Laurie Anderson sammen med Kronos Quartet lå nesten i korta, men dette er likevel første gang de to «gigantene» samarbeider.

Laurie Anderson og Kronos Quartet – grenseløse både hver for seg og sammen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Laurie Anderson (70) og strykekvartetten Kronos Quartet har hver for seg flytta opptil flere grenser. Sammen har de ikke overraskende makta å skape unik musikk.

Musikeren, komponisten, filmregisøren og avantgarde-artisten Anderson har stått i spissen for en rekke spennende og sjangersprengende prosjekter med New York som base helt siden 70-tallet. Hun har vært en ustoppelig kraft når det gjelder å vise at kompromissløs kunst er viktig i en stadig mer kommersiell verden. Når det gjelder Kronos Quartet kan egentlig mye av det samme sies.

"Landfall", som består av rundt 30 "deler", blei skrevet av Anderson hjemme i New York under en de verste uværene The Big Apple har opplevd. Det meste er uten vokal, men små "fortellinger" dukker opp med ujevne mellomrom og gir hele verket en ekstra dimensjon.

Samtidsmusikk, klassisk musikk, rock, pop, jazz og andre herligheter veves sømløst sammen og det høres godt at de "to" har vært ute og spilt dette akustisk/elektriske verket en rekke ganger før de gikk i studio.

Det er en stille intensitet, en spenning og en framdrift i musikken Laurie Anderson og Kronos Quartet, det vil si Hank Dutt (bratsj), David Harrington og John Sherba (fiolin) og Sunny Yang (cello), skaper som er intet mindre enn unik. Det er flott, det er tøft og det er annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Laurie Anderson & Kronos Quartet

Landfall

Nonesuch Records/Warner Music

Jo Nesbø har skjemt oss bort med stor kriminallitteratur noen tiår nå. Med «Macbeth» tar han et nytt steg – mot seg sjøl.

Jo Nesbø har scora nok en gang.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jo Nesbø elsker utfordringer. Han kunne sjølsagt bare kjørt videre på Harry Hole-sporet og «sikker» suksess, men da forespørselen kom om å bli med i et eksklusivt selskap som skulle «dikte» videre på Shakespeares univers, så fikk han ikke til å si nei. Det skal vi være veldig glad for.

Min kunnskap om Shakespeare står så avgjort noe tilbake å ønske. Nesbø har også innrømmet at heller ikke han var noen kløpper, men fyren som har gjort research til sitt mesterskap, har så definitivt satt seg godt inn i "Macbeth" i alle fall.

Makt, begjær og maktbegjær var sentrale elementer i Shakespeares "Macbeth" og disse elementene har Nesbø tatt med seg og flytta inn i et miljø i en industriby et eller annet sted – Skottland/England kanskje? – der korrupsjon, kriminalitet og dop er en del av hverdagen.

Dette har gått helt til topps i politihierarkiet og dagens Macbeth er på ingen måte noe bedre enn andre. "Alle" vil ti topps og det bygges allianser på kryss og tvers for å nå målet.

Nesbø viser her at han presterer på skyhøyt nivå også i en slags gitt setting. Han skaper et helt nytt univers og med sitt sedvanlige språklige driv, sitt mesterlige researcharbeid og sin evne til å skape spenning og legge ut snubletråder, så har "Macbeth" blitt Nesbøs klassiker på sett og vis.

Hvem er helter og hvem er skurker? Ja, det lures det mye på underveis og det er der Nesbø blant annet har etablert seg i en egen divisjon. Det er ikke til å undres over at Jo Nesbø sammen med et håndplukka lag fra verdenstoppen innen ymse litterære sjangre blei spurt om å "videreføre" Shakespeare.

En liten ekstra personlig betraktning til slutt: det er veldig stas at Nøisomhedgata har blitt en del av verdenslitteraturen – endelig!!!!

Jo Nesbø

Macbeth

Aschehoug

Harald Bergersen og Roy Hellvin er blant bopveteranene her til lands. Sammen med tre gode og likesinna venner sender de oss en flott hilsen fra bebopland.

Bop 69 klar for aksjon i bebopens tjeneste.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Svært mange av jazzens storheter fra 40-tallet og fram til i dag har vært veldig påvirka av bebop-språket som blei utvikla like etter krigen. Her hjemme var så definitivt saksofonist Bergersen og pianist Hellvin blant dem. Her kommer et herlig bevis på at bebopen fortsatt lever i beste velgående hos disse herrene og noen av deres gode venner.

På slutten av 60-tallet var Bergersen, som her spiller alt- og tenorsaksofon og Hellvin, viktige ingredienser i trompeteren Bernt Steens kvintett. Både Steen og de andre i kvintetten, bassist Erik Amundsen og trommeslager Svein Erik "Atom-Jørgen" Gaardvik, spiller nå i det evige storbandet, men Bergersen og Hellvin er heldigvis still going strong og vel så det.

På seinsommeren i fjor fylte Bergersen 80 og bedre måte å feire jubileet på enn å samle fem sjelsfrender med bebopen solid i ryggmargen, var nesten ikke mulig. Stig Adolfsen på bass, Geir Hauger på trompet og Christian Lund på trommer kler både de to superveteranene og musikken på et herlig vis.

Her dreier det seg om "Groovin´ High", "Scrapple from the Apple", "Dat Dere" og "Salt Peanuts" og tilliggende herligheter i alle slags tempi og sjøl om det ikke er verdensklasse vi snakker om, så er dette så inderlig og ærlig at det holder i lange baner. Slik skal ekte bebop spilles!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bop 69

80 Super Action

Park Grammofon/Musikkoperatørene

Den amerikanske trombonisten Ryan Keberle og den tyske pianisten Frank Woeste har funnet hverandre i et uhyre spennende grenseland.

Ryan Keberle og Frank Woeste omkranser Vincent Coutois og Jeff Ballard – og Maurice Ravel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For de som har fulgt ekstra godt med i musikkhistoria, kommer det neppe som noen stor overraskelse at den klassiske komponistgiganten Maurice Ravel har inspirert jazzmusikere. Her kommer det uansett et nytt og svært godt ekemspel på det.

Ryan Keberle og Frank Woeste måtte hverandre i 2015. Da var begge invitert av trompetsjef Dave Douglas til ei plateinnspilling og New York-baserte Keberle og tyske, men Paris-bosatte Woeste skjønte raskt at de hadde mye til felles musikalsk.

Begge hadde en djup jazzbakgrunn felles, men også klassisk musikk og mer pop-relaterte sjangre var skjæringspunkt for de to. Derfra var ikke veien lang til å møtes i et landskap sterkt inspirert av den franske komponisten Maurice Ravel og spesielt hans suite for solo piano, "Le Tombeau de Couperin".

Keberle og Woeste har skrevet all musikken, hver for seg, bortsett fra to kollektive improvisasjoner. Det er på ingen måte vanskelig å skjønne hvor de kommer fra musikalsk – Ravel er klart hørbar og han var også en av de første klassikerne som anerkjente jazzen allerede i 1928.

Alle "satsene" er med i de tos komposisjoner og trommeslageren Jeff Ballard, kjent fra blant annet Bred Mehldau Trio og som Woeste bosatt i Paris, og cellisten Vincent Courtois, har på alle slags vis skjønt de to ledernes intensjoner.

Dette er vakker, melodisk jazzmusikk anno 2018 med klare røtter tilbake til Ravels musikk. Den viser at forbindelseslinjene er tydelige og åpenbare i så dyktige musikanters hender og hjerner. Et originalt og spennende bidrag til litteraturene rett og slett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ryan Keberle – Frank Woeste

Reverso – Suite Ravel

Red Phonoart/ryankeberle.bandcamp.com

Audun Ellingsen og Wenche Losnegård – tilsammen 1816 – inviterer oss inn et mørkt, men likevel varmt popunivers med tydelige jazzovertoner.

Audun Ellingsen og Wenche Losnegård – til sammen 1816 – gir oss noe vi trenger.

Foto: Ole Marius Fossen

Det begynner å bli mange etterhvert med jazzbakgrunn som med stort hell har ønska å utforske mer popaktige landskap. 1816 – oppkalt etter året det aldri blei sommer – har så avgjort lykkes i sitt første forsøk.

Bassiten Audun Ellingsen og vokalisten Wenche Losnegård har sammen skapt landskap jeg har vanskelig for å sammenlikne med noen andre. I mi bok er det et stort kompliment. De har med andre ord søkt og funnet fram til noe eget – en egenskap de ganske så sikkert har tatt med seg fra jazzen.

Bortsett fra en tekst skrevet av Inger Hagerup, her oversatt til engelsk, har duoen skrevet alt av både tekster og musikk. Med sitt lett nasale, flotte og transparente uttrykk viser Losnegård at hun er en tekstformidler som hører hjemme helt der oppe.

Ellingsen har sammen med Losnegård har skapt noe som kan kalles usedvanlig melodiøs, vakker og unik akustisk kammerpop. Med sine medsammensvorne Erik Nylander på trommer og perkusjon og Gregor Ridell, som blant annet har spilt med Radiohead, på cello har de utforma noe som er både spennende og personlig. I tillegg dukker det også opp gjester på de helt riktige stedene som vokalistene Mattis Myrland og Hans Martin Austestad og saksofonistene Rolf-Erik Nystrøm og Anders Lønne Grønseth.

Det er kanskje et litt mørkt budskap i musikken til 1816, men samtidig er det så mye varme og skjønnhet i den at det balanseres på et ypperlig vis. Det er i alle fall en flott opplevelse i være sammen med 1816.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

1816

1816

1816/Musikkoperatørene

Multiinstrumentalisten Gary Husband har spilt i John McLaughlins band i en årrekke. Nå hyller han sjefen sin – som pianist.

Gary Husband ved flygelet og med fanklubben i ryggen med John McLaughlin nærmest.

Noen kan det «meste» – 57 år unge Gary Husband er blant dem på musikkens arena. Om det er som trommeslager eller tangentist, hvilken sjelden kombinasjon, så holder han skyhøyt nivå. Her er det pianisten Husband som forteller oss hvor høyt han beundrer sjefen sin, gitargeniet John McLaughlin.

Allerede som 13-åring blei Husband introdusert for McLaughlins unike univers – han hørte Mahavishnu Orchestras "Inner Mounting Flame" – og verden blei aldri den samme etterpå. Husband gikk raskt tilbake i McLaughlins diskografi og sjekka ut alt han hadde gjort med blant andre John Surman, Tony Williams Lifteime, Miles Davis og enda eldre ting med hans landsmenn Gordon Beck, Jack Bruce og Sandy Brown.

Husband kunne med andre ord sin McLaughlin og var nok svært lett å be da forespørselen kom i 2004 om å bli med i forbildets band. Husband var usedvanlig fascinert over McLaughlins intense, radikale, virtuose og ofte dramatiske musikk og har siden vært en viktig bestanddel i The 4th Dimension – gitarguruens faste band.

Nå har McLaughlin (76) begynt å trappe ned – han gjorde blant annet en avskjedsturné i USA før jul – men han sier han vil fortsette å gjøre enkelte konserter rundt om i Europa. Da vil nok sikkert Husband være med – både på tangenter og som trommeslager.

Her derimot er det kun pianisten, med litt egenhjelp på perkusjon og stemme, som tolker deler av sjefens musikk. Noe har også Husband skrevet sjøl og versjonene hans av McLaughlins musikk er så langt fra coverversjoner som vel tenkelig. Noen er faktisk så unike og nyskapende at McLaughlin hadde problemer med å kjenne dem igjen!

Skiva blei spilt inn allerede i 2005, men kun utgitt i USA i et svært begrensa opplag. Derfor er det ekstra hyggelig at Husbands originale, høyst personlige og virtuose pianomusikk sterkt inspirert av John McLaughlin, har blitt hans debut på det utmerkede engelske selskapet Edition Records der også en rekke norske musikere har funnet sitt "hjem".

De som forventer noe fusion/jazzrock-aktig ut av musikken til McLaughlin, må nok tenke litt annerledes. Dette er nemlig så Husbandsk og originalt som vel tenkelig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gary Husband

A Meeting of Spirits

Edition Records/Border Music

Vokalisten og stemmekunstneren Ruth Wilhelmine Meyer går ikke akkurat opptråkkede stier – og flott er det.

Ruth Wilhelmine Meyer er i besittelse av ei unik stemme.

Meyer stifta jeg først bekjentskap med i den særegne trioen AKKU. Med det og den i bakhodet, er det ikke overraskende at hennes solodebut under eget navn, tror jeg i alle fall, også er av det unike slaget.

Meyer er åpenbart mer enn gjennomsnittet opptatt av kloden rundt oss og hvordan vi tar vare på/ikke tar vare på den. Det uttrykker hun både vokalt og gjennom teksten i omslagsheftet. Med sin unike stemme, som strekker seg over cirka fem oktaver, og med et repertoar som spenner over mangt og mye, framstår hun som en improviserende artist med noe viktig å melde.

Låtvalget henter sin inspirasjon fra en rekke kilder: impro, folkemusikk, samtidsmusikk er noen av kildene og Meyer har skrevet mye av musikken. Ellers gir hun nytt liv til melodier Agnes Buen Garnås, Olav H. hauge/Jan Garbarek og Edvard Grieg har skapt eller funnet.

Sammen med et flott ensemble som kler henne og musikken på et ypperlig vis; Lars Andreas Haug på tuba, Terje Isungset på perkusjon og den polske saksofonisten Grzech Piotrowski samt sønnen Zakarias Nikolai Meyer Øverli på strupesang på ei låt, blir vi tatt med til steder de færreste av oss har vært noensinne – både med og uten tekst.

NRK er i ferd med å lansere en ny programserie der programleder Line Elvsåshagen skal redde kloden. Hun og Ruth Wilhelmine Meyer bør absolutt snakke sammen – de kan ha mye å tilføre hverandre. Om det løpet er kjørt, så står musikken til Meyer noe veldig på egne bein.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ruth Wilhelmine Meyer

Klangbiotoper

Ozella Music/MusikkLosen

Den danske saksofonisten, komponisten og bandlederen Fredrik Lundin gir oss ti flotte, spennende og originale musikalske historier.

Fredrik Lundin er en saksofonist, komponist og tenker vi bør tilbringe mye tid sammen med.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Fredrik Lundin, som fyller 55 i dag, har vært der i mange år, men «5 Go Adventuring Again» er likevel mitt første møte med han som leder på egen hånd. Det er på høy tid!

Helt siden begynnelsen av 80-tallet har Lundin, som jeg ved flere anledninger har hørt sammen med hans kone Trinelise Væring i bandet Offpiste Gurus, vært ei viktig stemme på jazzscenen i København og i Danmark. Han har også samarbeida en hel del med norske musikanter som Jon Balke, Per Jørgensen, Lars Andreas Haug og Audun Kleive. Det mer enn antyder i hva slags musikalske landskap det er naturlig å leite etter Lundin.

I tillegg til å være utøvende saksofonist og fløytist, har Lundin blant annet jobba med musikk for teaterforestillinger. Det har jeg full forståelse for etter å ha tilbragt tid sammen med hans musikk til denne innspillinga. Lundin er nemlig en komponist som evner å fortelle historier med sine komposisjoner og i tillegg har han også skrevet små tekster til hver enkelt låt – tekster som avgjort er med på å sette oss inn i den stemninga som Lundin er ute etter.

Når han så omgir seg med et uhyre empatisk band bestående av Tomasz Dabrowski på trompet, Petter Hängsel på trombone og synth, Joel Illerhag på en sjøllaga bass som kalles bazantar og som har 26 resonansstrenger, Jesper Løvdal på kontrabassklarinett og Anders Provis på trommer og perkusjon – relativt ukjente størrelser her hjemme, men uhyre kompetente, så har dette blitt eventyr fortalt av ypperlige fortellerstemmer.

Musikken befinner seg et sted mellom jazz, funk, samtidsmusikk og sikkert mye, mye mer. Den er enkelt og greit lundinsk – det holder veldig lenge det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fredrik Lundin

5 Go Adventuring Again

Stunt Records/MusikkLosen

Nils Petter Molvær er en grenseløs musikant. Sammen med dub og reggae-legendene Sly & Robbie får vi nok et bevis på det.

Nils Petter Molvær og Sly & Robbie – gutta sine det!

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Helt fra Masqualero-perioden med Arild Andersen, Jon Balke, Tore Brunborg og Jon Christensen på 80-tallet, var det åpenbart at Nils Petter Molvær hadde noe helt spesielt å fare med. Slik fortsetter det heldigvis den dag i dag.

Fra Molvær begynte å gå opp sine egne stier med Khmer på midten av 90-tallet, har det vært like interessant hver gang å følge med på hvor han skulle dukke opp i det musikalske landskapet. Noe lå nesten i korta, mens andre ekskursjoner var totalt overraskende.

Møtet med de jamacaikanske dub- og reggae-legendene Sly & Robbie, med etternavnene Dunbar og Shakespeare, tilhører definitivt kategori nummer to.

Trommeslager Sly og bassist Robbie kom opp sammen med reggaeikonet Peter Tosh og har seinere samarbeida med "alle" fra Bob Dylan, Rolling Stones, Britney Spears og Herbie Hancock – for å nevne et tverrsnitt.

For noen år siden traff de to altså på Sulas store trompetsønn og, sammen med uunnværlige Eivind Aarset som gitarmaler og den finske elektronikeren Vladislav Delay – som også reagerer hvis han blir tiltalt med Sasu Ripatti – , så har de turnert over store deler av kloden med sitt unike brygg.

I forbindelse med "Nordub", som er produsert av Jan Bang, tilbragte de fem tre dager i studio i Oslo høsten 2016. Alle låtene er mer eller mindre kollektivt unnfanga og med det groovy fundamentet som kun Sly & Robbie kan skape her på Tellus, så har Molvær, Aarset og Delay skapt stemninger, groover, landskap og atmosfærer som er så tøffe og unike som vel mulig.

Nils Petter Molvær fortsetter på sin uendelige reise mot noe unikt og nok en gang er det både flott, spennende og utfordrende å være med han og de fire andre som kler hverandre på et overraskende, men flott vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sly & Robbie Meet Nils Petter Molvær

Nordub

OKeh/Sony Music

Miles Davis sammen med John Coltrane på deres siste turné sammen i en praktboks med fire CD-er og et flott hefte med masse unike bilder. Riktig god jul!

Miles Davis og John Coltrane sammen for siste gang – vi snakker historiske timer.

Begreper som legender og genier blir kanskje brukt litt for ofte. I dette tilfellet er det noe så voldsomt på sin plass. Det som skjedde mellom Miles Davis (1926-1991) og John Coltrane (1926-1967) i perioden 1955 til og med denne turneen i Europa fra den 21. mars til den 10. april 1960 er nemlig av historisk betydning og det å få "oppleve" avslutninga for første gang setter det hele i et nytt perspektiv.

Miles og Coltrane var på vei bort fra hverandre – ikke minst musikalsk, men Miles og litt ekstra økonomi sørga for at den nye stjerne Coltrane nesten litt motvillig takka ja til å bli med på turneen som Norman Granz arrangerte. Stan Getz og Oscar Peterson var også en del av denne Jazz at the Philharmonic-pakka, men er ikke med i denne samlinga.

Her får vi høre de to, samt kompet Miles hadde med seg siden blant annet "Kind of Blue"-innspillinga fra året før, Paul Chambers på bass, Jimmy Cobb på trommer og Wynton Kelly på piano, fra tre av de første konsertene på turen: Paris den 21. mars, Stockholm dagen etter og fra København den 24.mars.

Det er tydelig å høre at Coltrane, som Miles "fant" på audition i 1955, er på god vei inn i sin sheets of sound-periode. Her var det mye som skulle ut og gjerne samtidig. Publikum, spesielt i Paris, er hørbart skeptiske til Coltranes utflukter og det er tydelig en klar spenning i lufta mellom de to geniene. Miles sa seinere at Coltrane klaga på alt og satt for seg sjøl under hele turneen. Dette var helt tydelig slutten på en æra, men hvilken måte å ta farvel på.

Repertoaret er henta blant annet fra "Kind of Blue" med "So What" og "All Blues" og fra standardskatten med "All of You", "On Green Dolphin Street", "Bye Bye Blackbird" og "´Round Midnight" og mange av låtene får vi høre i flere versjoner i løpet av disse tre dagene – og det er spennende å høre hva som skjedde underveis.

Som en ekstra bonus får vi en super booklet ført i pennen av Coltrane- og Miles-viter Ashley Kahn illustrert med bilder fra denne turneen de færreste har sett før. Som prikken over i-en, for meg i alle fall, avsluttes det hele med et vel seks minutters langt intervju med Coltrane gjort av den svenske journalisten Carl-Erik Lindgren. Jeg har aldri hørt Coltrane snakke før, derfor blei dette helt spesielt – ikke minst fordi han forteller så tydelig hvor han kommer fra og hvor han er på vei, noe de siste sju åra av hans liv viste oss.

Dette er intet mindre enn storslagent – et historisk dokument.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Miles Davis & John Coltrane

The Final Tour: The Bootleg Series, Vol. 6

Columbia/Legacy/Sony Music