Vokalisten, tekstforfatteren og låtskriveren Thea K. Eriksen har gjort seg fine og sterke tanker om døden.
Thea K. Eriksen gjør det vanskelige på et fint og vakkert vis.
Døden er et tema de aller fleste av oss skyver så langt fra oss som vel tenkelig. Thea K. Eriksen (40) fra Lillehammer tør der andre tier og setter ekte og inderlige ord på døden. Når hun så formidler det på et varmt og personlig vis med fine låter til, så har det blitt et flott visittkort fra ei ny stemme for meg.
Jeg har aldri verken hørt om eller hørt Thea K. Eriksen tidligere. Dette er derfor nok et eksempel på at rundt omkring i kongeriket så finnes det mange skjulte skatter.
Eriksen har åpenbart et kristent utganpunkt og har blant annet jobba som kateket. Det er muligens derfor hennes engasjement og kunnskap om dette ofte bortgjemte og tabubelagte temaet er så stort og ekte.
Hun har skrevet alt av tekster og melodier og framfører dem med ei vakker nordlandsdialekt som heldigvis er plassert langt fremme i lydbildet. Det gjør ingenting når man har noe å melde. Hele veien befinner vi oss i et melodiøst og lettfattelig visepoplandskap med enkelte jazzovertoner – et landskap som kler både Eriksen, tekstene og tematikken på et ypperlig vis.
Eriksen, helt sikkert med god hjelp av tangentist, arrangør og produsent Morten Reppesgård, har makta å kle dette budskapet i et ganske så lyst og ikke minst åpent og varmt landskap. Mats Eilertsens varme basstone, Øyvind Ekse på gitar, Geir Åge Johnsen på trommer og Kristin Sevaldsen på saksofon og kor sørger for utmerka reisefølge hele veien.
Thea K. Eriksen formidler noe viktig og mye til ettertanke med sitt requiem. Velkommen skal hun og musikken hennes være.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Når fedrelandet sender ut trommeslager Torstein Lofthus, trompeter Nils Petter Molvær, tangentist Ståle Storløkken og gitarist Eivind Aarset, er det ikke så mye som tyder på at ting kan gå gæernt. Det gjorde det ikke heller ikke. Sammen med den australske elbassisten Colin Edwin (Porcupine Tree) og sjefen for det hele, den italienske vokalisten og låstkriveren Lorenzo Esposito Fornasari – LEF – skapte de et univers i den legendariske kjelleren i Munkedamsveien som nå heter Røverstaden, men som før het Club 7 og Sardine´s, som vil bli huska ei god stund.
Det kom egentlig ikke som noen bombe at LEFs prosjekt "Hypersomniac", egentlig et multimediaprosjekt, skulle være så bra. Jeg har nemlig hørt og skrevet om skiva som blei sluppet rundt nyttår. Der spilte Bill Laswell elbass og Kenneth Kapstad trommer, men "erstatterne" senka ikke nivået akkurat.
LEF er en meget bra vokalist som har skapt ei fortelling om et framtidssamfunn der tankekontroll er et tenkt scenario – et musikalsk 1984 på et vis. Den musikalske innpakninga henter like mye fra beintøff rock som fra improvisert musikk/jazz, men det er likevel en helhet over det hele som gjør "Hypersomniac" som til noe helt spesielt.
Og når Molvær og Aarset møtes så oppstår det som alltid magi. De to har en forståelse langt utenfor det som kan læres – de bare har det. For noen landskap de kan male sammen! Spesielt i de rolige, atmosfæriske passasjene er de så unike og mesterlige at de nok en gang satte spor for svært langt tid framover.
Når så The Mad Professor, aka Ståle Storløkken, glir så elegant og kreativt inn i dette universet, så blir det ekstra dimensjoner gang på gang. Og så Torstein Lofthus da! Karen fra Øystese er enkelt og greit en trommeslager i ultraklassen uansett hva slags setting han blir plassert i – han kan alt, han gjør alt og han gjør det med en tilstedeværelse som er sjelden. Colin Edwin spilte ei ganske så beskjeden, men likevel viktig rolle og LEF leda denne supergjengen på et flott vis.
Kjelleren i Munkedamsvien har mye å skrive på skrytelista si. "Hypersomniac" bør komme langt opp den lista.
Michael Wollny Trio i samarbeid med blant andre Det Norske Blåseensemble under ledelse av Geir Lysne, gir oss «triojazz» med nogo attåt som er både spennende og annerledes.
Wollny (39) har helt siden årtusenskiftet fortalt de som har villet høre at han er en virtuos pianist i en rekke grenseland som kjenner få om noen grenser. I tillegg til å være en særdeles ettertrakta utøvende musikant, er Wollny også professor i Leipzig.
Trioformatet har åpenbart vært Wollnys foretrukne format gjennom det meste av hans karriere og med trommeslager Eric Schaefer og bassist Christian Weber har han funnet fram til to sjelsfrender som både vil den samme veien og som har blitt enige om hvordan den skal forseres.
Det som kanskje skulle bli en vanlig cd-utgivelse har blitt to og det av helt forståelige årsaker. "Oslo" har blitt til gjennom et samarbeid som har vart gjennom år med Det Norske Blåseensemble, bestående av 24 toppmusikanter med hjemmebane i Halden og i eksistens siden 1734. Vår store arrangør og bandleder for store ensembler mest i Tyskland, men også her hjemme, Geir Lysne, hadde ideen om denne fusjonen og Wollny skjønte raskt at et improviserende "band" som DNBE og trioen hadde mye å "snakke om".
DNBE bidrar på tre av de 13 spora og er med på å skape et musikalsk landskap som henter hemningsløst fra jazz, klassisk musikk og såkalt samtidsmusikk. Musikken er spilt inn hos maestro Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio og det hele låter deretter. Det skjedde i løpet av tre septemberdager i fjor og deretter satte trioen kursen for Wartburg i hjemlandet.
Der gikk trioen på scena for en livekonsert med nesten helt nytt repertoar og med besøk av den framifrå franske sopransaksofonisten Emile Parisien på noen av låtene. Det forteller mye om allsidigheten og bredden til Wollny & Co. Vi snakker om en pianotrio i det aller øverste internasjonale sjiktet med masse dynamikk, empati og ikke minst personlighet i seg. Nå må det norske publikumet snart få ørene opp for Michael Wollny også – av en eller annen uforståelig grunn har det skjedd i altfor liten grunn så langt.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det ligger vel ikke i korta akkurat at man skal bli jazzmusiker når man vokser opp i Brumunddalen nord for Hamar. Svein Rikard Mathisen forteller oss uansett at for han har det vært det naturligste valget på jord.
For ganske mange i den norske jazzfamilien kom debuten til Mathisen, "Copenhagen Diaries", som en stor overraskelse i 2015. Med studietid i Kristiansand og København hadde han passert under mange radarer. Det hyggelige var at overraskelsen var svært så positiv: Mathisen hadde allerede på debuten funnet fram til noe særegent – noe som får en herlig bekreftelse med oppfølgeren.
Sjøl om Mathisen nå har forlatt dronningens by og bosatt seg i Bergen, så fortsetter han å samarbeide med musikanter han stifta nært og empatisk bekjentskap med der nede hos danene i et band de kaller Somebody´s Quartet. Med fra debuten er trommeslager Andreas Fryland, bassist Paul Hinz og pianist William Larsson som her deler tangentene med Søren Gemmer. Som spesiell gjest får vi også høre den norske trompeteren Erik Kimestad Pedersen på to spor.
Som sist så har Mathisen skrevet all musikken mens den er arrangert i fellesskap. Bandet og musikken har utvikla seg siden sist, men idealene er fortsatt de samme: dette er moderne, melodisk jazz med røtter både i amerikansk og europeiske/nordiske toneganger. Det er aldri tvil om hvor eneren er for å si det sånn, men likevel er det åpenhet og luft i de musikalske samtalene som får lov å ta sine egne veier.
Mathisen er utstyrt med en varm og personlig tone i gitaren og de medsammensvorne holder alle samme høye kvalitet som sjefen. Det var svært hyggelig å møte Mathisens musikk for tre år siden – det er minst like hyggelig å tilbringe tid med oppfølgeren.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Jeg bryter sammen og tilstår: min kunnskap om slovensk jazz står en hel del tilbake å ønske. Igor Lumpert har sørga for at nysgjerrigheten er vekka i alle fall.
Igor Lumpert & Innertextures i aksjon på Lumperts opprinnelige hjemmebane i Ljubljana i Slovenia.
Den slovenske tenorsaksofonisten Igor Lumpert (42) blei oppdaga av amerikanske musikanter for nesten 20 år siden. Etter det har han gjort New York til sin nye base.
Den legendariske bassisten Reggie Workman både så og hørte Lumperts talent på slutten av 90-tallet. Det førte til at han fikk stipend til New School i New York i 2000 og siden har han blitt værende i The Big Apple. Han har studert med storheter som Chico Hamilton og Billy Harper og jobba med blant andre John Abercrombie og Sonny Simmons.
Dette er Lumperts tredje utgivelse med bandet Innertextures, men nå har han forlatt trioformatet og utvida det til kvartett – og vel så det. Med seg har han trommeslageren Kenny Grohowski, bassisten Chris Tordini og altsaksfonisten Greg Ward – to av dem tidligere medstudenter på New School. Gjester på noen av spora er bassklarinettisten John Ellis og trompeteren Jonathan Finlayson.
Det betyr mye av kremen av unge, spennende og kompromissløse musikanter fra Brooklyn-miljøet – der er også musikken spilt inn. Utgangspunktet er musikk utelukkende skrevet av Lumpert. Den har røtter i alt fra hardbop, via funk til slovensk folkemusikk. Til sammen har det blitt et uttrykk som har noe helt eget i seg.
Lumpert er også en solist med noe unikt på hjertet og med en spesiell tone i hornet sitt. Han og resten av bandet har funnet fram til en empatisk kjerne det er veldig hyggelig og spennende å tilbringe tid sammen med. Døra er åpna for slovensk jazz – jeg gleder meg allerede til påfyll fra både Igor Lumpert og andre.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Beady Belle nærmer seg 20 års jubileum med stormskritt. Det gjør hun/de i trygg forvissning om at det låter hippere enn noen gang.
Beady Belle – bedre og mer groovy enn noen gang.
Beady Belle, som har vært fronta av Beate S. Lech helt fra starten, har nå gått over til å bli hennes soloprosjekt. Det funka som ei kule som en type kollektiv og det funker minst like bra på det nye viset.
Med "Home" fortalte Beady Belle oss i 2000 at fedrelandet hadde fått et ei ny stemme/et nytt band som hadde skapt et landskap der soul, jazz, pop, r'n'b og andre herligheter hadde funnet sammen på et usedvanlig smakfullt vis. Slik har det fortsatt med de fem neste visittkortene fram til 2013.
For to år siden tok produsent og plateselskapsdirektør Jens Christian Bugge Wesseltoft et nytt initiativ sammen med Beady Belle. De satte seg på flygemaskina med retning New York og spilte inn "On My Own" sammen med et kremlag bestående av Gregory Hutchinson, Joshua Redman og Reuben Rogers – og Jens Christian på tangenter må vite. Det var vel for så vidt ingen som tvilte, men Beady Belle viste alle at hun så avgjort var i stand til å stå på egne bein.
Nå har det gått to nye år og Beady Belle fortsetter sitt soloprosjekt på aller beste vis. Nå har hun i tillegg til å skrive alt sjøl både av tekst og musikk også produsert herligheta. Med seg denne gangen har hun et hjemlig herrelag av høy byrd bestående av Marius Reksjø, ikke ukjent for Beady Belle på noe som helst slags vis, på elbass, Bjørn Sæther, et helt nytt bekjentskap for meg, på trommer og David Wallumrød på tangenter og mye annet. Dessuten har hun fått utmerka assistanse av den fremmedlandske vokaltrioen LaSharVu – mer ekte bakgrunnsvokal finnes ikke på bygdene nå til dags. Bjørn Charles Dreyer på elektrisk sitar og Martin Windstad på perkusjon bidrar også med herlig krydder.
Beady Belle skriver og ikke minst synger musikk så sjelfull og så groovy at jeg ikke har det minste problem med å plassere henne helt der oppe i et internasjonalt toppsjikt. Hør på "Out of Orbit" så skjønner du hvorfor blant andre den engelske superstjerna Jamie Cullum er gigafan av Beady Belle. Jeg er imponert over at Beady Belle gang etter gang greier å legge lista stadig høyere – akkurat nå kjenner jeg på at "Dedication" faktisk er det beste hun har gjort.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det har vært sagt og skrevet før, men sjelden stemmer det så bra som på denne helt spesielle Ane Brun-konserten: hun kom til sine egne og de tok vel i mot henne. Det er en ekthet og inderlighet i det Moldejenta foretar seg også med andres materiale som gjør at hun eier rommet fra det sekundet skoene klakker over scenegulvet i enorme, men likevel nesten intime Oslo Spektrum, til hun takker for seg nesten to timer seinere.
Den blå timen – Ane Brun i egne, men samtidig andres landskap.
Foto: Tor Hammerø
Helt siden Ane Brun spilte på gata i Barcelona, aleine med sin gitar, og egentlig helt siden gymnastida på jenterommet i Kringstadbukta, har hun hatt et nært og godt forhold til andres musikk og spilt dem – det som på ny norsk kalles coverlåter. For de aller fleste av oss har vi blitt kjent med henne gjennom hennes eget låtunivers og via det har hun fortalt oss gang etter gang at hun har mye – veldig mye – å melde og fortelle oss.
Denne kjærligheten
For ei stund siden blei Ane, som mange av oss, fanga av den store kjærligheten. Til tross for at forholdet sprakk, så fullførte hun heldigvis prosjektet hun var i gang med: å sette sammen ei samling kjærlighetssanger som i stor grad har fulgt henne fra ungdomstida i Molde. Det førte til den glitrende dokumentasjonen med skiva «Leave Me Breathless» i fjor høst og endelig skulle et norsk publikum også få høre henne på dette sidesporet.
Første og siste gang?
Etter tre fulle hus på ærverdige Dramaten i Bruns adopterte hjemby Stockholm, stod altså Oslos storstue for tur denne lørdagskvelden. Skal vi tro Brun, og det skal vi jo, så var dette høyst sannsynlig siste gang hun tok med seg disse sangene til ei scene og de knappe 4000 som fylte Spektrum kan takke seg sjøl for at de benytta anledninga. Dette blei nemlig en minneverdig kveld på alle slags vis.
Publikum var nok forberedt på at dette blei en kveld uten en eneste Brun-låt, men vokalkvartetten Iris, som både varma opp og bidro på noen låter med Brun også, sørga for at heller ikke det skjedde. De gjorde fire Ane-låter og det å høre fire svensker synge «Du gråter så store tåra» på uforfalska Molde-dialekt var nesten verdt turen aleine!
Klinedans
Sammen med en empatisk strykekvartett og de fantastiske følgesvennene Martin Hederos (Soundtrack of Our Lives, Tonbruket, Ulf Lundell) på tangenter og fiolin og Johan Lindström på pedal steel og vanlig gitar, tok Brun oss gjennom hele «Leave Me Breathless»-skiva og mere til. Stemninga blei satt med to Bob Dylan-sanger, «Make You Feel My Love» og «Girl from the North Country», og Brun framstod fra første takt så trygg og sikker at man nesten skulle tro at hele seansen foregikk hjemme på kjøkkenkrakken.
Brun fortalte oss at det neppe blei de store danseutskeielsene i løpet av denne konserten, men kunne likevel ikke se bort fra at det kunne ende opp med en og annen klinedans eller tryckare, som det heter der borte hos Carl XVI Gustaf og Silvia. Det gjorde det garantert – enten i løpet av konserten eller kanskje etterpå….
Her stod de nemlig i kø: med Anes umiskjennelige s-er, et av hennes herlige bumerker, fikk vi alt fra Elvis Presleys «Always on My Mind» via Foreigners «I Want to Know What Love Is» til Sades «By Your Side» og Joni Mitchells «Big Yellow Taxi». Alt gjort på et uhyre personlig vis med ditto arrangement av blant andre Hederos og Lindström.
Spesielt sterkt blei det da «Show Me Heaven» blei innleda med opptak fra Anes mobil av vakker fuglesang på hennes kjære Harøya – ei øy full av minner og hvis det er mulig så er jeg sikker på at pappa Knut Anker, som forlot tida for noen år siden, satt der opp på skya si og smilte ned til sin kjære Ane.
Et annet høydepunkt var hennes hyllest til sin gamle spansklærer på Molde gymnas, Americo Araya, som inspirerte henne til å lære språk og som blei heidra med «Alfonsina y el Mar» – på spansk må vite.
Med glitterjakke
Brun bød på nesten et ekstra sett som ekstranummer, iført ny glitrejakke, og der fikk vi låter som ikke er med skiva som a-has «Hunting High and Low» – da venta jeg bare på at Morten Harket skulle komme ruslende inn for å synge duett -, Beyonces «Halo» og da Cyndi Laupers «True Colors» ebba ut, stod det ikke mer igjen på ønskelista.
Lys, lyd, utstrålinga, ektheten, inderligheten, tryggheten, personligheten – hele pakka var på plass denne flotte lørdagskvelden i «intime» Oslo Spektrum. Denne konserten og opplevelsen kan lett gå over i kategorien hvor var du da Ane Brun spilte coverkonserten sin. Så flott og minneverdig var det nemlig. Som Ane Brun sa om både publikum og hele konserten: Detta e heilt fantastisk. Det synes vi også!
Stringswingkvartetten Hot Club de Norvège er intet mindre enn en institusjon i norsk musikkliv. Dessuten er de bedre enn noen gang.
Hot Club de Norvège, med og uten gjester, leverer fortsatt stringswing på toppnivå.
Helt siden slutten av 70-tallet har Hot Club de Norvège spredd masse glede og mye heftig musikk fra landsende til landsende. Det gjør de heldigvis fortsatt og med «Stardust» forteller de oss at spillegleden og kvaliteten er av topp internasjonal klasse også i 2018.
Hot Club de Norvège, med Jon Larsen som ideologisk fører og sjefsgitarist, ga de fleste av oss noe helt nytt da de innlemma oss i Django Reinhardts superheftige musikalske verden med ei herlig blanding av rommusikk og swing. Noen trodde kanskje dette var ei døgnflue, men det har vist seg på alle slags vis at det var det ikke. De som noen gang har vært i nærheten av Jon Larsen mer enn et tiendels sekund, har skjønt at det faktisk ikke var noe alternativ.
Larsen er, i tillegg til å være en framifrå og stilsikker gitarist, et ustoppelig rivjern som i tillegg til bandet også har etablert Django-festivalen og dermed løfta fram stringswing for massene på nok et vis. Dessuten er han en meget dyktig kunstmaler i Salvador Dali-tradisjonen og som ikke det var nok så forsker han på det som skjer et stykke bortenfor de nærmeste sfærer: han har funnet stjernestøv og sjølsagt måtte denne skiva oppkalles etter det.
Bandet blei unnfanga i 1979 og i løpet av disse årene har de inntatt en posisjon som et av de ledende ensemblene i denne sjangeren på verdensbasis.
Nå består kvartetten i tillegg til Larsen av Finn Hauge på fiolin, munnspill og sag, den nye gitaristen Stian Vågen Nilsen og Svein Aarbostad, som har vært med fra starten, på bass. Med som gjester denne gangen er Satyricon-gitaristen Gildas Le Pape på fire spor og den nederlandske vokalisten Eva Scholten på ett kutt.
Med et repertoar med alt fra "On the Sunny Side of the Street" via Griegs "Ved Rondane" og Zappas "Blessed Relief" til flere standardlåter og originallåter av både Vågen Nilsen og Larsen, tar Hot Club oss med på ei herlig og livsbejaende reise som det swinger og groover av som bare de kan. Her sitter de musikalske smilene løst for å si det slik.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Tre av den moderne New York-jazzens fremste stemmer har møtt hverandre og lar det stå til – med suksess.
Stephan Crump, Cory Smythe og Ingrid Laubrock – åpen og søkende ny trio.
Den tyske tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock har vært bosatt i New York, nærmere bestemt Brooklyn, rundt ti år. Der har hun blitt stadig mer sentral i mye av det spennende som skjer i skjæringspunktet mellom impro, frijazz og moderne, komponert musikk.
Laubrock hadde hatt ørene på stilk og ant at et samarbeid med bassisten Stephan Crump, som blant annet jobber mye med Vijay Iyer, og pianisten Cory Smythe, en viktig del i trommeslageren Tyshawn Soreys univers, kunne føre til noe.
Laubrock "innkalte" til et treff uten at noe var forutbestemt og kjemien stemte fra første pling. Alle var like begeistra og "øvelse" nummer to blei like godt denne plateinnspillinga. De elleve "låtene" er alle spontant unnfanga og uten trommer framstår de som noe som kanskje kan kalles akustisk kammerfrijazz.
Her har vi med tre lyttere i ultraklassen å gjøre. Smythe, som jeg ikke kjenner fra før, kommer fra samtidsmusikk og bringer helt nye elementer inn her, mens Crump oppleves som den straighteste av de tre – Laubrock er den som står for utblåsningene – bokstavelig talt. Til sammen har de altså skapt noe eget – nok et fint eksempel på at Brooklyn kanskje er den mest interessante bydelen i jazzverdenen nå.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Ut fra de mange utdanningsinstitusjonene for jazz her til lands kommer det til stadighet ut nye stortalenter. Noe forteller meg at Abrahamsen Garner og Sagstuen har hatt sjølvaste Sidsel Endresen som sin læremester.
Har jeg skjønt det riktig så har både Abrahamsen Garner, opprinnelig fra Trondheim, og Sagstuen, med røtter på Gjøvik, Norges Musikkhøgskole og miljøet rundt NMH mye å takke for at de har kommet dit de har kommet. Når jeg har tilbragt tid sammen med duoens debutskive så er det nesten umulig å tenke seg dette universet uten at tankene går i retning "mor" og fyrtårn i denne verdenen, Sidsel Endresen.
Duoen har vært i aksjon helt siden 2012 og prosessen med å skape musikken på denne skiva har vært i gang siden 2014. Sju timer med råmateriale har blitt trimma ned til vel en halvtime. Målet har vært å skape et eget sound på hvert av de 13 spora og allsidigheten til de to stemmekunstnerne, som også styrer hvert sitt arsenal av elektronikk, har definitivt ført til at de har makta det.
Sjøl om materialet oppleves som fritt improvisert, så har det unektelig foregått mye tankearbeid på forhånd. De sier sjøl at de har ønska å bringe inn pop-elementer i både produseringa og miksinga av skiva – det har jeg vanskelig for å finne igjen, men så savner jeg det heller ikke.
Dette er er tøft, spennende og annerledes skapt og utført av to stemmer som vil utfordre både hverandre og oss. Dette er Propans baby med et unikt univers av lyder og stemninger som de heldigvis har ønska å dele med oss. Jeg gleder meg allerede til neste baby!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
