De største legendene

Miles Davis sammen med John Coltrane på deres siste turné sammen i en praktboks med fire CD-er og et flott hefte med masse unike bilder. Riktig god jul!

Miles Davis og John Coltrane sammen for siste gang – vi snakker historiske timer.

Begreper som legender og genier blir kanskje brukt litt for ofte. I dette tilfellet er det noe så voldsomt på sin plass. Det som skjedde mellom Miles Davis (1926-1991) og John Coltrane (1926-1967) i perioden 1955 til og med denne turneen i Europa fra den 21. mars til den 10. april 1960 er nemlig av historisk betydning og det å få "oppleve" avslutninga for første gang setter det hele i et nytt perspektiv.

Miles og Coltrane var på vei bort fra hverandre – ikke minst musikalsk, men Miles og litt ekstra økonomi sørga for at den nye stjerne Coltrane nesten litt motvillig takka ja til å bli med på turneen som Norman Granz arrangerte. Stan Getz og Oscar Peterson var også en del av denne Jazz at the Philharmonic-pakka, men er ikke med i denne samlinga.

Her får vi høre de to, samt kompet Miles hadde med seg siden blant annet "Kind of Blue"-innspillinga fra året før, Paul Chambers på bass, Jimmy Cobb på trommer og Wynton Kelly på piano, fra tre av de første konsertene på turen: Paris den 21. mars, Stockholm dagen etter og fra København den 24.mars.

Det er tydelig å høre at Coltrane, som Miles "fant" på audition i 1955, er på god vei inn i sin sheets of sound-periode. Her var det mye som skulle ut og gjerne samtidig. Publikum, spesielt i Paris, er hørbart skeptiske til Coltranes utflukter og det er tydelig en klar spenning i lufta mellom de to geniene. Miles sa seinere at Coltrane klaga på alt og satt for seg sjøl under hele turneen. Dette var helt tydelig slutten på en æra, men hvilken måte å ta farvel på.

Repertoaret er henta blant annet fra "Kind of Blue" med "So What" og "All Blues" og fra standardskatten med "All of You", "On Green Dolphin Street", "Bye Bye Blackbird" og "´Round Midnight" og mange av låtene får vi høre i flere versjoner i løpet av disse tre dagene – og det er spennende å høre hva som skjedde underveis.

Som en ekstra bonus får vi en super booklet ført i pennen av Coltrane- og Miles-viter Ashley Khan illustrert med bilder fra denne turneen de færreste har sett før. Som prikken over i-en, for meg i alle fall, avsluttes det hele med et vel seks minutters langt intervju med Coltrane gjort av den svenske journalisten Carl-Erik Lindgren. Jeg har aldri hørt Coltrane snakke før, derfor blei dette helt spesielt – ikke minst fordi han forteller så tydelig hvor han kommer fra og hvor han er på vei, noe de siste sju åra av hans liv viste oss.

Dette er intet mindre enn storslagent – et historisk dokument.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miles Davis & John Coltrane

The Final Tour: The Bootleg Series, Vol. 6

Columbia/Legacy/Sony Music

Større og større

Gitaristen, komponisten og arrangøren Hans Mathisen tar stadig nye, store steg. Her møter vi han i to forskjellige settinger

Hans Mathisen imponerer på så mange områder.

Hans Mathisen (50) har aldri fått den anerkjennelsen han fortjener. Med disse to visittkortene kommer det nye bekreftelser på hva og hvem han er og det er ikke småtterier.

Mellom 2010 og 2015 blei Mathien bedt om å komponere og arrangere musikk til Sandefjords kirke musikkfestival av en visjonær og modig kar som heter Svein Rustad. Temaene var de fem stadier i et menneskes liv både fysisk og som religiøs tanke: vår, sommer, høst og vinter samt evigheten.

De som bor i den vakre Vestfold-byen hadde garantert stor glede av musikken, men som så ofte med slike bestillingsverk så blir de oppført bare der og da.

Noen skjønte heldigvis at det ikke burde skje i dette tilfellet og sammen med Andreas Bye på trommer og broder Per Mathisen på bass og selveste KORK under ledelse av nok en selveste, Christian Eggen, så inntok de Store Studio to maidager for knappe to år siden og det hele har blitt en strålende manifestasjon av hvilken enorm kapasitet Hans Mathisen er både som komponist, arrangør og gitarist.

Det er ingen stor hemmelighet at Mathisen er en glimrende jazzmusiker, men jeg må innrømme at det nesten var et lite (positivt) sjokk å få høre hvilken kapasitet han er i besittelse av som komponist og arrangør i grenseland mellom jazz, klassisk musikk med fuge- og 12-tone-teknikker og 1400-talls polyfonisk musikk. Alt dette har Hans Mathisen fusjonert på et herlig, vakkert og inderlig vis som forteller oss at han kan "alt".

Som om ikke dette skulle være nok, så dukker Mathisen også opp i en kvintett som går under navnet Swenor Project. Det består nok en gang av broder Per på bass og svenskene Peter Bylin på trommer, Mats Byström på tangenter og ikke minst Robert Nordmark på tenorsaksofon.

Noe forteller meg at Nordmark er en slags bandleder/initiativtaker for dette prosjektet – han har i alle fall skrevet fem av de åtte låtene, mens bass-Per har bidratt med to og Byström med en.

Her blir vi servert uforfalska fusionmusikk med solid trøkk fra første til siste takt – her er det aldri tvil om hvor eneren er for å si det slik. Vi blir møtt av fem meget dyktige musikanter som tydeligvis stortrives i hverandres selskap.

Dette er ikke musikk som byr på de store overraskelsene, men for de mange der ute som trives med jazz ned solide doser rock, soul og funk i seg, så er det mye å glede seg over på "The Stockholm Sessions".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hans Mathisen

Orchestral Works

Curling Legs/Musikkoperatørene

Swenor Project

The Stockholm Sessions

Imogena/Border Music

Vitale veteraner

Andrew Cyrille, Oliver Lake og Reggie Workman er tre av de store veteranene i amerikansk jazz. Her kommer to bevis på at de fortsatt har mye å melde.

Andrew Cyrille, Oliver Lake og Reggie Workman – for en trio!

Med Trio 3 og Oliver Lake Organ Quartet forteller disse spydspissene i moderne amerikansk jazz at de på ingen måte har tenkt å kompromisse mot slutten av sine karrierer.

Alle tre er pluss minus 80 og har vært sentrale skikkelser udi jazzens avantgardisme siden 60-tallet. De har spilt med og alle har spilt med dem, inkludert John Coltrane, Lou Reed, World Saxophone Quartet og Cecil Taylor. Til sammen er herrene i besittelse av vel 130 års jazzerfaring og som Trio 3 har de eksitert siden 90-tallet.

Likevel er "Visiting Texture" bandets første studioalbum som trio siden 2006 – i mellomtida har de jobba mye som kvartett både live og i studio med pianister – og ikke hvem som helst: Geri Allen, Irène Schweizer, Vijay Iyer og Jason Moran.

Her er de altså tilbake i urformatet og i komposisjoner fra alle tre, en kollektiv improvisasjon og "coverlåta" "A Girl Named Rainbow" av Ornette Coleman, forteller de oss nok en gang hvilke unike stemmer de har både individuelt og kollektivt.

Sjølsagt er dette løst og åpent, men hele tida med en indre struktur som mer enn antyder at hver eneste tone er viktig. Dette har blitt nok et herlig møte med veteranene.

I den tjukke bunka på venteværelset har Oliver Lakes skive, "What I Heard", med hans orgelkvartett blitt liggende til langmarinering. Det har den så avgjort ikke tatt skade av og her viser Lake ei helt annen side av sitt musikalske jeg.

Lake har nemlig, i tillegg til sitt forhold til avantgardismen, også hatt en fascinasjon for orgelsounden, spesielt den Larry Young skapte på 60- og 70-tallet. Sammen med et fint lag med betydelig yngre musikere enn han sjøl, Chris Beck på trommer, Jared Gold på orgel og Freddie Hendrix på trompet, har han skapt et småfunky/groovy landskap som er like originalt som alt annet han har holdt på med, men likevel helt annerledes.

All musikken er skrevet av Lake (75) og med hans umiskjennelige altsaksofontone i front blir materialet, som opprinnelig var skrevet for poeter, nesten sjølsagt ulikt alt annet man har hørt av sjangeren orgeljazz – det blir alltid det når Oliver Lake er involvert.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oliver Lake Organ Quartet – groover på sitt eget vis.

Trio 3

Visiting Texture

Intakt Records/Naxos Norway

Oliver Lake Organ Quartet

What I Heard

Passin´ Thru Records/MusikkLosen

Universalgeniet

Er det mulig? Når man er utstyrt med et talent som Håkon Kornstad sitt så er det det. Hans miks av jazz og opera er intet annet enn unik.

Håkon Kornstad med KORK i ryggen – det kunne ikke gå gæernt det!

Foto: NRK

Håkon Kornstad (40) fortalte oss for rundt 20 år siden at han var et jazzikalsk supertalent med sitt saksofonspill. Så, like overraskende for han som for oss, oppdaga han at det lå en operasanger på lur der også. Hvordan han har fusjonert de to er pur magi.

De av oss som har vært så heldige å få oppleve "Tenor Battle" enten i heimen eller live, vet hvilken vidunderlig opplevelse og overraskelse dette "møtet" har ført til. Håkon Kornstad har på ingen måte lagt jazzmusikeren på hylla – han har bare latt han møte opersangenen. I dette møtet med sjølvaste KORK har Kornstad og gode medhjelpere tatt det hele til et nytt nivå.

Jeg var så heldig å få være tilstede i NRKs legendariske Store studio i mars i fjor da Kornstad spilte den første av sine to konserter sammen med KORK, leda på best mulig vis av Christian Eggen. Det var en stor opplevelse – ferdig snakka.

Her får jeg – og heldigvis alle andre – muligheten til å gjenoppleve dette mestermøtet. Med sitt stjerneband bestående av Sigbjørn Apeland på harmonium (trøorgel), Lars Henrik Johansen på piano, celesta og harpsichord, Øyvind Skarbø på trommer og Per Zanussi på bass, musikk skrevet av Tosti, Grieg, Bizet, Verdi og Kornstad og arrangert av enten sjefen sjøl eller hans betrodde menn – det hadde han også all grunn til – Kjetil Bjerkestrand og Erlend Skomsvoll, blir vi nok en gang tatt med på ei reise så musikalsk, så varm, så unik og så virtuos som vel tenkelig. Ikke bare sangeren og saksofonisten Kornstad imponerer – han plystrer også som en gud!

De som er ute etter en unik musikalsk opplevelse trenger ikke lete videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kornstad + KORK

Live

Grappa/Musikkoperatørene

For en gitarist!

Gitaristen Russell Malone har spilt med «alle» av en eneste grunn: han er så forbanna bra og så vanvittig allsidig.

Russell Malone er en av de mest smakfulle gitaristene i den straighte jazzgata her på kloden i alle fall.

Jimmy Smith, Harry Connick, Jr., Diana Krall, Ron Carter, Roy Hargrove, Benny Green og Dianne Reeves er bare noen av dem som har benytta seg av Russell Malone (54) sine usedvanlige kvaliteter. Her treffer vi han som sjef for sin egen kvartett og han trenger så avgjort ikke noen andre å lene seg på.

Helt siden verden blei oppmerksom på Malone på begynnelsen av 90-tallet, har det liksom ikke vært noen tvil. Med sin varme tone i forlengelsen av Wes Montgomery og sin uovertrufne melodiske sans – her er det ikke mye frijazz for å si det sånn – etablerte han seg raskt som Gitaristen med stor G som "alle" ville omgi seg med. Han tilførte nemlig enhver setting han blei invitert inn i noe spesielt og de som var så heldig å få tilbringe noen kvelder sammen med Diana Krall og han i Alexandrakjelleren under Moldejazz, før hun blei superstjerne, kommer aldri til å glemme det.

Sjøl om Malone har vært en travel og ettertrakta sidemann, så har han hatt tid til å dyrke si egen karriere også. Siden 1992 har det til dags dato blitt elleve album under eget navn også. Her møter vi han med hans kvartett for andre gang på to år og med "Time for the Dancers" kommer det nok en bekreftelse på at Malone hører hjemme helt der oppe.

Pianisten Rick Germanson, trommeslageren Willie Jones III og bassisten Luke Sellick – bortsett fra Jones ukjente størrelser for meg – har jobba med Malone over lengre tid nå og det er en kvartett som "hører" sammen på alle slags vis.

I et repertoar bestående av låter Malone har et nært forhold til skrevet av Sir Roland Hanna, Peggy Lee, Bobby Hutcherson og, sikkert overraskende for mange, José Feliciano og Billy Joel – en nydelig soloversjon av hans "And So it Goes", samt fire originallåter som går helt tilbake ungdomsåra, tar Russell Malone oss med på ei herlig, varm, stilsikker og hardtswingende reise med røtter i bebop og souljazz. Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse – bare en liten time med ektefølt, glimrende fremført og tidløs jazzmusikk. Det holder svært lenge det i et slikt selskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Russell Malone

Time for the Dancers

HighNote Records/MusikkLosen