De fleste kjenner nok Jonas Sjøvaag som en veldig bra jazztrommelsager. Her forteller han oss at han er en singer/songwriter på svært høy hylle også.
Helt siden 2007 har jeg vært begeistra for trommespillet til Jonas Sjøvaag. Da hørte jeg han nemlig for for første gang med Eple Trio sammen med med Sigurd Hole på bass og Andreas Ulvo på piano. Den trioen har tatt store steg for hvert møte og spesielt Hole og Ulvo har vist seg fram som ledere med voldsom egenstemme i andre settinger også.
Det har for så vidt Sjøvaag gjort også, men jeg må innrømme at jeg ikke har fått det samme taket på eller har fulgt like godt med på hans soloekskursjoner. Det lover jeg det skal bli en orden på fra nå av.
Etter å ha tilbragt ganske så mange runder med Sjøvaags søndagssanger, så er jeg fortsatt overraska og ikke minst begeistra. Her møter vi han nemlig i et totalt annerledes univers enn for eksempel med Eple Trio.
Etter å ha tilbragt det som må ha vært kvalitetstid på en loftsterrasse i Firenze våren 2019. kom nemlig Sjøvaag ut med ti sanger i en sofistikert pop-tradisjon der foregangsmenn som Billy Joel, Randy Newman og Randy Goodrum nok har spilt ei vesentlig inspirasjonsrolle.
Sjøvaag synger fint og nedpå og gir både seg sjøl og oss tid til å la tekstene, ofte med en melankolsk tone i seg, tid til å sette seg hos oss. Pianospillet til Andreas Ulvo kler også det melodiske landskapet han har skapt på et ypperlig vis.
Når han så har invitert med seg Mathias Eick på trompet, Sigurd Hole på bass, Marie Munroe (Hilde Marie Kjersem) på vokal – for en duett de gjør, Sarah-Jane Summers på fiolin, André Roligheten på saksofon og Andreas Ulvo til å fargelegge det hele, så har dette blitt et vakkert visittkort Jonas Sjøvaag har all grunn til å være stolt av.
Inderlig, ekte, personlig og vakkert er det. Jeg tror på Jonas Sjøvaag.
«Jonas Sjøvaag´s Sunday Songs»
NXN Recordings/Naxos Norway
