Jo Nesbø skriver nå som andre smør brødskiver. Årets andre er i tillegg mye bedre enn den første.

Jo Nesbø leverer så det holder nok en gang.

For noen uker siden omtalte jeg de nye platene til søstrene Brunvoll fra Kringstadbukta på Moldes vestkant. På mange vis er jeg overbevist om at det er verdensklasse hos begge. Jeg tror neppe det er for å opprettholde balansen at Jo Nesbø fra Nøisomhedsveien på byens aller beste østkant nok en gang bekrefter at han også hører hjemme i det samme sjiktet. Likevel er det slik at når hans Harry Hole-univers er oversatt til rundt 50 språk og er solgt i mangemillionersklassen – vi snakker om antall eksemplarer, så er det ikke så mye mer å bevise for Nesbø akkurat på det området.

Hva som skjer med Harry Hole er som kjent ukjent. Nesbø liker å holde oss på pinebenken, men enn så lenge har han heldigvis dukka opp igjen i mer eller mindre forpjuska tilstand. Mens Harry eventuelt våkner opp igjen fra en eller annen rus, så må sjølsagt Nesbø ha noe å fylle tida med han også og det som først var meninga var at han skulle gi oss en serie under pseudonymet Tom Johansen.

Det ser ut til at Nesbø har gått bort fra den tanken for under det mer gjenkjennbare navnet Jo Nesbø har han nå for andre gang bare i år gitt oss to romaner, “Blod på snø” i mars og nå et halvt år seinere, “Mere blod”. Hvordan man enn ser på disse to bøkene der leiemorderen Olav Johansen og nå Ulf, eller hva han nå heter, blir den “nye” Harry, så er og blir dette et slags sideprosjekt for Nesbø. Som med Harry så er hovedpersonene av typen vi får sympati med til tross for at det ikke er det mest respektable “yrket” han utøver.

Denne gangen tar Nesbø oss med til Finnmarksvidda – nok en gang et område av landet han kjenner godt til etter å ha bodd der i en periode. Det viser han oss både gjennom måten han beskriver geografien og folket. Det som er den store forskjellen på Harry-universet og disse to bøkene er at historiene, som er skrevet på pluss/minus 200 sider, er i stor grad omfanget og volumet. Dette er enklere historier, mye mindre intrikate og med mange færre detaljer. Der Nesbø med Harry tar oss med ut i sfærer med masse ledetråder som forvirrer og gjør oss hugærne på vei mot løsninga av floka, så er ikke spenningsnivået det samme i “Mere blod”.

Nesbø er fortsatt en overstrålende historieforteller med en ypperlig penn som holder på oss fra start til mål – og det går unna på noen timer eller et par kvelder – og han skaper nok en gang et høyst troverdig persongalleri. Dessuten er “Mere blod”, til tross for tittelen, mye mindre blodig og grotesk enn Harrys univers, men fantasien til Nesbø kjenner fortsatt ingen grenser – jeg sier ikke mer enn at et gjemmested som dukker opp her har jeg aldri hørt om før – ikke vil jeg dit heller!

Hvor veien går for Ulf, eller hva han nå heter, er ikke godt å si, men noe forteller meg at både han og Harry dukker opp igjen. Dessuten er det fint at balansen mellom øst og vest i Molde fortsatt er på plass.

Jo Nesbø

Mere blod

Aschehoug

Vokalisten, trekkspilleren, låtskriveren, komponisten og bandlederen Guro von Germeten holder på med noe hun er helt aleine om. Og det er drittøft!

Guro von Germeten er en opplevelse.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hvis du har vært så uheldig at du har unngått 35 år gamle Guro von Germeten, en av Hammerfests aller største døtre, så byr det seg nok en mulighet her for å rette opp i den lille skandalen. Med sitt tredje album møter vi henne for første gang på norsk og hun viser oss kanskje tydeligere enn noen gang at hun er en historieforteller av rang – både verbalt og musikalsk.

Utgangspunktet for “Jeg fant en bit av deg” er at von Germeten blei tildelt Prøysens Kunststipend i løpet av det store Prøysenåret i fjor. Der fant hun både inspirasjon og mot til å fortelle sine historier på norsk og jeg kan love at hun ikke pakker noe inn i bomull. Hun er ærlig om både det personlige og det intime uten at det blir kleint på noe vis. Dessuten er hun så rett frem i sin måte å formidle det hun ønsker å dele med oss at jeg tror på henne hele veien.

Når hun så omfavner fortellingene sine med dramatisk og inderlig musikk som henter inspirasjon fra cabaret, Balkan, jazz, vise, og sikkert mye annet også, så blir dette et høyst sjeldent og spennende visittkort fra ei særdeles personlig stemme.

Omgitt av et kjerneband med utmerkede musikanter som henter fra de samme kilder som von Germeten, Line Grenheim på fele, Sebastian Haugen-Markussen på bass, Even Helte Hermansen på gitar, Erlend Barratt-Due Solum på klarinett og Christian Svensson på trommer og perkusjon pluss fine ekstrabidrag fra Åge Reite på trompet og flygelhorn og Kristian Wentzel på tangenter, så blir “Jeg fant en bit av deg” til noe helt eget. Det anbefales på alle slags vis å unne seg en bit av Guro von Germeten.

Guro von Germeten

Jeg fant en bit av deg

Sweet Morning Music/Musikkoperatørene

Trommeslager Erland Dahlen står øverst på ringelista til mange av landets aller beste uansett sjanger. Her møter vi han helt aleine.

Erland Dahlen med et unikt visittkort.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Du skal ha gjort en imponerende innsats hvis du har greid å unngå Erland Dahlens trommebidrag de seieneste åra. 44-åringen fra musikkmetropolen Ulefoss i Telemark har spilt på over 160 skiver med storheter som Madrugada, Exploding Plastix, John Paul Jones fra Led Zeppelin, Eivind Aarset, Anja Garbarek, Serena Maneesh, Arve Henriksen, Ane Brun og Ellen Andrea Wang. I det siste har han også vært en del av bandene til Nils Petter Molvær og Stian Westerhus. Vi snakker på øverste hylle hele veien med andre ord.

Nå er det slik at de færreste trommelsagere lager soloskiver. Bortimot ingen lager to av det slaget, men “Blossom Bells” er faktisk Dahlens andre – “Rolling Bomber” så dagens lys i 2012. Grunnen er helt sikkert at både han sjøl og mannen bak Hubro, Andreas Risanger Meland, mer enn ante at Dahlen hadde mye på hjertet og du verden så rett de har hatt.

Hvis du ser, eller hører, for deg at “Blossom Bells” er en en godt og vel 37 minutter lang trommesolo, så tar du veldig feil. Dahlen er en multiinstrumentalist som spiller på det meste som kommer hans vei, det være seg av tradisjonelle instrumenter som gitar og xylofon, og spesiallagede saker og leker og i tillegg bruker han elektronikk på et smakfullt og effektfullt vis.

Med dette og mye mer til sin disposisjon lager han seks lydlandskap, eller låter, som henter hemningsløst fra kilder som krautrock, drone- og ambient musikk, samtidsmusikk og impro og mikser det med rockens og jazzens heftige energi.

Dahlens fantasiverden virker å være utømmelig og det er usedvanlig spennende å bli invitert med inn i den og bli tatt med på ekskursjon til ukjente steder.

Musikken er tøff, vakker, sær, personlig, energisk og aldri i nærheten av å være likegyldig. Erland Dahlen forteller oss nok en gang at han har noe helt eget å melde.

Erland Dahlen

Blossom Bells

Hubro/Musikkoperatørene

Lizz Wright og José James er to av de beste stemmene på den andre sida av dammen. Her kommer det to nye bevis på det.

Lizz Wright har det som trengs og vel så det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lizz Wright (35) har de seineste 10 åra vokst seg opp til å bli en av de flotteste, varmeste og viktigste stemmene i amerikansk musikk. I alle fall den delen som har med inderlighet og ekthet å gjøre. På “Freedom & Surrender” har hun fått med seg en av de virkelig store produsentene, Larry Klein, med fortid både som produsent og ektemann for Joni Mitchell og kun produsent for Thomas Dybdahl. Vi snakker om en musiker og produsent som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre – han har godt grep om de fleste – men kun om kvalitet.

I de samme grenselandene, det vil blant annet si soul, gospel, jazz, pop, rhythm and blues og funk, finner vi også Lizz Wright. Hun er utstyrt med ei flott og varm stemme og når hun så får tonefølge av sjefer som Jesse Harris og Dean Parks på gitar, Vinnie Colaiuta på trommer og Kenny Banks og Billy Childs på tangenter og gjesteopptredener av trompeteren Till Brönner og nok ei vokalstjerne, Gregory Porter, på den nydelige balladen “Right Where You Are”, så tar Wright nok et steg mot den ypperste toppen. Låtmaterialet står hun i stor grad for sjøl, men overraskelser som Nick Drakes “River Man” og Bee Gees-hiten “To Love Somebody” er ekstra krydder.

José James – strålende vokalist i mange grenseland.

Det maskuline svaret på Lizz Wright er på mange vis José James (37). Han har også bevegd seg på tvers av sjangergrenser og vist at han behersker det meste. Likevel var det vel kanskje litt overraskende at han kom med denne hyllesten til Billie Holiday som ville ha runda 100 tidligere i år hvis hun hadde fått leve.

Nå viser det seg at James begynte å plukke fram moras Holiday-plater allerede som 4-åring. Han gjenoppdaga henne som voksen og mener at hun har vært hans lærer siden og at hun satte han på den veien han fortsatt vandrer.

Sammen med en stjernetrio med Eric Harland på trommer, Jason Moran på akustisk og elektrisk piano og John Patitucci på bass, tar James oss gjennom ni låter som for alltid vil være nært knytta til Lady Day, bl.a. “Good Morning Heartache”, “What a Little Moonlight Can Do”, “God Bless the Child” og “Strange Fruit”. Det gjør James og hans venner på et ekte, nedpå og svært så respektfullt vis samtidig som de gir musikken 2015-farge.

Lizz Wright og José James er to svært viktige og vakre stemmer som tar med seg tradisjonen samtidig som de er i stand til åpne dører for nye generasjoner også langt utenfor jazzmenigheta.

Lizz Wright

Freedom & Surrender

Concord Records/Universal

José James

Yesterday I Had The Blues – The Music of Billie Holiday

Blue Note/Universal

George Cables og Cyrus Chestnut er to av den amerikanske jazzens meget langt framskredne pianister – usedvanlig dyktige, men alt for underkjente.

George Cables er en av de store pianistene som har fått for liten oppmerksomhet.

George Cables (70) er langt i fra noen hvem som helst i amerikansk og internasjonal jazz. Helt siden slutten av 60-tallet har han vært der og når trommeslagere som Max Roach, Art Blakey og Roy Haynes, saksofonister som Sonny Rollins, Dexter Gordon og Joe Henderson og trompetere som Freddie Hubbard og Woody Shaw alle har hatt Cables på lønningslista, så er vel det bekreftelse mer enn god nok på hva slags kvaliteter denne elfenbensplukkeren har å by på. Min forrige soloutgivelse med Cables stammer fra 1979 – det sier vel en del om at han ikke har plaga oss for mye med sine utsøkte kvaliteter som bandleder i alle fall.

Her møter vi han i utmerka selskap, som tittelen antyder, på minst to vis. Bassist Essiet Okon Essiet og trommeslager Victor Lewis, som begge har spilt med “alle” – Lewis også sammen med Cables i Dexter Gordons band, er det utmerkede reisefølget Cables har tatt med seg og mer empatisk selskap er det vanskelig å finne.

Den andre hentydninga til det gode selskap er låtskriverne Cables har valgt å hylle: Duke Ellington, Billy Strayhorn, John Hicks og Kenny Barron. I tillegg gir han oss også to egne komposisjoner.

Det vi blir servert her er uforfalska, vakker og ærlig triojazz med røtter tilbake til bebop og George Cables er minst like bra som han var i 1979.

Cyrus Chestnut – du verden som det swinger av han.

Cyrus Chestnut (52) kommer fra en yngre generasjon enn Cables, men har mer eller mindre den samme tradisjonen i ryggmargen. Med fartstid fra storheter som Wynton Marsalis, Terence Blanchard, Betty og James Carter, har Chestnut allerede fortalt oss hvilken eminent pianist han er. Han har også gitt oss en rekke visittkort under eget navn – ofte med musikk i et grenseland mellom hardbop og gospel.

Her har han ønska å jobbe med det samme formatet som Cables, men med musikanter fra en eldre generasjon enn seg sjøl. Det har ført til at samme trommeslager som Cables ringte, den usedvanlig smakfulle Victor Lewis, er med samt bassisten David Williams – begge med solid trioerfaring fra giganter som salige John Hicks og Cedar Walton.

Chestnut har ønska å utnytte erfaringa til disse to herrene og med et repertoar med låter assosiert med Hicks, “Polka Dots and Moonbeams”, “I´ve Never Been in Love Before” og “I Didn´t Know What Time It Was”, samt Strayhorns “Day Dream”, som også Cables spiller solo, Scott La Faros “Gloria´s Step” pluss en høyst overraskende og herlig versjon av popstandarden “Hello” av Lionel Richie, så sørger Cyrus Chestnut & Co for at dette blir det andre triomøtet på svært så kort tid på høyt nivå fra det amerikanske selskapet HighNote Records.

Ute etter ekte Jazz til høststormene, peiskosen og rødvinsglasset? Da trenger du ikke å leite lenger.

George Cables

In Good Company

HighNote Records/MusikkLosen

Cyrus Chestnut

A Million Colors in Your Mind

HighNote Records/MusikkLosen

Vegard Hammer fant ut at han ville samle gode venner som kunne skape god musikk sammen. Det var en idé som hadde mye for seg.

Hammer Orchestra har hatt det hyggelig sammen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Rundt omkring i kongeriket finnes det en rekke kompetente jazzmusikanter som i tillegg til straight jobb i alt annet enn musikkrelaterte yrker, elsker å spille – så mye og så ofte som mulig. Pianisten Vegard Hammer er en av disse og i tillegg til “jobben” som pianist i Ski Storband, fikk han tidligere i år ideen om å samle en engere krets – det vil si sju gode venner – til å hygge seg med et knippe standardlåter.

Nå hadde det seg slik at den ene ideen tok den andre og noe forteller meg at Hammer er av typen som ikke lar seg stoppe så lett hvis han først tenner på noe. Han la lista en del høyere med en gang og satte i gang å komponere det som har blitt ni originallåter. Derfra til å gi ut en cd med er det likevel et godt stykke vei og en del kroner. Hammer begynte, lenge før studio var booka, å selge plata via internett-tjenesten kickstarter og i løpet av en måned var det solgt nok av både notemateriale og plater til å booke studio. I slutten av mai var det som nå har fått navnet Hammer Orchestra i studio og i løpet av to dager var det hele i boks – gjort live i studio.

Sammen med trommeslageren Rune Bryn, gitaristen Endre Engebretsen, trompeteren og flygelhornisten Geir Hauger, perkusjonisten Christian Lund, saksofonisten Audun Os og bassisten Roger Williamsen, har Hammer gått til verket med masse entusiasme.

Nå har det seg slik at jeg er usedvanlig bortskjemt. Jeg blir nemlig overøst med det aller beste som finnes av jazzmusikk fra alle verdenshjørner. Det betyr igjen at kvaliteten på veldig mye av det jeg hører på er skyhøy. Det vil derfor være urettferdig å sammenlikne Hammer Orchestra med musikanter og musikk som jeg anmelder ofte.

Det de sju gir oss er variert musikk med røtter i 70-talls fusion, spor av bebop og melodiøse ballader. Kvaliteten både på ensemblespillet og det solistiske varierer en del og i mine ører er det Geir Hauger som skiller seg ut som den mest spennende med sin varme og inderlige trompettone.

Vegard Hammer og Hammer Orchestra skal ha all mulig slags ære for initiativet og musikken. Mange vil ha glede av “Triple Filtered” – langt i fra bare de som kjøpte musikken uhørt.

Hammer Orchestra

Triple Filtered

Pilar/Musikkoperatørene

Stadig flere sverger til vinyl og plateselskapet Hubro ligger lengst fremme i løypa også der. Her skal vi møte brødrene Christian og Fredrik Wallumrød og den unike trompeteren Hilde Marie Holsen.

Fredrik og Christian Wallumrød må komme fra en av landets mest musikalske familier.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Silda e komen sa man på Vestlandet før i tida og noe liknende sier man vel fortsatt om makrellen på Sørlandet også. De seineste åra kan det samme sies om vinylen eller LP-en og mange er hellig overbevist om at lydkvaliteten er en helt annen enn det som kommer ut via en cd eller digitalt på et eller annet vis. Den diskusjonen skal vi lagge her, bare slå fast at her får vi to eksempler på utgivelser som kun kommer på vinyl eller som nedlasting via en kode som finnes på LP-en.

Brødrene Christian og Fredrik Wallumrød, med søster Susanna og fetter David, sørger for at denne familien ligger på toppen når det gjelder musikalsk kreativitet – også langt utenfor våre egne landegrenser.

I utganpunktet er de to kjent som henholdsvis pianist og trommeslager i et søkende improlandskap i grenseland mellom avantgardejazz og samtidsmusikk når det gjelder Christian og heftig rockemusikk for Fredriks del. Her har de to satt hverandre stevne i nytt grenseland der Christian med sine trommemaskiner, synther og ymse elektronikk og Fredrik med trommer og elektronikk fører samtaler som aldri vil dukke opp igjen.

Melodikk i tradisjonell forstand er fraværende, mens rytmer – som ofte kolliderer – og pulserende beats spiller en hovedrolle. Jovisst er dette krevende musikk, men aller mest er den utfordrende og ustanselig spennende – slik jeg ser for meg de fleste musikalske møter i familien Wallumrød uansett hvem som møtes.

Jeg er den lykkelige eier av nummer 245 av kun 300 som er trykt opp av “Brutter” så her gjelder det å komme raskt til mølla.

Hilde Marie Holsen spiller trompet som ingen andre.

For meg kom den 26 år gamle trompeteren Hilde Marie Holsen fra Jølster i Sogn og Fjordane ut av det store intet med sin debutskive “Ask” for noen måneder siden. Jeg er eier av nummer 22 av 200 og Hubro kan melde om at LP-en er utsolgt, men at den er mulig å laste ned.

Holsen har akkurat avslutta sin mastergrad på Norge Musikkhøgskole i utøvende musikkteknologi og bedre “eksamensbesvarelse” enn denne solodebuten er knapt mulig å levere. Med sin vakre og klokkeklare tone nydelig kombinert med utsøkt bruk av elektronikk, tar Holsen oss med på ei unik og høyst personlig reise som er improvisert live og som er miksa og mastra av Maja. S. K. Ratkje – ikke Rattkjelke som kulturministeren greide å kalle henne da hun åpna Ultimafestivalen her om dagen.

Fem etapper på rundt 35 minutter tilsammen fører oss inn i en fabulerende, vakker og personlig verden.

Hilde Marie Holsen har kommet for å gi oss mye vakkert i åra som kommer. Det har familien Wallumrød også. Og så LP-en da!

Brutter

Brutter

Hubro/Musikkoperatørene

Hilde Marie Holsen

Ask

Hubro/Musikkoperatørene

Den svenske veterantrommeslageren Bengt Berger er like søkende som alltid. Nå også med ei ny stemme.

Bengt Berger sammen med Christian Spering, Max Schultz og Jonas Knutsson – strålende fra broderfolket.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Trommeslageren, komponisten, bandlederen, sjangersprengeren og plateselskapsdirektøren Bengt Berger har vært en lederskikkelse i svensk jazz helt siden 60-tallet. Mannen, som blant annet etablerte et livslangt samarbeide med ikonet Don Cherry og har vært svært opptatt og inspirert av indisk musikk, har nå rukket å bli 73 år, men han er et levende eksempel på at alder absolutt ikke er noen hindring.

De seineste 19 åra har Berger sammen med multisaksofonisten Jonas Knutsson og bassisten Christian Spering laga mye original triomusikk både live og på en rekke skiver.

Det har altså foregått uten akkordinstrument, men nå har de tre bestemt seg for å invitere med seg sin favorittgitarist – slik at trioen kommer til å låte helt annerledes de nesten 19 åra. Max Schulz spiller alt fra elektrisk, akustisk nylonstrenger, stålstrenger og mandolin og er en melodiker av rang.

Det har ført til at “Blue Blue”, der alle fire bidrar som komponister, har blitt ei vakker, melodisk reise med referanser til det meste innen moderne musikk.

De fire snakker inderlig og nært sammen og er heldigvis ikke redde for å dyrke det vakre – samtidig som de tar´n ganske langt ut også ved enkelte korsveier.

Bengt Berger har vært og er en viktig retningsgiver i svensk jazz. Her kommer det nok et lysende eksempel på det sammen med tre utmerkede sjelsfrender.

Berger Knutsson Spering Schultz

Blue Blue

Country & Eastern/Naxos Norway

Med con amore-bandet Spirit in the Dark har tre av landets aller mest ettertrakta musikanter laga en urheftig trio som kommer til å snakke til sjela til alle musikkelskere – uansett sjanger.

David Wallumrød, Audun Erlien og Anders Engen – vi snakker heftige groover.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Dette bandet har det vært snakk om lenge – herrene Engen, Erlien og Wallumrød har i alle fall gjort det. Men når det er slik at de tre er noen av landets aller travleste musikanter med ordreboka full når herrer som Bjørn Eidsvåg, Jarle Bernhoft, Odd Nordstoga, Mathias Eick, Knut Reiersrud og Nils Petter Molvær finner det for godt å legge ut på tur, så sier det seg sjøl at det har tatt si tid før denne babyen av et band og ei skive har sett dagens lys.

Nå var det altså dags for begge deler og du verden for en start vi fikk være med på et fullstappa Cosmopolite! Som den meget verbalt sjarmerende Audun Erlien sa – nå må folk snart skjønne hvor Knut Nærum tar det fra – så er dette musikk miksa sammen fra en rekke kilder og sjangre. Her får vi heftige lørdagskvelder med egenkomponerte funklåter og inderlige søndager i kirka – men da snakker vi kirka over there og ikke here – med urgroovy versjoner av gospellåter som James Cleveland, The Clark Sisters og Edwin Hawkins har skapt. Og ikke minst Aretha Franklins “Spirit in the Dark” som bandet er oppkalt etter.

Det legendariske New Orleans-bandet The Meters er også en solid inspirasjonskilde og jeg føler meg overbevist om at disse tre herrene ville blitt tatt i mot med åpne armer og ører og diverse andre sanser også om de hadde lagt turen innom New Orleans. De har nemlig en groove liggende i ryggmargen som ikke kan læres noe sted, men som man enten har eller ikke har. Den oppvakte har allerede funnet ut at jeg synes de har det i fullt monn.

Med Jarle Bernhoft og Knut Reiersrud i vennekretsen må det nesten gå bra.

Foto: Tor Hammerø – på langt hold…

Spirit in the Dark er tydeligvis et overskuddsprosjekt og det skinner gjennom fra første takt. Orgelspillet til Wallumrød er så “svart” og skittent som vel mulig og fundamentet til Erlien må være en fryd å ha i ryggen. Engen er den mest beskjedne av de tre, men vet eksakt hva som skal til for å løfte både lørdagen og søndagen.

Når så jordmor Bernhoft og gudfar Reiersrud var så voldsomt tilstede som de var, så var dette en musikalsk hyrdestund av de sjeldne. Bernhoft har mye Prince i seg på alle slags vis både som posør, gitarist og sanger, men aller mest Bernhoft og Reiersrud har så mye Reiersrud i seg at jeg aldri slutter å la meg imponere. Måten han tar låta videre etter at han måtte erstatte en streng midt i koret, er det ingen andre på kloden som gjør han etter – basta!

Som Erlien sa så er alle livssyn – og vel så det – representert i bandet. Likevel er ikke dette et religiøst prosjekt, men et musikalsk og du verden så musikalsk, varmt og inderlig det er. De som går uberørt ut etter et møte med Spirit in the Dark bør få umiddelbar profesjonell hjelp.

Spirit in the Dark m/Jarle Bernhodt og Knut Reiersrud

Cosmopolite, 9. september

Fullt hus og stormende jubel på Cosmopolite, men de som av forskjellige årsaker ikke var til stede der trenger ikke å fortvile likevel. “Now Is the Time” er nemlig en veldig god erstatning – en godtepose som vil vare evig. Også i studio har Spirit in the Dark makta å skape magisk stemning med åtte av låtene vi blei servert live, men da utelukkende i trioformat. Veldig mye forteller meg at der mulig å gå en lys høst i møte takket være Anders Engen, Audun Erlien og David Wallumrød. Dessuten kommer Spirit in the Dark til å være en sikker vinner på klubb- og festivalscenene i tida som kommer – med eller uten gode venner.

Spirit in the Dark

Now Is the Time

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Plateselskapsdirektøren Siggi Loch har vært og er en viktig mann i europeisk musikkliv. Nå feirer han sine 75 første år og feires med en flott boks med musikk fra store deler av karriera – med flere norske perler.

Henning Kraggerud og Jens Christian Bugge Wesseltoft er med på feiringa.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er knapt noen som har vært med på så mye som Siggi Loch når det gjelder å få lansert musikere og musikk på verdensbasis faktisk. Tyskeren som runda 75 i begynelsen av august har jobba med alt og alle i bransjen siden han var 20 år og han har innehatt “alle” posisjoner i bransjen fra platepusher til Europa-sjef for giganten Warner. Det hele begynte da han som 15-åring opplevde sopransaksofonlegenden Sidney Bechet. Loch blei umiddelbart bitt av basillen og den har heldigvis vist seg å bli livsvarig.

Sjøl om det blei mye popmusikk i hans sentrale posisjoner i de store internasjonale plateselskapene, så mista han aldri sansen for jazz og i 1992 tok han konsekvensen av det. Loch hoppa av den store karusellen og starta selskapet ACT som etterhvert har vist seg å bli et av de viktigste jazzselskapene på verdensbasis faktisk. Her får vi bortimot fem timer med mye fantastisk musikk fra hele Lochs karriere og alt har han produsert bortsett ra ei låt – den aller første.

Siggi Loch har stått bak usedvanlig mye flott musikk og mye av den er samla i denne jubileumsboksen.

Boksen er delt opp i fem cder med et tema for hver cd. Den første er kalt “The Beginning” og går fram til 1998. Det første kuttet er med Sidney Bechet og er fra 1940 – året Loch blei født. Ellers møter vi Lochs første “oppdagelse”, saksofonisten Klaus Doldinger – en gigant i tysk og europeisk jazz, Johnny Griffin, Jean-Luc Ponty og den svenske trombonisten og vokalisten Nils Landgren – en av de viktigste samarbeidspartnerne for Loch nesten fra starten. Landgren har solgt imponerende 750.000 plater siden de to møttes.

De neste cdene er delt opp i “Blues & Rock” med artister som John Lee Hooker, Memphis Slim, Muddy Waters, Buddy Guy, Jerry Lee Lewis og Steve Winwood, “Crossing Borders” med Viktoria Tolstoy, Al Di Meola, Michael Brecker, Jorge Pardo, Gerardo Nunez, Ulf Wakenius, Henning Kraggerud og Jens Christian Bugge Wesseltoft og Sidsel Endresen.

På “Visions of Jazz” får vi mer Bugge, Nils Landgren og Esbjörn Svensson sammen, den legendariske trioen est, Jack DeJohnette sammen med Bernard Purdie, Eberhard Weber med et tysk stjernelag, vår egen Marius Neset sammen med den polske fiolinvirtuosen Adam Baldych og den finske pianisten Iiro Rantala som spiller John Lennon.

Det hele avsluttes med liveinnspillinger fra serien “Jazz at Berlin Philharmonic” med blant annet en norske aften med Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud, In The Country og Bugge igjen.

De som aner at dette er en usedvanlig innholdsrik og flott hyllest av og til Siggi Loch, har helt rett. I tillegg til all musikken følger det også med ei flott bok med masse unike bilder og en gjennomgang av en de mest innholdsrike karrierene i europeisk musikkliv.

Vi gratulererer og håper på 75 år til!

Diverse artister

The ACT Man – A Life in the Spirit of Jazz – Siggi Loch 75

ACT/Musikkoperatørene