Håkon Kornstad tar stadig nye store steg i retning seg sjøl. Aldri har han vært bedre og mer Håkon Kornstad enn han er nå.

For oss som har hatt gleden av å følge Håkon Kornstads karriere helt siden Wibutee- tida, så har det vært en utflukt med stadig nye høydepunkt. Kornstad er en artist og en kunstner som aldri har latt seg stoppe, han vil alltid videre og han går veier som han er helt aleine om.

Blei jeg med andre ord ikke spesielt overraska da jeg hørte at han hadde kasta seg ut på operahavet? Det vil være ren løgn å påstå at jeg ikke blei det må jeg innrømme, sjøl om jeg mener at jeg kjente godt til Kornstads kunstnerskap og retning. Jeg så det enkelt og greit ikke komme.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Uansett så blei fusjonen mellom jazzsaksofonisten og tenoren Kornstad av det spennende og totalt unike slaget. Jeg fikk oppleve mer eller mindre debuten under Moldejazz for mange år siden med Kornstads daværende kvintett og jeg blei både berørt og imponert. Jeg hadde aldri opplevde noe i nærheten av dette tidligere.

Utviklinga bare fortsatte i åra som kom. Kornstad blei en stadig bedre operasanger og definitivt ikke noen dårligere saksofonist. For tre år siden opplevde jeg han på nytt i Molde – nå på trio med bassist Mats Eilertsen og acordionist Frode Haltli. Samme året kom også trioens debutskive: “Im Treibhaus”. Du verden for ei utvikling, du verden for et uttrykk – enda unikere enn ved det første møtet.

Nå har trioen tatt nok et steg. Kornstad fant masse spennende notemateriale for en 5-er per note på gamle Deichman i forbindelse med flyttinga og der lå bare repertoaret til denne innspillinga og “venta” på Kornstad og de framifrå sjelsfrendene hans.

Her blir Tosti, Costa, Geehl, Webern, Pauline Hall, Mascagni, Mahler og Richard Strauss – materiale unnfanga mellom 1882 og 1945 – tolka på et vis kun disse tre i hele verden kan gjøre det og Kornstad synger både på engelsk, italiensk og tysk. Sterkt, inderlig, vakkert – enkelt og greit unikest.

Kornstad & Co befinner seg fortsatt i grenselandet de har skapt sjøl, men er nå enda tryggere både på seg sjøl og hverandre. Herlig og strålende. Hvor veien går videre nå må gudene vite. Håkon Kornstad stopper uansett ikke – det er det eneste jeg er sikker på.