Midt blant oss befinner en av verdens beste saksofonister seg. John Surman har bodd i Norge de seineste åtte åra.
Rob Waring og Nelson Ayres kler John Surman og hans musikk perfekt.
I mange tiår har John Surman (73) vært en av mine store saksofonfavoritter. Han er en glitrende og unik barytonsaksofonist, men likevel er det med sopranen jeg har blitt mest begeistra for han. Sammen med Jan Garbarek og Wayne Shorter er han den sopransaksofonisten som har den mest personlige tonen på instrumentet hvor som helst på kloden – for meg.
Surman, som er samboer med Karin Krog, har på mange slags vis blitt svært "norsk" de seineste åra. Han har til og med blitt ihuga Stabæk-supporter og er til stede på både hjemme- og bortekamper!!!!
Helt siden 60-tallet har Surman vært en viktig brikke i engelsk og internasjoalt jazzliv. Han spilte mye med blant andre John McLaughlin før hans Miles Davis-periode og han blei tildig en del av ECM-stallen til Manfred Eicher. På det "store" tyske selskapwet har han gitt oss mange bevis på sin storhet i en rekke formater.
De seinere åra har han blitt stadig mer opptatt av brasiliansk musikk og har besøkt landet ved en rekke anledninger. Der har han stifta bekjentskap med pianisten Nelson Ayres – en gigant i Brasil. Han var en av tre pianister som spilte på Airto Moreiras legendariske "Free" i 1972 – de to andre var Chick Corea og Keith Jarrett. Hans merittliste er langt som et godt år sjøl om han ikke er noen storhet her hjemme.
Surman fant ut at de to ville kunne skape spennende univers sammen, men underveis i komponeringsarbeidet hørte han ei stemme til. Den mjuke lyden av marimba vokste fram og tankene gikk raskt i retning amerikanskfødte, men Oslo-bosatte Rob Waring. Han er en musikant som har sterke bånd til samtidsmusikk, men som samtidig er en utmerka improvisator – midt i blinken for hva Surman hørte for seg.
I fjor sommer gikk de i studio i Oslo og de usynlige musikalske trådene mellom engelskmannen, brasilianeren og amerikaneren som nesten har blitt nordmann har blitt mange og usannsynlig vakre.
De gir oss musikk med både brasilianske og europeiske røtter og vever det sammen til noe ganske så unikt. Surman, som også spiller bassklarinett underveis i tillegg til sine to saksofoner, Ayres ved flygelet og Waring, på enten marimba eller vibrafon, skaper et lydunivers så unikt og så vakkert at langt flere enn Stabæk-tilhengerne rundt om i Bærum bør være stolte. Dette er nemlig musikk i den ypperste verdensklasse skapt av musikanter på øverste hylle.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
John Surman
Invisible Threads
ECM/Naxos Norway