fire strykeinstrumenter, to perkusjonister og med Blake på både sopran- og tenorsaksofon samt fløyte, fører til et høyst unikt lydlandskap – et landskap som kler Blakes utadvendte og livsbejaende budskap på et flott vis.

Blake, som hyller sin nylig avdøde og tydeligvis sprudlende mor med denne musikken, har tatt ingredienser fra brasiliansk musikk, americana og moderne, melodisk jazz og laga en herlig, frisk og annerledes gumbo av det.

«Dance of the Mystic Bliss» er musikk til å bli glad av. Det skader ikke, kjenner jeg.