Det er mulig det er noe spesielt med lufta eller vannet i Kringstadbukta like vest for Molde. Høyst sannsynlig er det det. I alle fall kommer de to høyst unike stemmene til Ane Brun og Mari Kvien Brunvoll derfra og denne gangen er det sistnevnte som er en viktig bidragsyter til det flotte prosjektet «Voice & Strings & Timpani».

Utgangspunktet for dette høyst spesielle prosjektet er duoen Strings & Timpani som består av perkusjonisten Øyvind Hegg-Lunde og gitaristen Stephan Meidell. Begge har besøkt Molde en rekke ganger, blant annet sammen med Kvien Brunvoll i bandet Building Instrument og under åpninga av årets Moldejazz med Erlend Apneseth Trio.

Nattjazz

I forbindelse med et bestillingsverk til Nattjazz-festivalen i hjembyen Bergen, ønska Hegg-Lunde og Meidell å inkludere en rekke av sine beste venner og musikalske sjelsfrender fra det høyst oppegående Bergensmiljøet. Det førte til at de to vokalistene Mari Kvien Brunvoll og Eva Pfitzenmaier, gitaristen Stein Urheim og trommeslageren Kim Åge Furuhaug blei involvert og til sammen har de seks skapt et musikalsk univers ulikt alt annet. Deler av resultatet er henta fra konserten under Nattjazz i 2016, mens resten er innspilt i studio tidligere i år.

Stemmer og møter

Hegg-Lunde og Meidell har åpenbart vært ute etter å finne unike stemmer som kunne være med å skape helt spesielle møter. De sier at de enkelt og greit har åpna opp hodene sine og sluppet alt løst. Slik virker det da også. Her finnes det impulser fra minimalisme, fra impro, fra folkemusikk, fra elektronica, fra pop, fra jazz – ja, fra nær sagt hva som helst. Stemmene til Kvien Brunvoll og Pfitzenmaier, som begge uttrykker seg både på engelsk, fransk og ordløst, er så avgjort med på å ta dette musikalske universet til steder få om noen av oss har besøkt tidligere. Det er jo akkurat det som gjør musikk så spennende og inspirerende.

Voice & Strings & Timpani byr oss noe annerledes, noe kompromissløst, noe tøft, noe eksperimentelt – noe de er helt aleine om.

PS Dessuten er det å håpe at Trump stoppes fra å gjøre mer ugagn før han han geleides ut av Det hvite hus.

Nesten seks timer med tidligere uutgitt materiale med sjølvaste Joni Mitchell samla i en flott boks med ei 40 siders bok med masse unike bilder og ikke minst et langt og ganske så ferskt intervju med dronninga. Synes det er vanskelig å be om så mye mer jeg da.

For musikkelskere i mange generasjoner og uavhengig av sjangerpreferanser har Joni Mitchell, født Roberta Joan Anderson og med kraftige røtter i Modalen i Vestland og på Sømna i Nordland, vært en av de aller største. Både som låtskriver, lyriker – ja, det er lyrikk på høyt nivå hun har gitt oss gjennom hele karriera, gitarist, bandleder og som sanger har hun vært en inspirator, grensesprenger og intet mindre enn en unik artist.

Mitchell har jobba med “alle” som har betydd noe og alle har stått i kø for å jobbe med henne. Jeg har snakka med en annen norskætta gigant, Pat Metheny, om det utrolige samarbeidet de hadde med blant andre Don Alias. Michael Brecker, Lyle Mays og Jaco Pastorius, og han kunne sjølsagt bekrefte hvilken ære det var å jobbe med henne og at deres norske røtter var et stadig tilbakevendende tema.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Mye av Mitchells karriere er svært godt dokumentert. Den delen vi blir kjent med her, fra hun var 20 til hun runda 24, er det stort sett bare i ymse bootleg-utgivelser noen har fått høre hva hun drev med. Mitchell, som har vært ramma av sjukdom og vært ute av stand til å opptre de seineste åra, har visst at hun satt på et ganske så enormt arkivmateriale, men har vært i tvil om hun ville gi det ut.

For å ta rotta på bootleggene som dukka opp både her og der, bestemte hun seg heldigvis for at det var på høy tid å gi ut den “ekte” versjonen.

Og for en skatt det er vi blir servert! Alt er kun med Mitchell på enten gitar eller ukulele og vokal og vi får først møte henne som folkesanger: de første spora er fra et radiooppatk fra 1963 og er blant annet “House of the Rising Sun”, “Molly Malone” og “John Hardy”!

Det er veldig spennende å høre hvordan stemma til Mitchell har utvikla seg starten i 1963 – fra den lyse jentestemma til den vi har blitt vant til etter hvert. Veldig mange av opptakene er også fra konserter rundt om i USA og vi får høre Mitchells morsomme og ofte informative småprat mellom låtene – samtidig som hun stemmer gitaren.

Her får vi flere versjoner av de mest kjente “Both Sides Now” og “The Circle Game” og masse ukjent stoff – for meg i alle fall – som hennes første sang “Day After Day”. Vi merker godt hvor hun er på vei og hvorfor hun har blitt den giganten hun har blitt. Og forskjellen på en strømmetjeneste og den fysiske utgava med boka, intervjuet, bildene og det hele, er det vel sjelden man ser, hører og merker så godt som her.

Dette er med andre ord intet mindre enn ei skattekiste. Joni Mitchell har vært, er og kommer til å bli værende en av mine aller største favoritter – uansett sjanger og uttrykk. Jula og de neste åra kan bare komme – Joni Mitchell er nå komplett!

PS Nå gjenstår det bare å få fjerna Trump fra Det hvite hus. Jeg føler meg trygg på at Mitchell er enig med meg i det.

Odd Einar, som sikkert reagerer hvis etternavnet Nordheim blir nevnt også, er i besittelse ei stemme og ikke minst et uttrykk som gjør at jeg lytter på ekte. Eg trur på deg!

Han spør om det i åpningslåta “Tru på meg” og det tar altså kun kort tid å svare – ja, jeg tror på deg. Noen har dette ubeskrivelige som gjør at man intuitivt gjør det og Odd Einar, som et stort publikum har blitt kjent med gjennom Stjernekamp på NRK nå i høst, har altså “dette”.

Odd Einar (48) har befunnet seg i vannskorpa lenge, men det store gjennombruddet har altså latt vente på seg. Med sjefspusher Christer Falck i ryggen på de fleste vis er det å håpe at det skjer nå – kvaliteten, ektheten og inderligheten skal det i alle fall ikke stå på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Odd Einar forteller oss med disse ni låtene, som han synger på uforfalska sognamaul – det blir liksom ikke noe mer ekte enn det når du kommer fra Årdal – at han med fundament i et et levd liv, evner å fortelle oss historier som betyr noe både for han og for oss – om vi ønsker å åpne oss for å ta i mot.

Med si heftige stemme med djupe røtter i soul og rhythm and blues – og flere tilliggende herligheter – tør han både å ta´n ned og dra på for å understreke hva han vil si i begge ender av skalaen. Det dynamiske aspektet ved uttrykket hans er en av hans store styrker – det fører til at vi som lyttere skjerper oss ekstra for å få med oss alle detaljene.

Med et repertoar med masse kjente låter som John Hiatts “Have a Little Faith in Me” – “Tru på meg”, Michel Legrands “Les Parapluies de Cherbourg” – “Eg vil venta”, Lisa Nilssons “Säg det igen” – “Enno ei gong”, Bob Dylans “Make You Feel My Love” – “Fordi eg elsker” og min favoritt blant mange favoritter, Allen Toussaints “Working in the Coal Mine” som har blitt til “Jobba ne på verket” der Odd Einar forteller oss om røttene sine i Årdal, etablerer Odd Einar seg helt der oppe. Sterkt og flott. Det at noen av våre beste menn som Anders Engen, Audun Erlien og Knut Reiersrud er med å mure grunnmuren, skader faktisk heller ikke.

Når Finn Tokvam har gjort en framifrå jobb som oversetter – Bjarte Hjelmeland og Odd Einar har også bidratt til det strålende sluttresultatet – og den flotteste fargeleggeren jeg kan tenke meg til et slikt musikalsk univers, tenorsaksofontonen til Bendik Hofseth, har løfta denne debuten til et visittkort Odd Einar kan være svært så stolt av, så er det å håpe at allmuen skjønner hvilken ekte formidler vi har blant oss. “Sognbook” – herlig tittel forresten – har alt i seg til å leve lenge.

PS Så er det å håpe at noen voksne sørger for å få stoppa Trump så fort som mulig. Det haster nå.

Den danske gitaristen Mark Solborg har med “Tungemål” gitt oss et musikalsk visittkort som vil bli stående. Lenge – svært lenge.

De som har fulgt den dansk-argentinske Mark Solborg (48) mer eller mindre tett de seineste åra vil ikke bli overraska over at han gir oss noe ganske langt bortenfor a4-boksen. Det har han definitivt alltid gjort, men nå i større grad enn noensinne. Med dette storverket, bestående av 148 minutter med musikk fordelt på tre cder og to meget flotte og interessante bøker, forteller Solborg oss at han hører hjemme blant de aller mest spennende og søkende gitaristene på Tellus i alle fall.

Den første cden er Solborg mutters aleine. Knappe 65 minutter med 19 låter viser oss en søkende musikant som går i dybden og som gir oss både en melodisk og fri rundreise i et lydunivers som er kun hans. Solborg sier at hele prosjektet egner seg både for nerder, musikanter og legfolk – jeg kan bekrefte at for sistnevnte kategori stemmer det veldig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

“Tungemål II” består av to cder – begge på godt og vel 40 minutter. Filosofien er for så vidt mye av den samme, den vakkert illustrerte boka som følger innspillinga sier oss mye om det, men den store forskjellen her er at Solborg har alliert seg med tre likesinnede sjelsfrender som vi møter i duokonstellasjoner. De tre er saksofonistene og klarinettistene Francesco Bigoni og Lars Greve og pianisten Simon Toldam.

Samarbeidspartnerne og utfordrerne tar musikken i ganske så forskjellige retninger – de gir den sine helt personlige farger. Sammen med den unike tilstedeværelsen til Mark Solborg blir “Tungemål” noe svært sjeldent.

Bøkene inneholder masse interessante refleksjoner rundt tilblivelsen av musikken, grafiske illustrasjoner, noter og mange fine bilder. De er enkelt og greit med på å gjøre «Tungemål» til et høydepunkt i Solborgs karriere – ei karriere som etter hvert er med på å stake ut ei viktig retning i gitarismen.

PS Dessuten er det å håpe at noen voksne snart får stoppet galskapen i Det hvite hus og får fjernet Trump derfra så raskt som mulig.

Bassisten, komponisten, bandlederen og pedagogen Espen Grundetjern, med base i Kristiansand, forteller oss med sin debut at han har noe ekte å formidle.

Jeg må ærlig innrømme at både Espen Grundetjern (30) og musikken hans er nye bekjentskap for meg. Mye av årsaken er dessverre at siden han er bosatt i Kristiansand, så faller han litt utenfor den daglige tralten for oss eller meg i hovedstaden. Derfor er det hyggelig å få møte Grundetjern med hans tre (!) siders vinyl – et fint visittkort fra musikanter fra det fine miljøet rundt Universitet i Agder.

Med ni Grundetjern-låter som befinner seg i et landskap med klare ingredienser fra såkalt nordisk jazz, modaljazz og med sterke melodier i fokus, tar pianist Thomas Edvardsen, tenor- og sopransaksofonist Trygve Rypestøl og trommeslager Kristoffer Tokle oss med på ei “gammeldags” reise reint opptaksmessig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Samla rundt to mikrofoner var Grundetjern & Co ute etter en solid livefeeling og det har de fått til. Det betyr også at her har det ikke blitt fiksa på noe som helst etterpå – what you hear is what you get.

Likevel hadde jeg jeg ønska at de fire hadde tatt enda større sjanser. Ved flere anledninger blir det for trygt og forsiktig. Som Thelonious Monk sa til sangeren Abbey Lincoln etter at de hadde vært i studio et par dager uten at noe skjedde: Make a mistake. Da begynte ting å skje.

Grundetjern skriver fine låter og herrene er med på hans ideer fra ende til annen. Neste gang vil jeg altså at det tas større sjanser. Det kan føre til enda mer musikalsk spenning.

Grundetjern skal også ha all mulig ære for et herlig LP-cover – herlig!

PS Dessuten må noen få stoppa Trump så fort som overhodet mulig. Nå er det nok!

I jazzverdenen er det slik at man er på fornavn med en del artister sjøl om man ikke kjenner dem.  Dexter, som også reagerte hvis han blei tiltalt med etternavnet Gordon, er så avgjort blant dem. Han var intet mindre enn en legende og her får vi høre hvorfor – nok en gang.

Allerede før Dexter Gordon (1923-90) inntok København for alvor på begynnelsen av 60-tallet, og blei der værende i 14 år, hadde han en bortimot ikonisk status. Hans tøffe, sløye og tilbakelente tenorsaksofonspill, der han var så langt bak beatet at bak-beatet-forsvareren Jakob Schøyen Andersen kan bli misunnelig, hadde allerede danna skole og blant andre John Coltrane og Sonny Rollins hadde Dexter som et av sine store forbilder.

Blant annet på grunn av store dopproblemer så Dexter for seg at det mer liberale Europa, og kanskje spesielt Danmark, kunne være stedet for han på 60-tallet. Det viste seg å være helt korrekt og i tillegg opplevede han at publikum både i Danmark og ellers i Europa satte voldsomt pris på jazz og at de hadde et genuint forhold til musikk og kunst generelt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dexter var et ektefødt barn av bebop-skolen og avleggere derfra prega hele hans musikalske livsbane. Sommeren 1964 var han definitivt blitt varm i København-trøya og hver eneste kveld gjennom juni, juli og august spilte han med bandet sitt på legendariske Montmartre for fulle hus.

Her får vi bli med på deler av to julikvelder, den 20. og 28, og det er en Dexter i storform både som saksofonist, vokalist – på sitt høyst særegne vis – og som kommunikator på sitt sjarmerende dansk, vi får hilse på. Opptakene, som aldri har vært utgitt før og som opprinnelig var henholdsvis radio- og tv-opptak, er av meget god teknisk kvalitet og alle instrumentene får den plass de fortjener.

Når det er den catalansk/spanske mesterpianisten Tete Montoliu (1933-97), den evigunge trommeslagervirtuosen Alex Riel, som runda 80 i år, og bassgeniet Niels-Henning Ørsted Pedersen (1946-2005) – den gang 18 år ung – som er Dexters usedvanlig empatiske tonefølge, så hadde det sjølsagt vært både synd og skam om de ikke blei hørt slik de skulle.

Det swinger og groover noe vederstyggelig hele veien om det er i heftige tempolåter eller nedpå ballader. Repertoaret er en blanding Dexters egne låter og standardstoff som “Manha de Carnaval” og “Misty”. I åpningssporet “King Neptune” kommer vi inn midt i låta som om vi kommer aldri så lite for seint til jazzklubben, men etter at vi får funnet oss en plass i salen så er det en time med stor hygge vi bys på.

Tekstheftet, slikt finnes ikke på Spotify og andre strømmetjenester gitt, inneholder en fin story om Dexter i Danmark fra en av hans venner samt et hyggelig lite lite tilbakeblikk fra Riel og bassisten Bo Stief, som spilte etter Dexter & Co på Montmartre hele denne sommeren.

Have no fear, Dexter is here, pleide Dexter å melde fra scenekanten. Sjøl om han ikke er her lenger for å melde det, så gjør musikken hans avgjort det fortsatt. Du verden for en musikant!

PS Vi kommer forhåpentligvis en dag nærmere avsettelsen av Trump for hver dag. Her krysses det fingre og tær for at det skjer så fort som mulig.

LAN Trio består av tre stasmusikanter fra tre forskjellige europeiske land. Med sitt andre album tar de ytterlige steg i retning seg sjøl.

I 2017 så “Setembro” dagens lys. For meg var det det første livstegnet fra trioen som bestod av den engelske tenor- og sopransaksofonisten Julian Argüelles, den portugisiske pianisten Mário Laginha og den norske trommeslageren og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken. Møtet var intet enn en åpenbaring og siden har jeg venta på oppfølgeren.

For ei stund siden laga jeg radioprogrammet Tor de Jazz sammen med Norbakken og der bød han på ei snikverdenslansering fra trioens nye skive. Jeg mer enn ante hva jeg hadde i vente med andre ord.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nå har dagen kommet og “Atlântico” er klar for verdenslansering. Og sjelden blir vi servert livsbejaende musikk som hører hjemme i nesten alle hjørner av verden slik som disse tre herrene byr på.

Hver for seg hører de tre hjemme i det ypperste toppsjikt som instrumentalister. De er utstyrt med, eller rettere sagt har tilegna seg, ytterst personlige stemmer, og etter å ha kjent hverandre i en årrekke, har de utvikla et høyst personlig språk.

Alle har bidratt på låtskriversida og de har henta impulser fra afrikansk, amerikansk og europeisk rytmikk, harmonikk og melodikk og satt det sammen til noe helt eget. Ingen av de tre har behov for ekstra rampelys på bekostning av de andre: dette er et kollektiv som både vil og kan gå den samme veien og som hele tida utfordrer hverandre til å åpne nye og spennende dører.

Musikken er vakker, virtuos, spennende, sprudlende og direkte livgivende. Måtte de få anledning til å komme seg ut snart slik at de får spredd det gode budskap. Inntil det skjer er “Atlântico” en god trøst. Svært god.

PS Dessuten er det å håpe at Trump blir stoppa nå. Galskapen må ta slutt snart.

Hvor var du da-spørsmålet dukker opp fra tid til annen. Spesielt når det gjelder unike opplevelser. Jeg var der da Egil Kapstad spilte sin solo-konsert i Molde. Og heldigvis får både jeg og alle som vil muligheten til å oppleve den nok en gang. Denne opplevelsen både var og er nemlig unik.

For oss som har levd ei stund, så har det vært et faktum i flere tiår at pianisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Egil Kapstad (1940-2017) har vært en jazzens store lyrikere – uansett hvilken målestokk man benytter. Hvorfor Kapstad aldri fikk det store internasjonale gjennombruddet er for meg komplett ubegripelig, men trøsten får være at vi fikk nyte mye mer av Kapstads mesterskap her hjemme av den grunn.

Det å dykke ned i Kapstads klangverden er intet mindre enn en gave i seg sjøl. Den består av en harmonisk og rytmisk oversikt, en ro, et enormt følelsesregister iboende en skjønnhetssøken som han var ganske så aleine om og som manifesterte seg i ustanselig vakker og personlig musikk.

Av en eller annen grunn ønska den på egne vegne beskjedne Kapstad å spille ei alt for tilbaketrukket rolle. Derfor fikk vi sjelden, eller nærmere bestemt nesten aldri, oppleve han som solopianist. Derfor skal Moldejazz ha all mulig ære for at de inviterte Kapstad til å gjøre en av sine “hemmelige” konserter mutters aleine den 18. juli 1997. Vi som var der kommer aldri til å glemme det – verken pianospillet eller Kapstads varme måte å ta oss verbalt gjennom konserten på.

Etter at NRKs utrettelige kulturforsvarer Torstein Vegheim dukka ned i arkivene og starta et solid arkeologisk arbeid, fant han igjen denne konserten fra Molde i 1997 – en konsert som aldri blei sendt i sin helhet. Som jeg huska det på min personlige hardisk: det var og er en konsert for evigheten med en av våre største jazzmusikere gjennom alle tider.

Med et repertoar bestående av “The Peacocks” som åpningsnummer – Kapstad var en fugleelsker- og kjenner av rang – Bill Evans´- hans sjelsfrende – sjeldent spilte “Remembering the Rain”, Ellington-klassikerene “In a Sentimental Mood” og “Things Ain´t What They Used to Be”, Miles Davis/Bill Evans´ “Blue in Green”, standardlåta “It Might as Well Be Spring”, Monks ikoniske “´Round Midnight”, “Basin Street Blues” samt komposisjoner av Bartok, Scriabin og Sparre Olsen – Kapstad var jo så mye mer enn en eminent jazzmusiker – han var enkelt og greit en stor musikant. Overgangen mellom hans egen “Epilog” og Bill Evans´”Epilogue” er også blant konsertens mange høydepunkt.

Egil Kapstad og musikken hans vil alltid være med oss. Han ga oss veldig mye så lenge han var her og med denne konserten, innspilt nesten på dagen 20 år før han la ned pianolokket for siste gang, blir lyrikeren over alle lyrikere i norsk jazz med oss videre på et nydelig vis. Takk Egil!

PS Dessuten er det å håpe at noen voksne vil sørge for at Trump nå får gjøre så lite skade som mulig før han frivillig eller ikke blir fulgt ut av Det hvite hus.

Som vokalisten, cellisten, komponisten og tekstforfatteren Paulin Voss sier i låta “35000 Choices” så består livet av valg. Hun har definitivt valgt rett når hun nå har gitt oss sitt fjerde album.

Jeg bryter sammen og tilstår at Paulin Voss, med tyske røtter i Kristiansand, men bosatt i Drøbak, er et nytt bekjentskap for meg. Siden dette er hennes fjerde musikalske visittkort så er det sjølsagt litt flaut, men jeg skal forsøke å ta det som en mann. For å prøve å bøte på dette usedvanlige kunnskapshullet, så iler jeg til og slår fast at det første møtet har vært av det svært hyggelige og positive slaget.

Voss (49) er ei godt voksen kvinne som har levd liv å melde fra. Når hun har en mer enn solid musikkutdannelse i bagasjen, hun er cellist med lang fartstid fra diverse symfoniorkestre, så mer enn antyder det at det er kvalitet over det popartisten – og litt til – serverer oss.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For med et unntak er det ei flott popskive Voss gir oss. Hun synger vakkert med en autoritet i uttrykket som gjør at man hører etter. Når så tekstene i stor grad, med ett unntak, går et solid stykke utenpå vanlige a4 poptekster, så betyr det at Voss har lagt et fint fundament for å gi oss noe med skikkelig særpreg.

Voss har skrevet alt sjøl av både tekst og musikk bortsett fra AC/DC-låta “It´s a Long Way to the Top” – i en tøff, veldig nedpå versjon. Når så det hele blir avslutta med cellisten Voss i nydelig tolkning av den estiske mesterkomponisten Arvo Pärts “Spiegel im Spiegel”, så har dette blitt et ganske så annerledes visittkort fra en musikant med noe helt spesielt på hjertet.

Arrangementene og produksjonen til Ruben Dalen, med solid med pålegg, mye stryk og mye programmering, men som på ingen måte drukner stemma til Voss, er av typen smakfull – veldig i stil med det Paulin Voss ellers har å komme med.

Det skulle altså ta sin tid før Paulin Voss´ og mine veier skulle krysse hverandres. Det har absolutt vært verdt ventetida.

PS Og så er det å håpe at Trump blir ledsaga ut av Det hvite hus så raskt som mulig.

Bob James er en svært innflytelsesrik pianist og musikant. Her får vi oppleve han anno 1965 og i 2020-tapning. Ting har skjedd for å si det forsiktig.

Legenden og ikonet Bob James har runda 80, men er fortsatt i full vigør. Her får vi hilse på han i to vidt forskjellige utgaver – den ene ganske så forventa og forutsigbar, den andre høyst overraskende.

Like etter at unge James hadde ankommet New York og fått den ettertrakta jobben som pianist og musikalsk leder for vokalstjerna Sarah Vaughan – en jobb han hadde i rundt fire år – fikk han også muligheten til å utforske andre sider ved sitt talent. James var nemlig tiltrukket av både bebop, standardlåter og tro, det eller ei, ganske så eksperimentell frijazz. Det fikk han anledning til å spille inn flere eksempler på. Noen blei aldri utgitt og faktisk glemt – helt til nå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den gang 25 år unge Bob James blei ved to anledninger i 1965 invitert av den enda yngre entusiasten George Klabin til å spille inn akkurat den musikken han ville. Både i januar og oktober skjedde det i triosammenheng, både med musikanter fra Vaughan-bandet, trommeslageren Omar Clay og bassisten Larry Rockwell, og med relativt ukjente venner fra studietida i Ann Arbor.

Klabin har forblitt en entusiast og har de seinere åra gjennom sitt plateselskap Resonance Records drevet et usedvanlig grundig og flott musikkarkeologisk arbeid sammen med Zev Feldman. De har funnet frem ukjent materiale med blant andre Bill Evans, Sonny Rollins, Wes Montgomery og Nat King Cole, satt lyden i “perfekt” stand og gitt utgivelsene ei innpakning som vitner om ekte kjærlighet til musikken. Det har de definitivt gjort med denne Bob James-innspillinga også.

Her får vi servert alt fra kjente låter som Rollins´ “Airegin” og Miles´ “Solar”, via originalkomposisjoner til ganske så frie ekskursjoner. Alt ganske langt unna den James vi har blitt kjent med de seineste tiåra, men et herlig dokument som sier mye om hvor han kom fra og hvilken allsidighet han er i besittelse av.

Når så Resonance Records har gjort en fantastisk jobb med å grave opp musikken, lage et strålende hefte på rundt 40 sider med masse interessant stoff, der James innrømmer at han hadde glemt at innspillingene overhodet blei gjort, og flotte bilder fra denne epoken, så har dette blitt et sjeldent og svært godt minne.

For et stort publikum verden rundt har Bob James fra 70-tallet og frem til i dag blitt kjent som en av smoothjazzens mest sentrale utøvere. Musikken til TV-showet “Taxi”, bandet Fourplay samt en stor inspirasjon for en rekke hip hopere som har sampla musikken hans, har vært viktige ingredienser når det gjelder James´ enorme popularitet.

Det er også der vi møter han sammen med den tyske trompeteren og vokalisten Till Brönner på den ferske utgivelsen “On Vacation”. Elegansen og smakssansen til James, både som tangentist og komponist, er det absolutt ingen som helst tvil om, men om det er spesielt spennende det han og Brönner, blant annet med hjelp av tromme-eleganten Harvey Mason, gir oss, er vel høyst tvilsomt.

Musikken er pen – veldig pen faktisk – og til dels svært glatt. Tekstene av typen “Here´s to life, let´s hava a lemonade” er ikke akkurat av den minneverdige sorten heller, men jeg er likevel sikker på at de millionene kloden rundt som har latt seg fascinere av både mjukjazz og ikke minst Bob James også, vil la seg forføre nok en gang av disse mjuke tonegangene.

Uansett har dette vært et interessant møte med Bob James anno både 1965 og 2020.

PS Så er det å håpe at noen får begrensa skaden Trump kan få gjort så mye som mulig før han flytter/flyttes ut den 20. januar.