Barrage – septetten til den Trondheimsbaserte bassisten, komponisten og bandlederen Alexander Riris – er nok en bekreftelse på at nivået til neste generasjon i jazz-Norge også er skyhøyt.
Det har vært skrevet spaltekilometer om betydninga jazzlinja i Trondheim har hatt og har for utviklinga til det norske – og vel så det – jazzlivet. Slik det ser ut kommer det også i fremtida til å bli skrevet nye kilometer. Tilflyten av nye stemmer og nye uttrykk er nemlig av slaget ustoppelig og du verden så hyggelig det er.
Alexander Riris (25) fra Stavanger har gjort ferdig studietida si ved Nidelvens bredd, men er fortsatt bufast i den musikalsk spennende byen. For vel tre år siden startet han Barrage som sekstett med ønske om å utvikle sine musikalske ideer og visjoner. Med seg hadde han saksofonistene Christian Cuadra, Signe Emmeluth og Erlend Kongtorp, pianisten Hogne Kleiberg og trommeslageren Ingvald Vassbø. Ønsket om å komplettere lydbildet med messing vokste raskt frem og trompeteren Erling Skorpen viste seg raskt å være et lykkelig valg.
Det er i stor grad Riris´ visjoner som komponist og bandleder som får anledning til å skinne her og det gjør de da også virkelig. Med et bakteppe som henter hemningsløst fra både impro, straight jazz og klassisk musikk med røtter i 1900-tallet, tar Riris – som på sett og vis minner meg om en ung og kompromissløs utgave av Charles Mingus i sin musikkfilosofiske tilnærming – og gir sine medmusikanter ganske så frie hender til å ta hans låter videre dit de vil.
Jovisst viser de sju oss at de er solister virkelig på vei til noe høyst personlig, men for meg er det likevel det spesielle kollektive uttrykket som snakker til meg først og fremst. Det er tøft, det er spennende og det er annerledes. Alexander Riris og Barrage er så definitivt på vei – de har kommet langt allerede.
PS Dessuten håper jeg Trump kommer seg ut på de evige golfmarker så raskt som mulig.
The Was and Is to Come
Øra Fonogram/Musikkoperatørene
