Festen er over

Mot de fleste odds så blei altså Jazzfest 2020 i Trondheim en realitet. Fire dager med strålende musikk og nytt påfyll er lagra i hjernebarken, hjertet og ryggmargen – du verden så godt det gjorde. Det skada på ingen måte at Arild Andersen, Steinar Raknes og Ketil Bjørnstad prega avslutningsdagen heller.

Det var nok en gang mulig å hygge seg sammen med Arild Andersen. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Avslutningsdagen starta for vår del på ei ny og flott scene mildt i sentrum: Byscena. Et ærverdig og nydelig lokale som passa Arild Andersen Trio som hånd i hanske. Saksofonist Marius Neset hadde dessverre en halv dag igjen av karantena si etter et Danmarks-opphold, så derfor måtte vi greie oss med bassmaestro Andersen, Håkon Mjåset Johansen – Trondheims egen trommestorhet og Helge Lien på piano. Det holdt mer enn lenge det – som trio for aller første gang.

Arild Andersen sammen med yngre medspillere som vanlig: Håkon Mjåset Johansen og Helge Lien. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Mesteren av de vakre ballader, blant andre «Arinada Vals», Arild Andersen, sørga nok en gang for å bringe smil og varme til et ganske så forfrossent publikum. Større grad av joie de vivre eller livsbejaenhet enn det 75 år unge Andersen utstråler gjennom musikken og sin tilstedeværelse, har jeg vanskelig for å se for meg.

Han trives i gode musikeres og publikums selskap og han sprer altså gode vibber i så stor grad at det bør skrives ut på blå resept. Jeg er nemlig overbevist om at Andersens musikk har helsebringende virkning.

Repertoaret bestod av både de nevnte balladene og heftige tempolåter som «Hyperborean» – du verden som Andersen og spesielt Mjåset Johansen koste seg. Lyrikeren Lien, for en klangverden han er i besittelse av, bidro også med låta «Slingervalsen» som jeg aldri har hørt før. Nydelig!

Dette var altså debuten for denne trioen. Måtte den få et langt og godt liv. Den og vi fortjener det.

Steinar Raknes Band er endelig tilbake på veien igjen. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Sjøl om den ferske og utmerkede plata til den usedvanlig allsidige bassisten Steinar Raknes heter «On the Road», så har det blitt veldig lite av det dette året. Det gjorde derfor ekstra godt for både det utmerkede bandet bestående av Even Helte Hermansen på gitar, Per Oddvar Johansen på trommer, Jørgen Mathisen på saksofoner – gjerne to samtidig – og klarinett og Unni Wilhelmsen på vokal, og oss der ute i salen, at de var tilbake blant folk igjen.

Med et jazzicana uttrykk Raknes har skapt mer eller mindre på egen hånd, viste de hvor stas det endelig var å være tilbake. Unni Wilhelmsen var faktisk så ivrig at hun begynte å synge et par takter for tidlig på første låta!

Steinar Raknes sammen med noen av sine beste musikalske venner, Jørgen Mathisen og Unni Wilhelmsen. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Med et repertoar i stor grad henta fra den nye skiva, blei vi tatt med på en flott time og vel så det med solid trøkk og masse energi – her var det mye opplagra som skulle ut.

Raknes er jo både en bassist, sanger og låtskriver av meget høy byrd og han tar oss med til steder, bokstavelig talt, i livet hans som er viktige: både minstesønnen og hjemøya Otrøya får vi stifte bekjentskap med på et inderlig vis.

Allsang blei det også til slutt med uforliknelige Unni Wilhelmsen – gi henne et skikkelig feature-nummer neste gang da Steinar – som «forsanger» med tegnspråk (!), før turen gikk til siste stopp på festivalen. Så fint det var å ha Steinar Raknes tilbake «On the Road».

Ketil Bjørnstad avslutta Jazzfest på et bjørnstadsk vis – høyst personlig. Fot Arne Hauge/Jazzfest

På grunn av en viss kollisjon med Raknes-konserten, blei det kun en liten svipp innom Ketil Bjørnstad-konserten som var festivalens siste. Bjørnstad både spilte og fortalte som en slags forlengelse av hans litterære storverk «Verden som var min» til et meget lydhørt og takknemlig publikum som fikk akkurat den avslutninga på helga og inspirasjon til uka som skal komme som de hadde ønska seg.

Historia om »Anna Lovinda», innspilt i sjølvaste Abbey Road-studioet i London fikk vi både verbalt og musikalsk og vi fikk også hilse på blues/stride-pianisten Bjørnstad – det er faktisk ikke hver dag!

Ketil Bjørnstad skapte også en verbal hyggestund. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Når så eksempler fra det ferske samarbeidet med fiolinisten Guro Kleven Hagen, som førte til den vakre plata «The Personal Gallery», «»Sommernatt ved fjorden», «Høysommer» og «If Only» sørga for å sende oss gode og varme ut i den rå novemberkvelden, så blei det en perfekt slutt-tone på en festival mange av oss trengte.

Ernst Wiggo Sandbakk, Merete Søbstad og alle de frivillige som gjorde dette mulig skal ha all mulig slags takk. Jazzfest gjorde godt – nok en gang.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg