Ray Charles og Milt Jackson – sammen! Det skjedde i i 1958 og nå er “Soul Brothers” remastra og ute på vinyl igjen. Med Ray Charles på altsaksofon og Milt Jackson på gitar – du slette tid!
Jeg har ikke det minste problem med å innrømme relativt store hull når det gjelder utgivelser og konstellasjoner fra slutten av 50-tallet. Noe av grunnen kan være at jeg så vidt var i gang med å lære å gå for andre gang. En annen årsak kan være at jeg ikke hadde kommet i gang med å lytte til jazzmusikk eller musikk over hodet på den tida. Jeg har for så vidt tatt jeg igjen det etter hvert, men denne innspillinga hadde gått meg hus forbi – til nå.
Hvorfor Atlantic/Warner Music har bestemt seg for å remastre den opprinnelige analoge tapen og gi den ut i mono nå, aner jeg ikke. Ikke bryr det meg så veldig heller – jeg er egentlig bare glad for at det har skjedd. og for at jeg får oppleve dette unike møtet.
Det er veldig interessant å lese Bill Randles originale liner notes der han påpeker at dette er en hyllest til Charlie Parker – et voldsomt forbilde for både Charles og Jackson sjølsagt. I en bluessetting der de to har skrevet to låter hver og der tradlåta “How Long Blues” er femte hjul på vogna, blir vi invitert inn et løst, men samtidig usedvanlig stilsikkert landskap.
Disse to gutta, samt medsammensvorne som Skeeter Best (gitar), Connie Kay (trommer), Billy Mitchell (tenorsaksofon) og Oscar Pettiford (bass), kan blues og de kan bebop – de er oppflaska på det. Når vi i tillegg til instrumentene vi forventer fra Charles og Jackson, piano og vibrafon, får høre førstnevnte på altsaksofon og Jackson på piano og gitar, så er dette både kjempebra, overraskende og historisk.
Ray Charles var i slutten av 20-åra og Milt Jackson i midten av 30-åra da denne innspillinga blei gjort. De var på et flott sted i sine karrierer og vi får høre begge to, ikke minst Ray Charles, på et vis de færreste forbinder med han. Tøft – steintøft faktisk.
«Soul Brothers»
Atlantic/Warner Music
