Den danske pianisten, komponisten og bandlederen Nikolaj Hess tar oss med til vakre steder sammen med sin jazztrio og en herlig strykekvartett.

Nikolaj Hess (53) er en pianist jeg har støtt på med alt for ujevne mellomrom. Hvorfor det har blitt slik aner jeg ikke – “Spacelab & Strings” forteller oss nemlig med all ønskelig tydelighet at han på alle felt har svært mye å melde.

Hess jobber en hel del som filmkomponist i tillegg til sitt virke som jazzmusiker. Blant andre Lars von Trier har benytta seg av Hess sine kvaliteter og jeg innbiller meg at Hess også tenker i bilder i forbindelse med musikken han har skrevet til denne utgivelsen.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Her har Hess nemlig skrevet for sin egen jazztrio bestående av bassisten Anders AC Christensen, som jeg gikk meg på på ei lita øy i Thailand for noen få år siden, og sin egen bror på trommer, Mikkel Hess, og en strålende strykekvartett med Cæcilie Balling og Christian Ellegaard på fioliner, Jakup Lützen på bratsj og Josefine Opsahl på cello. Det betyr to fleksible og dynamiske enheter som komponist Hess har spesielle kvaliteter til å skape noe unikt med.

Bortsett fra en komposisjon skrevet av Maurice Ravel, så står Hess ansvarlig for alle komposisjoner og arrangement og her er det ikke snakk om strykekvartett som elevert krydder – her spiller de to “bandene” likeverdige roller og utfyller og kler hverandre på et spennende vis.

Det er tydelig at Hess har solid bakgrunn fra både klassisk musikk og jazz. Han greier å utfordre både seg sjøl, de seks andre og oss andre med ører og andre skjerpde sanser på et inderlig og høyst personlig vis. Åpningssporet heter “ECM Country” og mer enn antyder hvor vi befinner oss sjanger- og uttrykksmessig. Det er en type søkende melankoli over universet til Hess – vi blir invitert inn i et vakkert, underfundig, nordisk univers med mange lag. Lag det er en sann fryd å gå på oppdagelsesferd i.

Det å få oppleve premieren på duosamarbeidet mellom Arild Andersen og Georg “Jojje” Wadenius er intet mindre enn et påfyll jeg kommer til å ta med meg – lenge. Svært lenge.

Bildene mine fra konserten yter ikke gigantene og veteranene Arild Andersen og Georg “Jojje” Wadenius rettferdighet. Det blei nemlig smilt og ledd mye på scena – og i salen – i løpet av de knapt 90 minuttene denne verdenspremieren varte. Verdenspremiere? Jovisst var det det og med slike herrer involvert, så er det på sin plass å føye til verden foran premiere.

De to har kjent hverandre siden 70-tallet og spilt sammen i flere settinger, men aldri på duo. Det er ikke hver gang en arrangørs initiativ til nye konstellasjoner er like vellykka, men i dette tilfellet skal Victoria-sjef Jan Ole Otnæs få åtgaum og vel så det: for et påfyll og for en inderlig opplevelse det var å få tilbringe en kveld i dette utsøkte selskapet.

Endelig var det min tur, som Andersen uttrykte det. Wadenius har jo spilt med alt fra Blood Sweat & Tears til Aretha Franklin, Paul Simon og Steely Dan – av meget forståelige årsaker. Hans nydelige og klokkeklare tone og hans grep om hva det nå enn er av moderne musikkuttrykk, er nemlig usedvanlig sjelden vare.

For de fleste musikkinteresserte nordmenn er det absolutt ingen overraskelse at Andersen er i besittelse av noe av det mest utadvendte og virtuose bassuttrykk som finnes her på Tellus. Ofte tar vi han og musikken hans nesten for gitt, men denne kvelden tok jeg meg i å høre han på nytt i denne nye duoen. Han slutter enkelt og greit aldri å imponere med sin unike musikalske personlighet.

Med et repertoar der de to hadde hadde henta flere skjulte skatter fra sin enorme produksjon, blei vi invitert inn i svært gode venners samtaler og jeg kan love eder at “praten” gikk lett – svært lett. De overraska og gleda oss – og seg sjøl – på et herlig vis og de slutta nesten likt på alle låtene også!

Når så den intime festen blei avslutta med Andersens “Commander Schmuk´s Earflap Hat”, som jeg personlig har heftige minner med helt tilbake til Molde i 1982, og som finnes på “A Molde Concert”, og en nydelig versjon av Cornelis Vreeswijks klassiker “Somliga går med trasiga skor”, så var det godt å vandre ut i sensommerkvelden.

Du verden så godt det gjør med slike påfyll. Alle, hvor som helst på kloden, bør få oppleve denne duoen – på blå resept.

PS Vi fikk blant annet høre Wadenius´s vakre hyllest til sitt barnebarn – “Linnea Smiles”. Spørsmålet er da: når skal Andersen skrive “Line Smiles”?

Arild Andersen – Georg Wadenius

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 13.8.21

De fleste kjenner nok Jonas Sjøvaag som en veldig bra jazztrommelsager. Her forteller han oss at han er en singer/songwriter på svært høy hylle også.

Helt siden 2007 har jeg vært begeistra for trommespillet til Jonas Sjøvaag. Da hørte jeg han nemlig for for første gang med Eple Trio sammen med med Sigurd Hole på bass og Andreas Ulvo på piano. Den trioen har tatt store steg for hvert møte og spesielt Hole og Ulvo har vist seg fram som ledere med voldsom egenstemme i andre settinger også.

Det har for så vidt Sjøvaag gjort også, men jeg må innrømme at jeg ikke har fått det samme taket på eller har fulgt like godt med på hans soloekskursjoner. Det lover jeg det skal bli en orden på fra nå av.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter å ha tilbragt ganske så mange runder med Sjøvaags søndagssanger, så er jeg fortsatt overraska og ikke minst begeistra. Her møter vi han nemlig i et totalt annerledes univers enn for eksempel med Eple Trio.

Etter å ha tilbragt det som må ha vært kvalitetstid på en loftsterrasse i Firenze våren 2019. kom nemlig Sjøvaag ut med ti sanger i en sofistikert pop-tradisjon der foregangsmenn som Billy Joel, Randy Newman og Randy Goodrum nok har spilt ei vesentlig inspirasjonsrolle.

Sjøvaag synger fint og nedpå og gir både seg sjøl og oss tid til å la tekstene, ofte med en melankolsk tone i seg, tid til å sette seg hos oss. Pianospillet til Andreas Ulvo kler også det melodiske landskapet han har skapt på et ypperlig vis.

Når han så har invitert med seg Mathias Eick på trompet, Sigurd Hole på bass, Marie Munroe (Hilde Marie Kjersem) på vokal – for en duett de gjør, Sarah-Jane Summers på fiolin, André Roligheten på saksofon og Andreas Ulvo til å fargelegge det hele, så har dette blitt et vakkert visittkort Jonas Sjøvaag har all grunn til å være stolt av.

Inderlig, ekte, personlig og vakkert er det. Jeg tror på Jonas Sjøvaag.

Ingen bombe akkurat at det spirer og gror i norsk jazzliv. Det gjør det så avgjort i jazzfamilien Mathisen også.

Mange vet at brødrene Hans, Ole – som har vært bosatt i New York i mange tiår, og Per Mathisen, hører hjemme i den ypperste norske jazzelite. Det ikke alle vet er at det finnes en bror til, Nils, som også er musiker på høy hylle, men som ikke har satsa på musikken som levevei. Han har en sønn som derimot vil satse på musikken på full tid. Basert på Jørgen Krøger Mathisens debutalbum så er det i alle fall veldig å håpe.

Krøger Mathisen (26) er allerede en framifrå fiolinist, komponist og bandleder. Sammen med bandet Collett Collective, som i stor grad har oppstått som et resultat av et bokollektiv i Camilla Collettsgate i Oslo, viser den unge sjefen oss at han allerede er i besittelse av ei stemme som bærer bud om veldig spennende saker i åra som kommer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Musikken til Krøger Mathisen henter impulser fra en rekke kilder som jazz, rock og klassisk musikk og blir satt sammen til et rytmisk, melodisk og harmonisk tonespråk som han er helt aleine om.

Kjernetroppen består av bassisten Alexander Hoholm, pianisten og tante Olga Konkova, trommeslagerne Raymond Lavik og Lars Takla og gitaristene Martin Nodeland og Arne Martin Nybo. Samt Krøger Mathisen må vite på fiolin og vokal på ett spor – sjøl om han er så beskjeden at han har unnlatt å nevne seg sjøl i lagoppstillinga på coveret. I tillegg dukker det også opp en rekke gjester av kollektivet underveis, blant andre Karoline Wallace på vokal – både på engelsk og i duett med sjefen på norsk, og den meget lovende trompeteren Lyder Øvreås Røed.

Krøger Mathisens heftige og transparente fiolinspill forteller oss at Ola Kvernberg allerede har fått en verdig etterkommer her hjemme – en etterkommer som absolutt kan vise seg å gjøre furore på den internasjonale scena også. Jørgen Krøger Mathisen er nemlig et stort talent på så mange områder og det første visittkortet er intet mindre enn imponerende.

Musikk kjenner få om noen grenser og dette møtet mellom fire musikanter som viste seg å være sjelsfrender er et strålende eksempel på det.

Høsten 2019 la hardingfelespilleren Benedicte Maurseth og gitaristen Stein Urheim ut på en månedslang amerikansk roadtrip. De hadde ønske om å oppleve og møte mennesker og musikere som de både kjente fra før og som de aldri hadde truffet på tidligere. Hva det eventuelt skulle føre til, hadde de ikke så store forventninger til. Knut Reiersrud sørga for at det blei et møte med den unike gitaristen Henry Kaiser – det skulle vise seg å bli et ordentlig lykketreff.

Etter kun kort tid etter at instrumentene hadde blitt funnet frem der borte i California, foreslo Kaiser at de skulle kontakte hans medsammensvorne, cellisten Danielle DeGruttola, og i forlengelsen av det at de skulle booke studio for å se hva som kom ut av det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og det gjorde det til gagns. Har jeg skjønt det rett så har den spontane kvartetten gått i studio med mer eller mindre kun seg sjøl, en rekke ideer og massevis av inspirasjon/empati, latt tapen rulle og så summert opp til slutt. Type er dette for noen andre enn oss fire?

Konklusjonen var heldigvis at det var det – og det er det! Det oppleves som om de fire tar oss med på vakre, fabulerende, melodiske ekskursjoner som skapes av lyttende musikanter av type sjelden. De maler nydelige landskapsbilder egna til refleksjon og om det er blues, norsk folkemusikk eller andre ingredienser som blir blanda opp i den musikalske gryta, så kommer det ut som noe helt eget.

Disse fire musikantene, som det altså tok kun kort tid å slå fast var sjelsfrender, har skapt et musikalsk tidsbilde som er så vakkert, sterkt og personlig at det tar godt tak i deg. Jeg tror ikke det kommer til å slippe på ei god stund heller.

EU er jo kjent for fri flyt av varer og tjenester. Gitaristene Marcelo dos Reis og Andrea Massaria forteller oss at fri flyt av musikk også har gode vekstvilkår i unionen.

Nå har det seg slik at Tor de Jazz etter hvert har begynt å få et solid nedslagsfelt også internasjonalt. Det betyr at postvesenet i relativt mange land er i aksjon både støtt og stadig og det betyr igjen at jeg får muligheten til å møte en rekke artister og mye musikk jeg neppe vil fått anledning til å stifte bekjentskap med ellers.

De portugisiske og italienske gitaristene Marcelo dos Reis og Andrea Massaria er nesten helt nye navn for meg og jeg blir alltid ekstra ekstra spent når slike møter står for døra. dos Reis har jeg til og med fått muligheten til å møte i intet mindre enn tre utgaver.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Soloutgivelsen “Glaciar”, der han både spiller elektrisk og akustisk gitar, bidrar med effekter og litt stemme, er den mest melodiske og lettest “tilgjengelige” av disse fire utgivelsene. dos Reis forteller oss umiddelbart at han er og har ei unik stemme – ei stemme det er lett å bli fascinert av og som forteller oss at han er en musikant det skal bli veldig spennende å følge i tida som kommer. Noe er komponert, noe er fritt – alt er like friskt og personlig.

Andrea Massaria har latt seg inspirere av malerne Pollock, Rauschenberg og Rothko – noe alle titlene henspeiler på. Dette er Massarias første soloutgivelse og han har skapt en egen type teknikk med sin elektriske gitar og sine effektbokser der han forsøker å skape forbindelseslinjer mellom estetikken til de tre abstrakte ekspresjonistene og sitt eget musikalske uttrykk..

Han lykkes med å skape stemninger, også med verbal hjelp fra Francesco Forges om hva kunst er – for han, og “bilder” han er fullstendig aleine om – slik som sine tre inspiratorer. Han forteller oss at han er en av de mest originale gitaristene på den frie scena hvor som helst på kloden anno 2021. Spennende og totalt annerledes.

dos Reis møter vi også i to live-settinger med to forskjellige band. Det sier oss mye om hvor heftig den portugisiske frijazzscena er. Med bandet Fail Better! er det saksofonisten Albert Cirera, trommeslageren og fløytisten Marco Franco, bassisten José Miguel Pereira og trompeteren Luís Vicente som setter hverandre stevne. På “Turquoise Dream” møter vi cellisten Helena Espvall, pianisten Marta Warelis og fiolinisten Carlos “Zingaro” .

Innspillingene er gjort i 2017 og 2019 og forteller oss om to helt forskjellige, men samtidig totalt kompromissløse band som kaster seg ut på 70000 favners dyp, lytter intenst til hverandre og skaper lydunivers og musikk de er ganske så aleine om.

Marcelo dos Reis og Andrea Massaria er musikanter og lydskulptører som tør å gå sine egne veier og som lykkes med å skape noe høyst personlig.

Vijay Iyer har de seineste par tiåra tatt stadig nye steg mot den ypperste jazztoppen. Med “Uneasy” fortsetter han med det.

Jeg har hatt gleden av å følge mange av stega til den fremragende pianisten, komponisten og bandlederen Vijay Iyer (49) på nært hold. Helt siden spilte på den minste scena under Moldejazz sammen på duo med Rudresh Mahantappa i 2007 via trioen med Stephan Crump og Marcus Gilmore i 2015 til han kom tilbake til Molde i 2017 som Artist in Residence. Det var også flere interessante møter både live og på plate mellom disse stoppestedene.

Nå er det hans sjuende utgivelse på ECM, den andre på trio og den første med denne besetninga, det skal handle om. Sammen med bassist Linda May Han Oh, som mange blant annet har møtt sammen med Pat Metheny, og trommeslagere Tyshawn Sorey, som spilte en uforglemmelig duett med Paal Nilssen-Love, også det i Molde, forteller Iyer oss at han er i ferd med å etablere en ny trio-standard.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med et repertoar som i stor grad består av Iyer-materiale han har skapt de seineste 20 åra, samt Geri Allens “Drummer´s Song” og en unik versjon av klassikeren “Night and Day”, får jeg tanker som sier meg at dette er en forlengelse av Bill Evans´ trio-estetikk, men på et helt eget vis. Her er det trioen som gjelder – der de tre glir inn og ut av hverandres meldinger på et sømløst vis.

Dette oppleves mer som eleverte samtaler mellom tre likeverdige partnere enn som noe solist-komp-opplegg. Hvor soliene starter og slutter er ikke så lett å begripe og viktig er det heller ikke. Det er en dynamikk og en flyt i disse samtalene som gjør dem til noe helt spesielt. Til en sjelden og varig opplevelse vil jeg tro. Slik kjennes det i alle fall.

Trioen Tvuru er nok et eksempel på at det spirer og gror noe veldig i norsk jazz. Nok en gang blir vi servert herlig påfyll.

Tvuru, det vil si Andreas Vangen Andersen på gitar samt mannen bak alle låtene, Henrik Sandstad Dalen på bass og Ola Øverby på trommer og perkusjon, har jobba sammen i mange år til tross for at de er i startfasen av sine karrierer. Det har ført til at de allerede har skapt sitt eget unike uttrykk.

Vangen Andersen kommer fra Hundorp i Gudbrandsdalen – ikke langt unna Peer Gynts rike. Derfor er det ikke så merkverdig at han har tatt med seg solide impulser fra folkemusikktradisjonen inn i sitt improvisatoriske virke. Det har han gjort via ti låter som han og hans to medsammensvorne har smelta sammen til noe fascinerende og spennende.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alle musikalske uttrykk dreier i stor grad om å finne sitt eget uttrykk – sitt eget tonespråk. Dit er Tvuru på god vei og Vangen Andersens evne til ofte å skape et tilnærma tradisjonelt felesound via sin gitar, gjør disse landskapene til noe ganske så personlig.

Sandstad Dalen og Øverby er avgjort med på å gjøre denne fusjonen til noe veldig groovy – som de gir uttrykk for sjøl også etter at at avslutningssporet “Grum” er i mål.

Alle som har et godt og nært forhold til Bill Frisell og Knut Reiersrud og universene de har skapt, vil ganske sikkert la seg fascinere og begeistre av Tvurus ekskursjoner også. Dette er avgjort starten på noe som kan bli enda mer spennende i åra som kommer.

Dette er mitt andre møte med den unike trioen Microtub. Det gjør minst like godt som forrige gang.

Det er fire år siden mitt forrige Microtub-treff med skiva “Bite of the Orange”. Da hadde bandet allerede eksistert i sju år og det har åpenbart hele tida vært en soleklar filosofi bak musikken. Noe annet ville for så vidt vært merkelig når vi ser, og ikke minst hører, besetninga.

Engelskmannen Robin Hayward trakterer en mikrotonal F-tuba mens nordmennene Peder Simonsen og Martin Taxt skaper nydelig musikk med hver sin mikrotonale C-tuba. Tre tubaer og ikke noe annet altså – bortsett fra litt synth-pålegg fra Simonsen på den ene låta, men det holder mer enn lenge det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg slo fast i forbindelse med mitt første Microtub-treff at det de tre skapte var musikk til ettertanke. Slik er det fortsatt. Sjøl om de to “låtene”, som enten Hayward eller de tre i fellesskap har unnfanga, ganske sikkert er komplekse saker, så oppleves det ikke slik.

Musikken klokker nok en gang inn på under halvtimen og de tre lar en rekke detaljer få anledning til å utvikle seg i sitt eget, forsiktige tempo. De tre kan hverandre svært godt etter over ti års samarbeid, de har åpenbart full tillit til hverandre og de lar kollektivet blomstre gjennom et høyst unikt lydlandskap som nok en gang får roen til å senke seg.

Microtub skaper nok en gang musikk som krever mye av deg som lytter, men som samtidig byr deg på veldig flott, originalt og inderlig påfyll også.

Den svenske saksofonisten, og mere til, Thomas Backman har jeg så vidt stifta bekjentskap med tidligere. Nå slår han ut i full blomst og han har mye personlig å melde.

Sjøl om det bare er noen få mil over til den andre sida av Kjølen, så er det tydelig at det er mye interessant som går oss hus forbi av det som skjer der borte – også på kulturfronten. Thomas Backman (39) har sikkert mye å vise til i tillegg til debutskiva “Did You Have a Good Day, David?” som kom ut i 2018. Mitt første med han var sammen med bandet Klabbes Bank og bassisten Viktor Skokic på hans Jazzland-debut.

Dette er med andre ord mitt første “skikkelige” møte med Backmans univers og det tar kun kort tid å slå fast at det er et særdeles fascinerende og mangefasettert sådan. I løpet av vel 35 minutter tar Backman oss med til mange stasjoner og forteller oss at han er ei søkende sjel som tar sjansen på å åpne stadig nye dører.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når han kan fortelle at i musikken finnes det impulser fra shoegaze – jeg aner ikke hva det er -, orkestral pop, frijazz og hiphop, så skjønner man raskt at dette visittkortet hører hjemme et godt stykke utenfor a4-boksen og godt er det.

Sammen med en kjernekvartett bestående av Josefine Lindstrand på vokal og ymse tangenter, Julia Schabbauer på trommer, vokal og herlig skrivemaskin-komp på ei låt og Oskar Schönning på basser og gitarer, skaper alt- og barytonsaksofonist, bassklarinettist og på vanlig klarinett, fløytist, synthesist og trommemaskinist, og sikkert mye mer, Thomas Backman et helt unikt univers i usedvanlig mange grenseland. Det skader heller ikke på noen måte at hiphoperen Shazaam bidrar med en sterk tekst på ei av låtene. Når det så dukker opp en versjon av “I´ve Got You Under My Skin” som ville fått Frank Sinatra til å løfte på øyenbrynene, så har dette blitt et visittkort Backman & Co skal være stolt av.

Det er jo ingen overraskelse at det kommer spennende musikk fra korvens land. Likevel er det veldig hyggelig å få slike spennende overraskelser servert – her får du alt fra det urvakre i “The One” til det urheftige i “Fuck You”. Heftigt!