Geir Sundstøl er en musikant ingen kan ha unngått å stifte bekjentskap med – om de vil eller ikke. Nå møter han oss med et nytt visittkort og du verden for ei flott stemme han er og har.

Årsaken til at “alle” har hørt Geir Sundstøl er at han er og har vært kongerikets aller mest ettertrakta sidemann gjennom mange år. Artister og produsenter har stått i kø for å få assistanse fra den enorme musikalske paletten Tistedalens store sønn har å bringe til torgs.

I mange år førte det til at Sundstøl var med å prege andres musikk i veldig stor grad. Faktisk i så stor grad at han nedprioriterte sitt eget musikalske univers. Heldigvis har han gjort noe med det de seineste åra og han har gitt oss flere prov på hvor og hvem han er gjennom de framifrå utgivelsene “Furulund”, “Langen Ro” og “Brødløs”.

Nå er det tre år siden forrige løypemelding og basert på hvem han er og hva han gjort tidligere, så er det sjølsagt store forventninger til hva som skal komme ut av skattekista til lydmagikeren som spiller tjuefem – 25!!! – instrumenter på “St. Hanshaugen Steel”. Det spesielle navnet på plata henspeiler forresten på et stålverk som var plassert på St. Hanshaugen i Oslo der Sundstøl bor.

Sundstøl står for alle de åtte låtene, men har fått assistanse fra bassist Mats Eilertsen og trompeter Arve Henriksen på noen. Uansett så er Sundstøls genuine bumerke solid til stede fra første til siste takt.

Og hvor befinner så “St. Hanshaugen Steel” seg i sjangeruniverset? Jeg har faktisk ikke noe bedre svar enn at dette er sjanger Sundstøl – det er ikke noe som over hodet likner på det Geir Sundstøl serverer oss. Lydmessig befinner dette seg på en egen planet og når han så benytter impulser fra det meste han har hatt fingrene borti fra verdensmusikk, country og jazz til mye annet, til å skape landskapene som er så bildefremkallende som bare dårlig fantasi kan sette en stopper for, så har dette blitt noe som likner mistenkelig på et mesterverk.

Når Sundstøl i tillegg til sine 25 egne pensler har fått med seg noen av de beste fargeleggerne det er mulig å hyre inn til denne prisen i Erland Dahlen, Jo Berger Myhre og David Wallumrød samt tidligere nevnte Eilertsen og Henriksen og ikke minst gullstrupene fra Sølvguttene, så skal det ikke mye dårlig fantasi til for å begripe at her skapes det stemninger av høyst unik kvalitet.

Geir Sundstøl er en musiker og kunstner som befinner seg på et usedvanlig sted – aldri har Geir Sundstøl vært mer Geir Sundstøl enn nå.

Overskrifta er egentlig en sannhet med en hel del modifikasjoner. Christian Winther er nemlig på ingen måte noen ukjent størrelse, men som popmusiker har vi ikke fått hilse på han tidligere sånn som her. Også på det området kommer han med noe helt spesielt.

Det har seg slik at jeg har latt meg fascinere av Christian Winther gjennom mange år og via mange konstellasjoner. De eksperimentelle trioene Monkey Plot og Ich Bin Nintendo, kollektivet Torg under ledelse av Johan Lindvall og den høyst alternative popduoen Listen to Girl har vært de viktigste meldepostene for gitaristen og vokalisten fra Ålesund. Nå tar han et nytt steg i retning seg sjøl.

Er det mulig for en langelsker av musikk som meg å bli begeistra i løpet av knappe 24 minutter? Det er nemlig så lenge denne spesielle tilstandsrapporten fra Winther varer og svaret er et entydig og tydelig ja.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med de åtte låtene, som Winther synger i all hovedsak på engelsk – bortsett fra “Urfuglen” på norsk, tar komponisten og tekstforfatteren oss med inn i et høyst personlig popunivers milevis unna A4 varianten. Det gjør så forbanna godt å kjenne på at popmusikk kan være både god, original og utfordrende – det er nemlig “The Clearing”.

Winther er en strålende gitarist med et høyst unikt uttrykk, men han har ikke behov for å fortelle verden til enhver tid hvor flink han er. Han gjør det musikken ber han om og fargelegger stemningene på et flott vis.

Når han så har invitert med seg et a-lag fra jazzens verden, som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre, med Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon, Anja Lauvdal på synther og samples og Magnus Skavhaug Nergaard på basser, så har Winther fått med seg akkurat det reisefølget som løfter stemningene til minneverdige steder.

Dette er ikke popmusikk som kommer til å plage hitlistene på noe vis. Det er derimot popmusikk som kan vise seg å vare og være med å definere hva og hvem Christian Winther både er og kommer til å bli i åra som kommer. Spennende er det og spennende blir det også å følge Winthers utvikling – ei utvikling som kan gå i mange retninger.

Freedoms Trio har skifta navn til Freedom Tree. Bortsett fra det så låter dette internasjonale bandet med Steinar Aadnekvam fra Bergen i spissen like heftig som tidligere.

Mellom 2015 og 2018 ga gitaristen Steinar Aadnekvam, elbassisten Rubem Farias fra Brasil og trommeslageren Deodato Siquir fra Mosambik – alle bosatt i Stockholm – ut tre skiver på Losen Records. Der fortalte de tre, som også synger, at de har skapt et eget lite univers med impulser fra en rekke kilder.

Trioen, som har eksistert siden 2015, har spilt flere hundre konserter i 17 land både i Europa, Asia, Afrika og USA siden unnfangelsen. Det har ført til at vi har med et usedvanlig samspilt og virilt band å gjøre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne innspillinga var ment som en livestreamseanse i studio for fansen kloden rundt under coronaperioden – nærmere bestemt i november i fjor. I ettertid fant de tre virtuosene ut at dette faktisk var så bra at mange flere også burde få oppleve det.

Det vi får høre av denne spillesugne og livsbejaende gjengen, som sjølsagt mista alle spillejobbene sine som alle andre kolleger, er et slags “greatest hits” fra de tre Losen-innspillingene. All musikken er skrevet av de tre herrene og vi snakker heftig jazzrock med med klare impulser både fra afrikansk og brasiliansk musikk.

Teknisk sett er det tre svært så langt framskredne musikanter vi har med å gjøre. Bandet låter veldig bra kollektivt også og empatien ligger tjukt utenpå de tre og musikken. Sjøl om det ikke dukker opp “ny” musikk her, så er denne tilstandsrapporten en fin påminnelse om Freedom Trees tilstedeværelse. Måtte de komme seg ut på veien igjen snart!

Silje Nergaard har valgt på øverste hylle når hun skulle skape omgivelsene til sitt nye visittkort. Det er det all grunn til også.

Silje Nergaard har aldri lagt lista lavt når det gjelder ønskeliste med hensyn til gjesteartister på innspillingene sine. “Tell Me Where You´re Going” med Pat Metheny er vel kroneksemplet på det. I jazzverdenen er det vel vanskelig å sikte så mye høyere og de som var til stede i Molde Kino for en hel del år siden og fikk oppleve dem live, skjønte at empatien fortsatt var på plass.

Nå har Nergaard brukt coronaperioden til å skrive ny musikk, nok en gang sammen med tekstforfatter Mike McGurk – engelsk hoffleverandør, bosatt på Bømlo, til flere norske toppartister. Ikke bare det: hun har også satt seg ned og tydeligvis fundert lenge og vel på hvem som kunne passe til å fargelegge de mangefasetterte stemningene som hun så/hørte for seg i forlengelsen av unnfangelsen av de 14 låtene som befolker “Houses”.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Gjestelista består av den polske fiolinisten Adam Baldych, den amerikanske vokalisten Kurt Elling, den brasilianske gitaristen Toninho Horta, samt ei perlerad av norske storheter som Johannes Eick, Trygve Seim, Håkon Kornstad, Arve Henriksen og Sinikka Langeland. Lista kan egentlig gjøres så lang man bare vil, men vi nøyer oss med Georg Wadenius og arrangørene Vince Mendoza og Gaute Storaas. Skjønner?

Nergaard overrasker for så vidt ikke denne gangen heller. Det hun gir oss er varm og empatisk kvalitetsmusikk som vanlig i grenseland mellom pop og jazz – som vi har blitt vant til. Det serverer hun oss med sitt uttrykk som har blitt hennes varemerke: det tar aldri mer enn et hundredels sekund å skjønne at det er akkurat i Silje Nergaards univers vi blir invitert inn i.

“Houses” er nok et vakkert, stort sett nedpå og ettertenksomt visittkort fra Silje Nergaard. Ufarlig? Jo da, men jeg tilhører altså ikke den greina som har behov for at alt må være så nyskapende og til dels provoserende hele tida. Silje Nergaard må gjerne være akkurat Silje Nergaard for meg. Det holder lenge det.