Fredagen under Jazzfest i Trondheim stod stemmene i sentrum – både når det gjaldt vokalister og instrumentalister. Marit Sandvik, Rebekka Bakken og Way Out West sørga for det.
For eders utsendtes del starta fredagen med et intimt, varmt og usedvanlig flott møte med vokalisten Marit Sandvik og gitaristen Øystein Norvoll fra Tromsø. Foreldrene til en av vår tids store popstjerner, Dagny, overraska ikke – de bare bekrefta at de hører hjemme på aller øverste hylle her hjemme med et repertoar, en stilsikkerhet og en empati som som varma en hustrig novemberettermiddag.
Her blei vi blant annet servert en «ukjent» Jimmy Rowles-låt, «I Loves You Porgy» i et originalt arrangement, «Baby Elephant Walk» på norsk og i barnlig nordnorsk tolkning – herlig!, Ellingtons «Cottontail» med Jon Hendricks´tekst og Jobims «Girl from Ipanema»-klassiker med egenskrevet norsk tekst, «Bikinisangen». Alt på et vis bare de to kunne ha gjort.
Språkmektige, lekne, trygge og usedvanlig musikalske Sandvik, med følgesvenn på alle vis Norvoll, sørga for på et herlig og nordnorsk vis at vi kunne glemme svineriet rundt oss for ei stund. Det er kraften som finnes i musikk skapt av så dyktige musikanter som disse to. Hadde de bodd et annet sted enn i Tromsø så hadde de vært nasjonale størrelser – garantert. Nå skjønner jeg godt at de både bor og blir boende i Nordens Paris, men det hindrer ingen av oss å invitere dem til konserter og festivaler land og strand rundt. Det har både Sandvik, Norvoll og vi fortjent.
Neste stopp blei en annen vokalist som vi hører alt for sjelden her hjemme, Rebekka Bakken. Etter ti år i New York og noen mellomstasjoner i Østerrike og Sverige, så er hun endelig hjemme igjen og har været det noen år. Likevel har hun sitt største marked godt utenfor våre grenser, men denne konserten på Jazzfest fortalte oss nok en gang at Ola Nordmann bør få ørene opp for henne i mye større grad enn til nå.
Med et kremband med sjefen Rune Arnesen på trommer – du verden for en tilstedeværelse og dynamisk kraft -, Eirik Tovsrud Knutsen på tangenter, Tor Egil Kreken på elbass og ikke minst Børge Petersen-Øverleir på gitar – han må spille mye mer ute, han er noe av det mest smakfulle vi har – tok Bakken, med sitt univers stort bestående av originalmateriale, oss med på en ekskursjon som fortsatte oppvarminga Sandvik og Norvoll hadde satt i gang.
Med si personlige, lett nasale stemme og tøffe uttrykk er Bakken flink til å fortelle historier med låtene sine. Det er både jazz, pop, cabaret og Tom Waits – og mye, mye annet – i musikken hennes og hun pakker ikke akkurat inn meningene sine i bomull verken i tekstene eller i praten mellom låtene – Bakken liker å snakke!
Vi fikk både en nydelig hyllest til hennes avdøde far og en ode til den fulleste mannen i baren – et voldsomt spenn med andre ord inkludert krydder fra hennes oppvekst i kirka – for en utblåsing!
Rebekka Bakken er blant hos folkens – la oss ta bedre vare på denne skatten. Hun har noe tøft, personlig og inderlig å melde.
Fredagskvelden kunne ikke vært avrunda på noe spesielt bedre vis enn sammen med trioen Way Out West, det vil si Hermund Nygård på trommer, Atle Nymo på tenorsaksofon og Magne Thormodsæter på bass.
Dessverre blei det av smittevernårsaker en konsertkollisjon med Elephant9 og av de umulige valg mennesket utsettes for, falt avgjørelsen denne gang på det akustiske alternativet. Årsaken hadde absolutt ingenting med forventa kvalitet å gjøre, men Elephant9 har jeg hørt live flere ganger, mens dette ville bli det første livemøtet med hyllestbandet til Sonny Rollins trio-univers.
Skiva til Way Out West, som blei sluppet like før kongeriket stengte ned i mars, mer enn antyda at dette var musikk og et uttrykk disse tre langt framskredne musikantene – alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – har et mer enn inderlig og sterkt forhold til.
Rollins debuterte med sin pianoløse trio med Ray Brown på bass og Shelly Manne på trommer i 1957 – et band med et uttrykk som har prega mangt og mye siden den gang.
Nå med de fleste jobber/konserter avlyst, så opplevelse det nesten som om kalvene blei sluppet ut på vårbeitet denne kvelden. Mer spillesugne og tilstede er det sjelden man opplever et band og enkeltmuskere.
De spilte seg gjennom hele skiva med blant andre «Old Cowhand» og «Freedom Suite», Thormodsæters «Eleven» og plussa på med «What Is This Thing Called Love», «Sonnymoon for Two» og en herlig liten avskjedspresang med en medley bestående av «Don´t Stop the Carnival/St. Thomas».
Dette var enkelt og greit en livgivende og inderlig time med tre av våre beste menn som spilte sin musikk for oss. Det var på ingen måte kaldt da vi rusla ut i den hustrige novembernatta etter dette påfyllet.