Paul Simon er blant dem som har vært med meg i hele mitt voksne liv. Jeg trodde faktisk ikke det skulle komme mer fra den lille giganten, men det gjorde altså. Og det er nok en gang strålende.
Paul Simon er på god vei inn i sitt 82 år. Har jeg oppfatta det korrekt, så har han meldt fra om at turnélivet er en saga blott, men heldigvis har han mer på hjertet. Egentlig er det ikke det minste overraskende at det er høy kvalitet på det Simon gir oss heller; i mine ører har det vært utelukkende kvalitetsmusikk- og produksjoner som har kommet fra Simon & Garfunkel-samarbeidet og frem til nå. Hvorfor skulle han i sin villeste fantasi vurdere å gi oss noe annet enn kvalitet på oppløpssida av karriera si?
En av populærmusikkens aller største historiefortellere fortsetter med en bekreftelse på at han fortsatt er det. Han er en observatør av guds nåde og – som tittelen «Seven Psalms» mer enn antyder – så beveger han seg nå mot slutten av sitt livsløp, nærmere en tro enn det jeg noen gang har opplevd han har vært opptatt av. Eller hva sies om:
«The Lord is my engineer
The Lord is the train I ride on
The Lord is the coast, the coast is clear
The path I slip and I slide on»
Det har egentlig liten betydning hva vi på den andre sida mener om Simons personlige ståsted. For meg i alle fall. Jeg er mye mer opptatt av hvilken fantastisk historieforteller han fortsatt er og hvilke nydelige og høyst Paul Simonske låter han omgir historiene sine med.
Stemma er fortsatt like unik og like bra som den alltid har vært. Fru Edie Brickell synger duett på to av de sju salmene og Simon spiller sjøl masse forskjellige instrumenter. Perkusjonist Jamey Haddad er diskret og vakkert på plass store deler av veien og i tillegg et fint ensemble med fløyte, strykere og chalumeau og theorbo – hva nå enn det måtte være.
Jeg hadde altså ikke venta dette fra Paul Simon. Av den grunn blei det enda mer hyggelig og berikende enn det ellers ville ha blitt. Paul Simon er og forblir en stor favoritt.
«Seven Psalms»
Own Records/Sony Music
