Dette er mitt andre møte med den unike trioen Microtub. Det gjør minst like godt som forrige gang.
Det er fire år siden mitt forrige Microtub-treff med skiva “Bite of the Orange”. Da hadde bandet allerede eksistert i sju år og det har åpenbart hele tida vært en soleklar filosofi bak musikken. Noe annet ville for så vidt vært merkelig når vi ser, og ikke minst hører, besetninga.
Engelskmannen Robin Hayward trakterer en mikrotonal F-tuba mens nordmennene Peder Simonsen og Martin Taxt skaper nydelig musikk med hver sin mikrotonale C-tuba. Tre tubaer og ikke noe annet altså – bortsett fra litt synth-pålegg fra Simonsen på den ene låta, men det holder mer enn lenge det.
Jeg slo fast i forbindelse med mitt første Microtub-treff at det de tre skapte var musikk til ettertanke. Slik er det fortsatt. Sjøl om de to “låtene”, som enten Hayward eller de tre i fellesskap har unnfanga, ganske sikkert er komplekse saker, så oppleves det ikke slik.
Musikken klokker nok en gang inn på under halvtimen og de tre lar en rekke detaljer få anledning til å utvikle seg i sitt eget, forsiktige tempo. De tre kan hverandre svært godt etter over ti års samarbeid, de har åpenbart full tillit til hverandre og de lar kollektivet blomstre gjennom et høyst unikt lydlandskap som nok en gang får roen til å senke seg.
Microtub skaper nok en gang musikk som krever mye av deg som lytter, men som samtidig byr deg på veldig flott, originalt og inderlig påfyll også.
«Sonic Drift»
SOFA MUSIC/Musikkoperatørene