Jeg må ærlig innrømme at stridepiano ikke er daglig kost her i heimen. Når jeg for sikkerhets skyld får servert sju pianister på et brett, så kunne det jo lett blitt vel mye. Det har likevel blitt en hyggetime.

Sjøl om Frankrike har vært og til dels er et ganske så nedstengt land, så er det tydeligvis opp til flere ting som funker der likevel. Postverket er et godt eksempel på det og her om dagen ankom denne cd-en heimen nesten på ekspressfart.

Vår egen mesterpianist i faget stride, Morten Gunnar Larsen, er den jeg har hatt et nærmest forhold til når det gjelder stride. Frøet blei sådd da jeg hørte Eubie Blake, mer eller mindre kilden til denne stilretninga, i Molde for noen tiår siden. Larsen har ført stafetten videre og sørga for at uttrykket ikke har dødd ut her hjemme heller.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Larsen hadde så definitivt forsvart en plass i startoppstillinga her også. Det betyr på ingen måte at herrene Bernd Lhotzky, Louis Mazetier, Luca Filastro, Chris Hopkins, Rossano Sportiello, Harry Kanters og Alain Barrabes – med unntak av Lhotzky og Hopkins ukjente størrelser for meg – ikke viser at de har strideuttrykket i fingrene og vel så det. Vi snakker utvilsomt om tangentister som både kan dette og som stortrives i dette landskapet.

Alle er tildelt to låter hver og det er stort sett kjent materiale som “Drop Me off in Harlem”, “Willow Weep for Me”, “Jitterbug Waltz”, “The Lady Is a Tramp” og “Over the Rainbow” som blir dandert på herlig vis.

Sjefen og trommeslageren Guillaume Nouaux er eneste og svært så empatiske følgesvenn på alle spora – og i tillegg har han bevilga seg sjøl et lite solospor også. Han skal ha all mulig slags ære for å ta vare både på denne tradisjonen og samtidig løfte fram disse pianistene. Her kan jeg love at det swinger fra start til mål.

PS Vi kan bare håpe og tro på at Trump får anledning til å gjøre så lite skade som mulig før han må flytte ut av Det hvite hus.