Long Tall Dexter

I jazzverdenen er det slik at man er på fornavn med en del artister sjøl om man ikke kjenner dem.  Dexter, som også reagerte hvis han blei tiltalt med etternavnet Gordon, er så avgjort blant dem. Han var intet mindre enn en legende og her får vi høre hvorfor – nok en gang.

Dexter Gordon – one of a kind.

Allerede før Dexter Gordon (1923-90) inntok København for alvor på begynnelsen av 60-tallet, og blei der værende i 14 år, hadde han en bortimot ikonisk status. Hans tøffe, sløye og tilbakelente tenorsaksofonspill, der han var så langt bak beatet at bak-beatet-forsvareren Jakob Schøyen Andersen kan bli misunnelig, hadde allerede danna skole og blant andre John Coltrane og Sonny Rollins hadde Dexter som et av sine store forbilder.

Blant annet på grunn av store dopproblemer så Dexter for seg at det mer liberale Europa, og kanskje spesielt Danmark, kunne være stedet for han på 60-tallet. Det viste seg å være helt korrekt og i tillegg opplevede han at publikum både i Danmark og ellers i Europa satte voldsomt pris på jazz og at de hadde et genuint forhold til musikk og kunst generelt.

Dexter var et ektefødt barn av bebop-skolen og avleggere derfra prega hele hans musikalske livsbane. Sommeren 1964 var han definitivt blitt varm i København-trøya og hver eneste kveld gjennom juni, juli og august spilte han med bandet sitt på legendariske Montmartre for fulle hus.

Her får vi bli med på deler av to julikvelder, den 20. og 28, og det er en Dexter i storform både som saksofonist, vokalist – på sitt høyst særegne vis – og som kommunikator på sitt sjarmerende dansk, vi får hilse på. Opptakene, som aldri har vært utgitt før og som opprinnelig var henholdsvis radio- og tv-opptak, er av meget god teknisk kvalitet og alle instrumentene får den plass de fortjener.

Når det er den catalansk/spanske mesterpianisten Tete Montoliu (1933-97), den evigunge trommeslagervirtuosen Alex Riel, som runda 80 i år, og bassgeniet Niels-Henning Ørsted Pedersen (1946-2005) – den gang 18 år ung – som er Dexters usedvanlig empatiske tonefølge, så hadde det sjølsagt vært både synd og skam om de ikke blei hørt slik de skulle.

Det swinger og groover noe vederstyggelig hele veien om det er i heftige tempolåter eller nedpå ballader. Repertoaret er en blanding Dexters egne låter og standardstoff som “Manha de Carnaval” og “Misty”. I åpningssporet “King Neptune” kommer vi inn midt i låta som om vi kommer aldri så lite for seint til jazzklubben, men etter at vi får funnet oss en plass i salen så er det en time med stor hygge vi bys på.

Tekstheftet, slikt finnes ikke på Spotify og andre strømmetjenester gitt, inneholder en fin story om Dexter i Danmark fra en av hans venner samt et hyggelig lite lite tilbakeblikk fra Riel og bassisten Bo Stief, som spilte etter Dexter & Co på Montmartre hele denne sommeren.

Have no fear, Dexter is here, pleide Dexter å melde fra scenekanten. Sjøl om han ikke er her lenger for å melde det, så gjør musikken hans avgjort det fortsatt. Du verden for en musikant!

PS Vi kommer forhåpentligvis en dag nærmere avsettelsen av Trump for hver dag. Her krysses det fingre og tær for at det skjer så fort som mulig.

Dexter Gordon
Montmartre 1964
Storyville Records/MusikkLosen
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg