Jo Nesbø har skjemt oss bort med stor kriminallitteratur noen tiår nå. Med «Macbeth» tar han et nytt steg – mot seg sjøl.
Jo Nesbø har scora nok en gang.
Jo Nesbø elsker utfordringer. Han kunne sjølsagt bare kjørt videre på Harry Hole-sporet og «sikker» suksess, men da forespørselen kom om å bli med i et eksklusivt selskap som skulle «dikte» videre på Shakespeares univers, så fikk han ikke til å si nei. Det skal vi være veldig glad for.
Min kunnskap om Shakespeare står så avgjort noe tilbake å ønske. Nesbø har også innrømmet at heller ikke han var noen kløpper, men fyren som har gjort research til sitt mesterskap, har så definitivt satt seg godt inn i "Macbeth" i alle fall.
Makt, begjær og maktbegjær var sentrale elementer i Shakespeares "Macbeth" og disse elementene har Nesbø tatt med seg og flytta inn i et miljø i en industriby et eller annet sted – Skottland/England kanskje? – der korrupsjon, kriminalitet og dop er en del av hverdagen.
Dette har gått helt til topps i politihierarkiet og dagens Macbeth er på ingen måte noe bedre enn andre. "Alle" vil ti topps og det bygges allianser på kryss og tvers for å nå målet.
Nesbø viser her at han presterer på skyhøyt nivå også i en slags gitt setting. Han skaper et helt nytt univers og med sitt sedvanlige språklige driv, sitt mesterlige researcharbeid og sin evne til å skape spenning og legge ut snubletråder, så har "Macbeth" blitt Nesbøs klassiker på sett og vis.
Hvem er helter og hvem er skurker? Ja, det lures det mye på underveis og det er der Nesbø blant annet har etablert seg i en egen divisjon. Det er ikke til å undres over at Jo Nesbø sammen med et håndplukka lag fra verdenstoppen innen ymse litterære sjangre blei spurt om å "videreføre" Shakespeare.
En liten ekstra personlig betraktning til slutt: det er veldig stas at Nøisomhedgata har blitt en del av verdenslitteraturen – endelig!!!!
Jo Nesbø
Macbeth
Aschehoug
