Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love har siden begynnelsen av 90-tallet vist seg en av den moderne jazzens aller heftigste fundament. Det skjønte heldigvis et oppegående hode i Trondheim for noen år siden og inviterte de to til en ny runde.

Du skal ha fulgt svært dårlig med i timen hvis du ikke har fått med deg usedvanlig tøffe og retningsgivende band som Element, School Days, Scorch Trio og ikke minst The Thing og Atomic. I bånn, i front og over alt i disse bandene befant bassist i toppklasse, Ingebrigt Håker Flaten, og trommeslager på samme nivå, Paal Nilssen-Love, seg. De to møttes på sjølvaste jazzlinja i Trondheim på tidlig 90-tall og det blei raskt åpenbart at kjemien de to mellom var av det unike slaget.

Slik har det vært helt siden den gang da og slik er det så definitivt fortsatt. Energiforsyninga de to frembringer vet jeg ingen andre på jazzkloden som kan matche og heldigvis viser de seg å være like sultne og like nysgjerrige nå som da.

Jazzfest-sjef Ernst Wiggo Sandbakk i Trondheim mente det var en god idé å invitere de to til å markere jazzlinjas 40-års jubileum i 2019, men av forskjellige årsaker så måtte sjøsettinga av prosjektet utsettes til 2022. Hvordan man enn snur og vender på det, så tok ikke ideen til Sandbakk skade av utsettelsen, og her får vi være med på liveopptak fra tre av de fire konsertene bandet gjorde på henholdsvis Nasjonal Jazzscene i Oslo, Jazzfest i Trondheim og på MaiJazz i Stavanger noen heite maidager i fjor.

Knoll og Tott hadde fått frie hender til å sette sammen sitt drømmeband bestående av folk de både hadde jobba med og noen de hadde ønska å jobbe over lang tid. Det betyr at den svenske trompeteren Magnus Broo, den belgiske barytonsaksofonisten Hanne De Backer, den franske klarinettisten og stemmekunstneren Isabelle Duthoit – feilskrevet på coveret, den dansk/norske altsaksofonisten Signe Emmeluth, den engelske pianisten og organisten Alexander Hawkins og den svenske perkusjonisten Johan Holmegaard, utgjør det usedvanlig potente reisefølget.

For meg betyr det en blanding av kjente og ukjente stemmer, men Håker Flaten og Nilssen-Love, som har unnfanga de musikalske utgangspunkta sammen, visste sjølsagt hva de gjorde da akkurat disse seks formsterke improvisatorene blei invitert.

Dette sjudelte verket består nok en gang av fremadskuende musikk som tar med frimpro-tradisjonen inn i vår tid med en rekke ganske så straighte elementer også. Sjølsagt er det masse energi i musikken og uttrykket – det virker som det er en bunnløs mengde av det slaget i og rundt musikk som Håker Flaten og Nilssen-Love er involvert i – og det er masse spenning i uttrykket og retninga musikken tar.

Her kunne det vært skrevet bøker om alle solistene, men her får det rekke med at uten unntak blir det levert på et både unikt og høyt nivå.

Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love slutter aldri å imponere, fascinere og levere på aller høyeste nivå. «Guts & Skins» er det foreløpig siste provet på det.