Jazzfest i Trondheim i mai har vokst seg til en institusjon og et av årets store musikkhøydepunkt. Slik blei det ikke i år. Staben og styret med Ernst Wiggo Sandbakk og Merete Søbstad i spissen ga seg heldigvis ikke – de VILLE gi publikum noe å glede seg til og over i disse høyst spesielle tider og nå er festen i gang likevel. Gratulerer med staheten og pågangsmotet i noe som likner på ekstremsport: det å arrangere jazzfestival.
Et sted rundt 50 arrangement har Jazzfest greid på stable på beina i løpet av denne langhelga og at det har vært mye frem og tilbake før startskuddet gikk, er det ikke mye tvil om. Fortsatt krysses det både fingre og tær for at alt skal gå bra, men etter at første dag er unnagjort, ser alt veldig lovende ut. Mi rundreise på tre forskjellige klubber med, utrolig nok, like mange forskjellige konserter var i alle fall ei skikkelig vitamininnsprøyting.
Vi tar det hele i kronologisk rekkefølge. Festen starta like godt me at Divaen – ja, hun er virkelig det med stor D og det er ment i aller beste mening – Julie Dahle Aagård, en av Flatangers aller største døtre, kom knipsende inn i lokalet etter at hennes smågufne band såvidt hadde begynt aleine.
Dahle Aagård er en vokalist ved en varme og inderlighet i uttrykket som har evnen til «å ta» rommet bare ved sine blotte tilstedeværelse. Det gjorde hun så avgjort denne ettermiddagen også. Med et knippe standardlåter, litt svulstig soul, litt spiritual og litt John Lennon – «Jealous Guy», som alle hadde kjærlighet som tema; om det så var til en saus!, ga hun oss en time og vel så det med tidløs jazzmusikk.
Med et kremband som «forteller» oss at de stortrives sammen, blei dette ei åpning som kledde Jazzest som den berømte hånda i hansken. Bassist Jens Fossum, den andre trønderen i bandet i tillegg til sjefinnen, fra Børsa Vest, samt de tre østfoldingene – jeg kommer aldri til å kalle det Viken – Svein Erik Martinsen på gitar og vokal, Hermund Nygård på trommer og maestro gigante Anders Aarum på allehånde tangenter, kjenner hverandre, Dahle Aagård og repertoaret så godt at de med all naturlig sjøltillit kan ta seg så god tid som ønskelig og som derfor sørger for at den store ro senker seg og blander seg med velvære på et herlig vis.
Neste stopp på åpningsdagen var møtet med Stjørdalens store sønn, bassist, trekkspiller, gitarist, komponist, arrangør, svømmer og bandleder Bjørn Marius Hegge. Han hadde fått årets spesialoppdrag, nemlig å ta for seg musikken til ei kjent trønderstemme – uansett sjangerbakgrunn.
Hegge hadde valgt deler av katalogen til Hans Rotmo – med vekt på musikk fram til midten av 90-tallet. Etter at vi fikk høre Rotmo sjøl synge – på tape – som åpning, tok det ca 15 manns/kvinners bandet bestående av noen av de mest lovende av den nye generasjonen jazzlinje-studenter, for seg Hegges til dels svært utfordrende arrangement.
Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: Hegge har en slags Mingusks innfallsvinkel det å skape musikk. Hans idetilfang er bortimot grenseløst; her skal man henge kraftig med i svingene for å få med seg i alle detaljene.
Det er både styrken og svakheten til Hegges Rotmo-univers. Musikken og måten han behandler utgangspunktet på er både spennende og utfordrende, men samtidig kan det bli vel mye av det gode. Ideene får ikke alltid anledning til å finne den roa de trenger og blir ikke alltid fullført heller av den grunn. Og plutselig dukka det opp et Belonging-sitat gitt – og plutselig var det borte igjen. Skjønner?
Tankene gikk fra tid til annen i retning Charlie Haden og Carla Bleys Liberation Music Orchestra. Det betyr noe veldig schwært i mi bok og at Bjørn Marius Hegge er på vei mot noe stort er jeg ikke det minste i tvil om. Rotmo-prosjektet bekrefta det nok en gang og jeg skulle gjerne fått muligheten til å høre det en gang til når det hadde satt seg enda bedre og kanskje blitt stramma inn litt her og der. Bare det å vandre over «Elgesæter Bru» mot slutten var verdt turen aleine.
Åpningskvelden blei avslutta med tre bortimot helt nye navn for min del. Pianisten Philip Granly med bassisten Alf Høines og trommeslageren Martin Heggli Mellem har alle avslutta jazzlinja i Trondheim og flytta sammen i kollektiv i Oslo. De har med andre spilt mye sammen og fortsetter åpenbart det tette samarbeidet på alle vis.
I et repertoar bestående av kun Granly-komposisjoner, med Coltranes «Mr PC» som ekstranummer, fortalte de oss om enorme kvaliteter individuelt, som lyttere og som kollektiv. Her fikk vi impulser bra Bach og Chopin til Paul Bley, Keith Jarrett, Ornette Coleman og John Coltrane – alt satt sammen til et hele trioen har satt sitt tydelige bumerke på.
Trioen er så samspilt at det nesten virker som om en av de tre bare kan åpne ei dør for så å se hva som skjer – og det gjør det uten stans. Lytteegenskapene er så åpenbare, empatien likeså, og det førte til mange fine treveis-samtaler.
Det jeg kan ønske meg til neste møte er en større bredde i låtdynamikken. Veldig mye foregår nå i et medium/opp-tempo-leie. Ikke noe gæernt med det, men en større bredde og variasjon vil løfte totaliteten i dette rytmiske og melodisk intrikate landskapet ytterligere. Philip Granly Trio er på veldig god vei til seg sjøl.
Dag en av fire er i mål og du verden for et påfyll og for en inspirasjon Jazzfest nok en gang er. Kanskje mer enn noen gang.