Helt siden Otrøyas store sønn Steinar Raknes stod på scena mutters aleine under Moldejazz i 2010, har karriera hans tatt veier knapt han sjøl en gang ante noe om. Nå møter vi han på egen hånd på plate også for første gang. For et one man band vi har med å gjøre!

Som for alle kulturarbeidere, blei 2020 totalt annerledes også for bassisten, vokalisten, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen Steinar Raknes. Sjøl om han ikke har bodd på Otrøya de siste tiåra, så er det liten tvil om at store deler av sjela hans fortsatt befinner seg der – hør bare «Bob Along»; vakrere fisketur har ikke mange av oss blitt invitert med på og man trenger ikke all verdens fantasi for å skjønne hvor den foregår.

Den usedvanlig dyktige og uttrykksfulle Raknes har vært en av Harald og Sonjas travleste musikanter de seineste åra. Det betyr at han har vært mye borte fra både kone og tre sønner, noe som har ført til mye savn på ensomme hotellrom og på uendelige reiser. Men det har også ført til mange flotte, ærlige og inderlige tekster som blant andre «The Deserter». Den forteller om savnet, men samtidig om kjærligheten og vissheten om at alle veier er en omvei hjem. Raknes har enkelt og greit blitt en historieforteller av rang og mye av dette er faktisk poesi som står helt fint på egne bein. Smak bare på følgende setning i «It Is Easier»: «When you realize – that you´re not smarter – and you´re not Charlie Parker».

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Tekstene til dette americana-inspirerte musikalske landskapet har blitt til på veien, men musikken og innspillinga har blitt unnfanga i og rundt heimen midt i Oslo i lockdown-perioden. Raknes, hans røffe og tøffe stemme og hans hippe bass-spill er alt vi blir bydd på, men jeg kan love at det ikke er småtterier i dette tilfellet. 

Raknes skaper faktisk et helt lite univers ved hjelp av sin tekniske ekspertise og, bortsett fra en smule tamburin, så har alt vi hører bassen som utgangspunkt. Looping, vreng, oktavering og en helt spesiell klangrikdom makter han å frambringe via sitt gitarpedal-oppsett. Ingen låter som Steinar Raknes – slik er det med den saken.

Hadde Steinar Raknes vært født et annet sted enn på Otrøya, så hadde han godt mulig vært verdensstjerne. Heldigvis er melodikeren og den optimistiske melankolikeren født på Otrøya og faren og ektemannen står frem som mer reflektert og ekte enn noen gang på grunn av det og på grunn av tida han og vi gjennomlever nå. 

Du kan som kjent ta Raknes ut av Otrøya, men du kan ikke ta Otrøya ut av Raknes. «On the Road» er ekte vare fra en stor artist. 

PS Kan noen snart sørge for at Trump blir ufarliggjort før han gjør mer skade enn han han allerede har gjort.

De som hevder at musikk ikke hjelper mot mørketida tar feil. Den internasjonale svenske kvartetten Derupeto gir oss et bevis på det.

Støtt og stadig dukker det opp nye og ukjente band med musikk jeg aldri har hørt før i postkassa. På sett og vis er det noe av det mest spennende jeg setter på i spilleren og Derupeto hører hjemme i den kategorien.

Ukjent er for så vidt en sannhet med visse modifikasjoner. To av musikantene, elbassisten Rubem Farias, opprinnelig fra Brasil, og trommeslageren og fra tid til annen vokalisten Deodato Siquir, med røtter i Mosambik, kjente jeg raskt igjen fra gitaristen Steinar Aadnekvams Freedoms Trio., et band som er kjennetegna av fyrrig musikk i grenseland mellom verdensmusikk og jazzrock.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når de to svenskene Tobias Grim på gitar og Peter Knudsen på tangenter nå har satt Farias og Siquir stevne, så er det definitivt fusionmusikk det fortsatt handler om. Grim er hovedkomponisten og både han og de andre har tatt med seg impulser fra både afrikanske og brasilianske toneganger, svensk musikk og ikke minst amerikansk vestkyst fusion.

Det hevdes fra de hippe kretser at denne typen fusion både er forutsigbar og kjedelig. Dem om det – jeg er blant dem som både lar meg underholde og varme av budskapet til Derupeto – den skarpe har sjølsagt funnet ut for lenge siden hvor bandnavnet kommer fra – sjøl om det altså ikke er det mest utfordrende verden har blitt utsatt for.

Derupeto gir oss varme og kvalitetsunderholdning som egner seg ypperlig i mørke og sure høstkvelder – sikkert resten av året også.

PS Nedtellinga går sakte, men den går fremover før Trump blir kasta ut av Det hvite hus og samtidig på historiens skraphaug.

Gitaristen Haftor Medbøe stakk fra fødelandet for mange, mange år siden og har siden blitt værende i Skottland. Til tross for det skaper han støtt og stadig nydelig musikk.

Haftor Medbøe, opprinnelig fra Lærdal i Sogn, har etter hvert bodd flesteparten av sine 53 år i Edinburgh. Der er han sjef for Humanities & Culture ved Edinburgh Napier University, men det betyr heldigvis ikke at han har lagt bort gitaren på noe vis og med ujevne mellomrom avlegger han oss nye besøk med vakre budskap. Nå er det faktisk dobbelt opp med to forskjellige konstellasjoner og begge er like vakre – på hvert sitt vis.

Sammen med den usedvanlig langt framskredne trompeteren Gunnar Halle, som har tatt til vettet og flytta hjem til Norge etter mange år i Danmark, og den danske bassisten Eva Malling, som også har tatt til vettet og blitt værende i Danmark, møter vi Medbøe i selskap med ni låter som har utgangspunkt i melodier skrevet til dikt av den danske poeten Martin N. Hansen. Han var åpenbart en stor inspirasjon for mange framtredende danske komponister og trioen har utvilsomt kommet under huden på Hansens lyrikk – sjøl om det ikke blir sunget eller resitert tekst på noe vis her.

Titler som “Glaj som skull´ en mød´ sin kjærest”, “Som sang i juninætter” og “Jeg går i grønne enge”, mer enn antyder hvor Hansen ville med sin poesi, og du verden så lyrisk Medbøe, Halle og Malling tolker låtene. Vi snakker sjelefred.

Medbøe og den svenske pianisten Jacob Karlzon, som vi kjenner her hjemme fra utsøkt tonefølge sammen med blant andre Silje Nergaard og Viktoria Tolstoy, møttes av alle steder på Hebridene for snart 20 år siden. De tenkte raskt på at de en dag skulle gjøre noe sammen, men åra gikk før det endelig skjedde noe.

Under Edinburgh Jazz & Blues Festival i 2018 var det endelig dags og det er forlengelsen av det møtet vi får være med på her. Det føres vakre og eleverte samtaler mellom to likeverdige samtalepartnere som lytter i like stor grad som de spiller, hvis du skjønner. Jan Johansson, Esbjörn Svensson og Tord Gustavsen er nærliggende referanser samtidig som impulser fra svorsk folkemusikk også spiller ei flott rolle.

Ep-en består av fire låter alle signert Medbøe, hvis jeg har skjønt det rett, mens digitalt finnes det et bonusspor der Jessie Bates synger like vakkert som herrene spiller.

Begge utgivelsene finnes i kun 250 fysiske eksemplarer i ep-format som spilles på 45 rpm. Bortimot et samleobjekt med andre ord. For dere som er ute etter noe spesielt og spesielt vakkert er det bare å benytte muligheten.

PS Dessuten er det å håpe at noen sørger for å få The Lame Donald Duck ut av Det hvite hus så fort som mulig.

Det internasjonale kollektivet Tingvall Trio har av en eller annen grunn aldri fått fotfeste her hos oss. Nå er det på høy tid.

Der 17 år siden den svenske pianisten Martin Tingvall (46), den cubanske bassisten Omar Rodriguez Calvo og den tyske trommeslageren og perkusjonisten Jürgen Spiegel fant sammen i det som siden har blitt kalt Tingvall Trio og som deretter har spilt i over 30 land.

Åtte album har trioen etter hvert på samvittigheten og årsaken til populariteten er egentlig ganske så åpenbar. Trioen og uttrykket den har skapt er nemlig både livsbejaende, virtuost, heftig og samtidig lyrisk.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Med base i Hamburg har de tre som sagt hele verden som sitt arbeidssted. Og det er også utgangspunktet for årets herlige visittkort. Musikk fra store deler av Tellus som forbindes med dans er fundamentet for de 13 låtene. «Arabic Slow Dance», «Ya Man», «Bolero», «Spanish Swing», «Riddaren», «Sommarvisan», «Cuban SMS» og «Tokyo Dance» er mer eller mindre sjølforklarende og den uhyre samspilte trioen stortrives hvor de enn lander.

Det er masse temperament, humør og virtuositet i uttrykket til Tingvall Trio. Samtidig er det også masse lyrikk, varme og inderlighet i budskapet – spesielt når de velger å ta´n ned.

Alle der ute som har hatt eller har et forhold til trioer som Esbjörn Svensson Trio og Rymden og som trenger påfyll av nok en pianotrio som slekter på sett og vis, anbefales å dra på ekskursjon med Tingvall Trio. Og den arrangøren som sørger for å få bandet på plakaten når slikt er mulig igjen, har sikra seg en sikker vinner.

PS Nå er det bare å telle ned til Trump eventuelt bæres ut av Det Hvite Hus. Kan noen voksne ta ansvar!

Barrage – septetten til den Trondheimsbaserte bassisten, komponisten og bandlederen Alexander Riris – er nok en bekreftelse på at nivået til neste generasjon i jazz-Norge også er skyhøyt.

Det har vært skrevet spaltekilometer om betydninga jazzlinja i Trondheim har hatt og har for utviklinga til det norske – og vel så det – jazzlivet. Slik det ser ut kommer det også i fremtida til å bli skrevet nye kilometer. Tilflyten av nye stemmer og nye uttrykk er nemlig av slaget ustoppelig og du verden så hyggelig det er.

Alexander Riris (25) fra Stavanger har gjort ferdig studietida si ved Nidelvens bredd, men er fortsatt bufast i den musikalsk spennende byen. For vel tre år siden startet han Barrage som sekstett med ønske om å utvikle sine musikalske ideer og visjoner. Med seg hadde han saksofonistene Christian Cuadra, Signe Emmeluth og Erlend Kongtorp, pianisten Hogne Kleiberg og trommeslageren Ingvald Vassbø. Ønsket om å komplettere lydbildet med messing vokste raskt frem og trompeteren Erling Skorpen viste seg raskt å være et lykkelig valg.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Det er i stor grad Riris´ visjoner som komponist og bandleder som får anledning til å skinne her og det gjør de da også virkelig. Med et bakteppe som henter hemningsløst fra både impro, straight jazz og klassisk musikk med røtter i 1900-tallet, tar Riris – som på sett og vis minner meg om en ung og kompromissløs utgave av Charles Mingus i sin musikkfilosofiske tilnærming – og gir sine medmusikanter ganske så frie hender til å ta hans låter videre dit de vil.

Jovisst viser de sju oss at de er solister virkelig på vei til noe høyst personlig, men for meg er det likevel det spesielle kollektive uttrykket som snakker til meg først og fremst. Det er tøft, det er spennende og det er annerledes. Alexander Riris og Barrage er så definitivt på vei – de har kommet langt allerede.

PS Dessuten håper jeg Trump kommer seg ut på de evige golfmarker så raskt som mulig.

Susan Alcorn er en sjelden fugl i det musikalske universet. Akkurat derfor har den amerikanske pedal steel-gitaristen noe helt spesielt på hjertet.

Susan Alcorn (67) har i løpet av de seineste åra markert seg i stadig større grad i moderne jazzlandskap sammen med blant andre Pauline Oliveros, Ingrid Laubrock, Joe McPhee, Ken Vandermark og Fred Frith. Noen av de heftigste navna på den amerikanske modernisme- og improscena med andre ord.

Det har hun gjort på et instrument som i stor grad forbindes med hawaii- og countrymusikk og det er i stor grad fra country- og popmusikken Alcorn opprinnelig kommer også.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Mye gjennom inspirasjon fra den musikalske filosofien til Oliveros åpna det seg stadig nye dører for Alcorn. Frijazz og samtidsmusikk blei viktige elementer og det var også på det viset hun kom i kontakt med miljøet og musikantene som jeg tidligere nevnte.

Sakte, men sikkert har også ønsket om å skape egen musikk med eget band vokst fram. Et uventa stipend førte til at den døra åpna seg og Alcorn ville gjerne ha med seg noen av sin beste musikalske venner samt en nykommer – for henne.

Det betyr et moderne kremlag bestående “nykommeren” Mark Feldman på fiolin, Michael Formanek på bass, Mary Halvorson på gitar og Ryan Sawyer på trommer. Bortsett fra sistnevnte, som er et nytt bekjentskap for meg, snakker vi her om noen av de mest toneangivende musikantene på den moderne USA-scena.

De kler de fem låtene til Alcorn, som har alt fra country, via samtidsmusikk og musi kk det swinger av til impro – og mye annet også – i seg, på et flott og empatisk vis. De fem trives åpenbart utmerka i hverandres selskap og skaper noen usedvanlig melodiske og noen ikke fullt så melodiske landskap, som de er helt aleine om med sin unike stemmer og en instrumentering vi ikke støter på hver dag for å si det forsiktig.

Susan Alcorn Quintet gir oss påfyll av noe som viser oss hvor stort og allsidig det fantastiske landet som Joe Biden nå skal prøve å få på beina igjen er. Vi ønsker både Alcorn og Biden all verdens lykke til.

PS Måtte Trump se til å komme seg ut på golfbanen permanent så snart som mulig.

Noen av oss har kommet ganske seint inn i Jaga Jazzists univers – undertegnede for eksempel. I kategorien seint, men godt. Svært godt faktisk.

Da var vel ingen i Tønsberg eller familien Horntveth som i 1994 så for seg at det som hadde sin spede begynnelse i kjellerstua til den nevnte familien, skulle få et så langt og innholdsrikt liv som Jaga har fått til nå. Kjerna i bandet er fortsatt på plass, ni album er sjøsatt og turneer over hele verden er unnagjort med fulle hus og stormende jubel. Sist jeg så bandet i levende live var under Moldejazz i 2017. Da hadde de med seg en Pat Metheny som gjest og du verden for et møte og for en opplevelse vi blei vitne til.

Nå avlegger Jaga oss sitt første albumbesøk siden 2015 og nok en gang forteller de oss at de er like sultne, like utforskende og like hippe som under treffet i Molde. Bandet debuterer denne gangen på den amerikanske labelen Brainfeeder Records som Flying Lotus har stått bak og at Brainfeeder nå har fått noe helt nytt, annerledes og hipt på labelen sin bør det ikke herske mye tvil om.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

For første gang har Jaga stått for produksjonen sjøl også. Når fem av de åtte jazzistene er produsenter til daglig, så burde det jo være mer enn nok kompetanse på huset og det er det da også åpenbart. Det har denne gangen ført til en ganske så spontan produksjon i motsetning til tidligere der det har vært flikka på detaljer til man til slutt sa seg fornøyd.

Som før er det Lars Horntveth som er føringsoffiser og komponist. Den gjennomsiktige og tøffe vinylen består av fire ganske lange låter som befinner seg i et transparent landskap som henter uhemma fra post-rock, electronica, jazz og psychedelia – og sikkert mye annet – og setter det sammen til noe som kun Jaga Jazzist kunne ha unnfanga.

Med multiinstrumentalist Lars Horntveth og søsknene Line og Martin på hovedsakelig tuba og trommer, Marcus Forsgren på gitar og vokal, Erik Johannessen på trombone og vokal, Øystein Moen på tangenter, Andreas Mjøs på vibrafon og som bandets kokk og Even Ormestad på elbass, er Jaga Jazzist anno 2020 så tøft, groooovete og framtidsretta som aldri før. Jeg gleder meg allerede til de 26 neste åra!

PS Kan han derre Lame Donald Duck Trump se til å komme seg ut av det Hvite Hus så kjapt som overhodet mulig. Det er nok nå!!!!

Bill Frisell har avslutta mange av konsertene sine de siste åra med “We Shall Overcome”. Årsaken er åpenbar og nå kan både Frisell og mange andre forhåpentligvis se lyset.

Jeg har hatt den store gleden av å følge mennesket og musikeren Bill Frisell (69) tett siden en sommerdag i Molde i 1981. Da møttes drømmebandet til Arild Andersen, som eller bestod av Alphonse Mouzon og John Taylor, og som førte til både en stor konsert og ECM-plata “A Molde Concert” året etter. For veldig mange, meg sjøl inkludert, etablerte Bill Frisell seg der og da som en av de mest spennende gitarstemmene i moderne musikk. Det inntrykket har han bekrefta og forsterka gang på gang fram til nå og her gjør han det igjen.

Sammen med bassist Thomas Morgan og trommeslager Rudy Royston, en trio som har eksistert i åresvis og spilt hundrevis av jobber sammen, har Frisell skapt mye magi. 2019 var et spesielt innholdsrikt for trioen og heftig turnering blei avslutta med to uker på legendariske Village Vanguard i New York.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Deretter følte de seg klar for å gå i studio for å manifestere hvor de var ved overgangen til 2020 – et år som skulle ta trioen ut på nye ekskursjoner. Slik skulle det altså ikke bli, men du verden for en opplevelse det er å få bli med til denne stasjonen.

Med Frisells umiskjennelige country-inspirerte tone og uttrykk og en så samspilt og empatisk trio som vel tenkelig, så blir vi servert et repertoar bestående av alt fra Boubacar Traores “Baba Drame” via Billy Strayhorns “A Flower Is a Lovesome Thing” til countrylåta “Wagon Wheels” – for en bassintro forresten – og Bacharach og David- klassikeren “What the World Needs Now Is Love”, samt en rekke Frisell-låter, for så å avslutte med “We Shall Overcome”. Dette blir dermed det varmeste, vakreste og mest personlige Frisell noen gang har gjort.

Den siste Frisell-låta før det hele er over, heter “Where Do We Go?” Når han først “stiller” det retoriske spørsmålet for så å avslutte med “We Shall Overcome” så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne hvor Frisell er i sin tankeverden.

Måtte de neste dagene, ukene og månedene sørge for at we shall overcome både på den ene og den andre måten. Bill Frisell, Thomas Morgan og Rudy Royston gjør i alle fall en strålende innsats for at det skal skje.

PS Måtte dagen for Trumps avsettelse komme stadig nærmere – 20. januar.

De som har besøkt fjordene på Vestlandet, vet hvor vakkert det kan oppleves. Nå har vokalisten Heidi Torsvik og multiinstrumentalisten og produsenten Lazerus Winter satt ord og toner på det.

Jeg bryter sammen og tilstår at jeg måtte grave djupt for å finne fram til hva navnene Heidi Torsvik og Lazerus Winter fortalte meg. Ikke veldig mye må jeg innrømme, men når band som Last Hurrah og noe av ansvaret for lyden på Donald Fagens “Nightfly” blei nevnt, så skjønte jeg jo raskt at her var muligheten for noe kvalitativt spennende definitivt til stede.

Etter at Lazerus hadde besøkt Norge og Vestlandsfjordene, tatt opp mye naturlyd og sugd inn mange inntrykk, begynte ideen om å lage musikk om og rundt dette å ta form. Hvordan møtet med Bergensvokalisten Heidi Torsvik kom til aner jeg ikke, men det har definitivt vært et lykketreff.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Sammen og hver for seg, og både i Bergen og i Los Angeles, har de skapt usedvanlig vakre, ofte sakteflytende, tanke- og rofremkallende og empatiske landskap i alle slags sfærer. Her er det henta inspirasjon fra nær sagt alt mulig, blant annet finner vi det store og voldsomme, det stille og sakrale, det ambiente, spor av middelaldermusikk, norske folketoner og jazz. Om dette blir ei salig blanding? På sitt vis, men i all hovedsak blir det en varm, stor og flott hyllest av den vestlandske naturen.

Torsvik har ei nydelig stemme som bærer tekstene og hyllesten hun i stor grad har skrevet sjøl. Winter er en lydskaper av rang og når så et korps bestående av bassist Alexander Grieg, fiolinist Benedicte Maurseth, saksofonist og bukkehornist Karl Seglem, trommeslager Ivar Thormodsæther, gitarist Stein Urheim og fiolinist David Chelsom Vogt – et vestlandsk kremlag av dimensjoner som har skjønt intensjonene til Torsvik og Winter til ytterste konsekvens, så blir dette bokstavelig talt ei flott reise.

Den musikalske hyllesten består av fire satser som bygger på hverandre og som passer utmerka på en dag da verden endelig kanskje ser litt lys igjen. Vakkert og egna til at den store ro kan senke seg. Det var på høy tid.

PS Endelig ser det ut til at mitt håp om at Trump bør gå av så snart som mulig begynner å nærme seg. Takk og pris!

Tidløs musikk med røtter i swingperioden hører vi alt for sjelden om. Pianisten Chris Hopkins og hans tre australske venner sørger for litt orden på det i alle fall.

Den amerikanske, men Tyskland-bosatte pianisten Chris Hopkins kjenner jeg etter flere møter møter med det utmerkede bandet Echoes of Swing, men da som altsaksofonist. Her viser han like godt frem like flotte kvaliteter som pianist også. Musikken derimot har de samme røttene: swing- og mainstream-basert og med et ufravikelig krav – det skal swinge!

Og publikum i Hattingen i Tysklandet et par julidager i fjor, da det fortsatt var mulig å møtes på et normalt vis, fikk akkurat det de var kommet for og applausen mer enn tyder på at de hadde det særdeles hyggelig.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Hvordan samarbeidet mellom Hopkins og den australske trioen The Jazz Kangaroos har kommet til, aner jeg ikke. Det jeg vet er at gitaristen David Blenkhorn, bassisten Mark Elton og fiolinisten og vokalisten George Washingmachine – du leste helt riktig ja – passer Hopkins og hans musikalske idealer som hånd i hanske.

Med et repertoar bestående av mer eller mindre kjente standardlåter som “Can´t We Be Friends”, “Moonlight in Vermont”, Django Reinhardts “Swing 42”, “When Lights Are Low”, med flott vokal, og “Fine and Dandy”, blir vi servert en tidsriktig og tidløs liten time som forteller de som lurer på hva det å swinge virkelig er.

Her kommer det ikke en eneste musikalsk overraskelse – kun empatisk og flott swingmusikk anno når som helst. Når det er dandert og framført av fire framifrå musikanter som åpenbart elsker denne musikken, så er det enkelt å hygge seg og finne fram dette som reisefølge til mørke og sure høstkvelder. Ellers i året også forresten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.