Etter å ha gått inn i ei skrivesperre etter at hun mista faren sin for noen år siden, løsna det igjen for den vanligvis usedvanlige produktive Moldejenta i fjor.

Etter at hun begynner med å fortelle oss at «I held your last breath in my chest» på åpningssporet «Last Breath», mer enn antyder hun at med musikken og tekstene på den andre plata på vel en måned, inviterer hun oss nærmere den inderlige og ekte Ane Brun vi for så vidt har møtt mange ganger, men aldri så nært som nå.

Brukt tida godt

Brun overrasker oss ikke på noen måte når vi her møter en reflektert kunstner. Det har vi visst lenge, men tida fram til «After the Great Storm» – som kom ut i oktober – og «How Beauty Holds the Hand of Sorrow», har ført til at hun har kommet nærmere seg sjøl enn noen gang. Hun har mot og evne til å se inn mot seg sjøl og hun har redskapene til å uttrykke det som er viktig for henne gjennom tekster som jeg vil kalle lyrikk og melodier som kler budskapet på et perfekt vis.

Todelt

Etter at skrivesperra slapp kom det ikke litt – det kom mye. Sammen med sine svenske sjelsfrender Martin Hederos og Anton Sundell spilte hun inn mye musikk i 2019. Det kunne sjølsagt blitt et formidabelt dobbeltalbum, men Brun skjønte ganske raskt at budskapet og uttrykket var så sammensatt at musikken ville egne seg best på to album.

Som sagt så gjort. «After the Great Storm» er et veldig produsert album med mye synther og masse pålegg – veldig flott for det det skal være.

«How Beauty Holds the Hand of Sorrow» er derimot veldig nedpå og stille, men likevel ikke en innadvendt tilstandsrapport fra Ane Brun. Hun sier sjøl at det handler om frustrasjon over situasjonen til planeten vår, hvordan sørge over noen man har mistet, eksistensialisme, kjærlighet, forhold, ensomhet, indre kamper og søvnløse netter. -Jeg antar at sangene handler om det å være et menneske. Intet mindre altså, men det makter hun som bare hun kan.

Sjelden opplevelse

Det musikalske uttrykket er så nedpå at det tar flere låter før trommer for eksempel er involvert overhodet. De savnes heller ikke, men de kommer når musikken «ber» om det.

Her er det tekstene, budskapene, inderligheten, ærligheten og ektheten til Ane Brun som er i fokus og som løftes frem til et mesterverk.

«Song for Thrill and Tom» og «Don´t Run and Hide» er to av mange høydepunkt i løpet av de knappe 40 minuttene Ane Brun inviterer oss hjem. Det er minutter vi kan ta med oss hjem til oss sjøl – opplevelser vi også kan vokse på. Som jeg er sikker på at Ane Brun også har gjort.

Dette er nemlig et mesterverk som kan ta henne hvor som helst.

PS Kan noen voksne snart ta seg av barnet i Det hvite hus og la det få spille golf – hele tida!