Med si debutplate “Reach” forteller Vetle Aakre Laupsa og hans Laupsa Lokomotiv at alt er på skinner og at bredden og kvaliteten i kongerikets jazzunivers har fått nok en tilvekst.

Det er noe jeg gjentar med glede og jeg gjør det ofte: tilfanget av unge, spennende norske jazzmusikere er veldig bra både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Et av de ferskeste eksemplene på det er bandet Laupsa Lokomotiv leda av bassisten og komponisten Vetle Aakre Laupsa (25) fra Fredrikstad.

Aakre Laupsa er, som mange av sine jevngamle, en velutdanna musikant. Vår mann har sine studentår bak seg fra jazzutdanninga ved universitetet i Stavanger og fra Musikkhøgskolen i Oslo. Derfra har han åpenbart fått med seg masse teoretisk ballast og solide porsjoner med inspirasjon. Dessuten er jeg ganske sikker på at han har truffet mange, eller alle, sine medsammensvorne til å bemanne dette musikalske lokomotivet i løpet av sine studier.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når Aakre Laupsa kan fortelle oss at han henter inspirasjon fra så forskjellige kilder som Fela Kuti, Arvo Pärt, Zanussi 5, Brian Blade sitt Fellowship-band, Eyolf Dales Wolf Valley, Charles Mingus og Hanna Paulsberg, så er det lett å begripe at det er en usedvanlig sammensatt musikalsk gumbo vi får smake på.

Med ei besetning bestående av sjelsfrendene Olav Abildgaard på trommer, Joscha Ernst på tenorsaksofon, Sigurd Drågen på trombone, Kristian Enkerud Lien på både akustisk- og strømgitar og Øyvind Mathisen på trompet – de fleste helt nye bekjentskaper for meg – så minner Aakre Laupsa meg om salige Art Blakey sin tilnærming: samle sultne, unge, lovende og lærevillige musikanter rundt spennende musikalske fundament.

I dette landskapet der det ganske så frie møter det usedvanlig melodiske og svært groovete, med heftig blås både kollektivt og i mindre konstellasjoner, og med inderlige samtaler som mer enn antyder mye interessant i åra som kommer fra både Lokomotivet og de seks konduktørene, fyrbøterne og lokfører Vetle Aakre Laupsa, er “Reach” et veldig bra tilskudd fra den oppvoksende norske jazzslekta.

Nils Landgren pakker ikke inn i bomull hva han tror på. Funk er hans religion og han svikter den aldri.

Bedre bekreftelse er umulig å oppdrive på at trosretninga trombonist, vokalist og bandleder Nils Landgren (65) har bekjent seg til helt siden den første skiva med Funk Unit kom i 1994, er at bandet har vært på plass i snart 30 år. De elleve skivene som har kommet ut siden “Live in Stockholm” – det samme året som Sverige tok hockey-gull på Lillehammer – er altså den heftigste og mest funky katalogen Sverige og kanskje både Europa og resten av verden har sett fra en og samme artist.

Nå har Landgren på ingen måte vært aleine om denne reisa. En rekke storheter har vært innom bandet – blant annet spilte Esbjörn Svensson ei viktig rolle lenge og “utenlandske” giganter som brødrene Brecker, Maceo Parker, Bernard “Pretty” Purdie, Airto Moreira, Roy Hargrove og Ray Parker, Jr., samt eliten av svenske musikanter har på et eller annet tidspunkt vært innom Funk Unit-universet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Med på denne etappa er en av de lengstværende i bandet, bassist, vokalist og ekstra-tangentist Magnum Coltrane Price, samt hovedtangentist og vokalist Petter Bergander, trommeslager Robert Ikiz, gitarist og vokalist Andy Pfeiler og tenorsaksofonist og vokalist Jonas Wall.

Med et repertoar skrevet av flere av bandmedlemmene blir vi tatt med på en funkekskursjon i hot og ganske kjent landskap for Funk Unit-menigheta. Musikken egner seg absolutt til å bevege seg etter – dans vil noen kalle det – samtidig som tekstene er mer av allsang- enn av djupere tekstanalyse-typen.

At funk er Landgrens religion er ikke vanskelig å begripe og denne utgava er fortsatt hot, svett og heftig. Alle låtene er ikke like minneverdige, men alle som bekjenner seg til denne troa vil definitivt nok en gang finne mye å glede seg over fra yppersteprest Nils Landgren og hans Funk Unit.

Pianisten Christian Grøvlen har jeg hatt gleden av å møte ved én anledning tidligere. Det frista så avgjort til gjentakelse og du verden for en gjentakelse det har blitt.

På mitt første treff med Christian Grøvlen (31) og hans pianistiske uttrykk, så var det J.S. Bach som stod på repertoaret. Hans tolkninger var av slaget som tok bolig med en gang for så å bli der værende. Det betyr blant annet at jeg har tenkt på og venta på oppfølgeren mang en gang siden Bach-møtet i 2017.

Mye av grunnen til at jeg blei frista til å sjekke ut Grøvlen og hans musikk første gangen, var kvalitetsgarantisten og lydguru Morten Lindberg og hans selskap 2L. Han lurte meg sjølsagt ikke den gangen og det gjør han så menn ikke nå heller.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I løpet av de 85 minuttene fra Sofienberg kirke i Oslo seint på høsten 2019, er det på sett og vis en annen Grøvlen vi får møte. Han har nemlig tatt turen hjem når det gjelder komponister og temavalg og du verden så “norskt” det låter av han når han tolker Geirr Tveit, Christian Sinding, Alf Hurum og Edvard Grieg.

Det er et drama, en dynamikk, en finfølelse, et temperament og en inderlighet i Grøvlens tolkninger av de fires pianomusikk som tar oss med på en musikalsk rundtur i dette vakre og ville landet som jeg sjelden har opplevd tidligere – kanskje aldri.

Christian Grøvlen er i stand til å fortelle oss musikalske eventyr som setter spor – evige spor.

København er en kulturell smeltedigel. Dette unike møtet mellom en norsk trommeslager, en boliviansk fløytist og en polsk pianist er nok et strålende eksempel på det.

I spissen for dette usedvanlige kollektivet står nok alle tre, men jeg har likevel en mistanke om at pianisten Artur Tuznik, som har skrevet mesteparten av musikken, er en slags ideologisk fører. En av Stjørdalens store sønner, Simon Olderskog Albertsen, og den fremragende fløytisten Flavia Huarachi er så avgjort medskyldige i utforminga av dette uttrykket – et uttrykk som går på tvers av så mye.

Ballet åpner med ei tolkning av Bachs Goldberg-variasjoner og avsluttes med en kollektiv improvisasjon. Mellom der finner vi to suiter skrevet av Tuznik.

Det denne akustiske kammertrioen formidler på sitt inderlige vis, er et møte der både den klassiske verdens struktur og jazzens spontanitet møtes sammen med impulser fra en rekke andre kilder, som blant annet indiansk folkemusikk.

Vi har med tre ganske så grenseløse og frie musikanter å gjøre som åpenbart stortrives i disse grenselandene. Olderskog Albertsen, som også har gjort København til sin base de seineste åra, er den eneste av de tre jeg kjenner fra før. Hans tilstedeværelse i både Espen Berg Trio og i Wako har fortalt oss at vi har med en musikant og improvisator av meget solid klasse å gjøre.

Sammen med de to “nye” sjelsfrendene Huarachi og Tuznik har Olderskog Albertsen funnet nok en spennende og unik plattform. De som tar turen til “The Space Above” kommer til å få oppleve noe ganske så personlig formidla av et svært spennende og søkende kollektiv.

To islendinger, en danske og en svenske – begge de to sistnevnte bosatt i Norge – mer musikalsk nordisk råd er det nesten vanskelig å få til.

Den meget driftige og initiativrike trommeslageren og plateselskapsdriveren Anders Thorén er en musikant med mange og spennende ideer. Noe forteller meg at han har hatt en finger eller ti med i spillet i forbindelse med unnfangelsen av dette prosjektet også – uansett så har det vært en god idé.

Island er representert med den meget uttrykksfulle altsaksofonisten Sigurður Flosason og den spennende gitaristen Andrés Thor. Danmarks utsendte er den Mjøndalen-bosatte bassisten Andreas Dreier. Svenske Thorén har hatt Oslo som base i en årrekke nå.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Med utgangspunkt i tre låter hver av Flosason og Thor samt tre kollektive improvisasjoner, blir vi tatt med på ei lyrisk, melodisk og varm reise i noe vi kan kalle et nordisk tonelandskap.

Sjøl om dette neppe er en kvartett som har spilt plagsomt mye sammen, så er det åpenbart mye empati og en felles forståelse for hva musikken skal si oss og hvordan den skal nå fram til oss.

“In Orbit” er musikk det er herlig å tilbringe tid sammen med. Den skaper og gir varme og skal bli herlig å plukke fram igjen når høst- og vinterstormene setter inn – både på Island, i Norge, i Danmark og i Sverige. Hvor som helst faktisk.