Musikk kjenner få om noen grenser og dette møtet mellom fire musikanter som viste seg å være sjelsfrender er et strålende eksempel på det.
Høsten 2019 la hardingfelespilleren Benedicte Maurseth og gitaristen Stein Urheim ut på en månedslang amerikansk roadtrip. De hadde ønske om å oppleve og møte mennesker og musikere som de både kjente fra før og som de aldri hadde truffet på tidligere. Hva det eventuelt skulle føre til, hadde de ikke så store forventninger til. Knut Reiersrud sørga for at det blei et møte med den unike gitaristen Henry Kaiser – det skulle vise seg å bli et ordentlig lykketreff.
Etter kun kort tid etter at instrumentene hadde blitt funnet frem der borte i California, foreslo Kaiser at de skulle kontakte hans medsammensvorne, cellisten Danielle DeGruttola, og i forlengelsen av det at de skulle booke studio for å se hva som kom ut av det.
Og det gjorde det til gagns. Har jeg skjønt det rett så har den spontane kvartetten gått i studio med mer eller mindre kun seg sjøl, en rekke ideer og massevis av inspirasjon/empati, latt tapen rulle og så summert opp til slutt. Type er dette for noen andre enn oss fire?
Konklusjonen var heldigvis at det var det – og det er det! Det oppleves som om de fire tar oss med på vakre, fabulerende, melodiske ekskursjoner som skapes av lyttende musikanter av type sjelden. De maler nydelige landskapsbilder egna til refleksjon og om det er blues, norsk folkemusikk eller andre ingredienser som blir blanda opp i den musikalske gryta, så kommer det ut som noe helt eget.
Disse fire musikantene, som det altså tok kun kort tid å slå fast var sjelsfrender, har skapt et musikalsk tidsbilde som er så vakkert, sterkt og personlig at det tar godt tak i deg. Jeg tror ikke det kommer til å slippe på ei god stund heller.
«Be Here Whenever»
OK World/Musikkoperatørene
