Livet er slik skrudd sammen at man trenger påfyll av forskjellig temperatur og tyngde til diverse perioder. Hvis man er der at behovet er av det slaget at man trenger noe lett, lyst og livsbejaende så kan saksofonisten og fløytisten Michael Blake absolutt bidra.
Fra de fleste verdenshjørner og gjerne via agenter som gjør sitt ytterste for å selge inn nye produksjoner og artister, så dukker det opp stadig ny musikk med artister jeg ofte ikke har støtt på før.
Den canadiske, men New York-bosatte Michael Blake (59), hører hjemme i den kategorien. Møtet med hans vakre musikk og flotte trupp Chroma Novo – ny farge – frista så avgjort til flere møter med Blake & Co.
15 album med Blakes signatur på har gått meg hus forbi i hans lange karriere. Her møter vi mannen som blant annet har jobba med Lounge Lizards og Jazz Composers Collective i et kollektiv med ei spesiell og spennende besetning.
Fra Brasil møter vi de to perkusjonistene Rogerio Boccato og Mauro Refosco og gitaristen Guilherme Monteiro og fra det nordamerikanske kontinentet bassisten Michael Bates, cellisten Christopher Hoffmann og fiolinisten, rabecaisten og gonjisten (hva nå enn det måtte være) Skye Steele. Fire strykeinstrumenter, to perkusjonister og med Blake på både sopran- og tenorsaksofon samt fløyte, fører til et høyst unikt lydlandskap – et landskap som kler Blakes utadvendte og livsbejaende budskap på et flott vis.
Blake, som hyller sin nylig avdøde og tydeligvis sprudlende mor med denne musikken, har tatt ingredienser fra brasiliansk musikk, americana og moderne, melodisk jazz og laga en herlig, frisk og annerledes gumbo av det.
«Dance of the Mystic Bliss» er musikk til å bli glad av. Det skader ikke, kjenner jeg.
«Dance of the Mystic Bliss»
P&M Records/pandmrecords.com