Da jeg vokste opp var alle sportsinteresserte opptatt av den spesielle tredjerunden på 1500 meter skøyter. Der blei det hele vanligvis avgjort. Fra Jazzfest i Trondheim kan det meldes om at tredjerunden blei unnagjort på framifrå vis med Trio de Janeiro, Elin Rosseland og Johannes Eick og den superferske utgava av Ola Kvernbergs Steamdome.
Også lørdagen starta i godt og varmt selskap med brasilianske toneganger som Marit Sandvik og Øystein Norvoll bød oss på dagen før. Trio de Janeiro-samarbeidet mellom Tom «beklager mitt navn er ødelagt» Lund og Anne-Marie Giørtz strekker seg tilbake til 1978 – og det merkes. Uten nevneverdige slitasjeskader gir de oss fortsatt herlige prov på toneskatten de åpenbart har et djupt og inderlig kjærlighetsforhold til.
For kun en drøy måned siden opplevde jeg denne livsbejaende musikken under Maijazz i Stavanger, men da med en helt annen besetning. Fellesnevneren er alltid gitarist og ideologisk fører Tom S. Lund og denne gangen var hans faste vokalist og eggsolist Anne-Marie Giørtz med samt den fremragende mandolinisten og cavacinhoisten – tipper det er et nytt ord – Andreas Aase med. De har samarbeida tidligere, men for meg blei dette første gang jeg fikk oppleve de tre sammen.
Med et repertoar ofte med fundament i choro-sjangeren, samt «Et bitte lite miniskjørt» av Vidar Sandbeck, «Litjvisa» til Otto Nielsen – vi var jo i Trondheim, må vite – «Mas que nada» i Lill Lindfors´svenske versjon og en hel del annet krydder av blant andre Ivan Lins og Toninho Horta, ga de tre oss en nydelig ettermiddagstime som satte standarden for resten av dagen.
Giørtz, på norsk, svensk, engelsk og portugisisk, og en eggføring på linje med det beste i utlandet, kler Lund, som ER denne musikken, på et perfekt vis. Når så Aase, ikke overraskende etter det jeg har hørt på plate, gled inn i dette universet på best mulig vis, så blei det nok ei trivselsestund med «nye» Trio de Janeiro som varma kraftig.
Neste stopp på ruta var et lenge etterlengta møte med duoen Rosseland/Eick – det vil si Elin Rosseland på vokal og tangenter og Johannes Eick på bass. Etterlengta fordi noen av oss har svært gode minner fra tida de to jobba mye sammen for noen tiår siden.
Nå har de etter at stafetten blei videreført, i det Eick fant fram bassen igjen etter mange års dvale, begått ei ny plate, «Gold». Med et repertoar de begge har bidratt til, legger de lista skyhøyt hva originalitet og kvalitet angår.
Elin Rosseland er utstyrt med en stemmeprakt av svært sjelden kvalitet og når hun så vet å utnytte mikrofonens muligheter til noe eget, så blir alle møter med henne – noe som skjer så alt for sjelden – noe helt spesielt. Johannes Eicks spill, på hans spesielle seks strengers bass, kler fortsatt Rosseland bedre enn alt annet – både med og uten loopbruk.
Elin Rosseland og Johannes Eick kler hverandre på et unikt vis. Foto: Arne Hauge/Jazzfest
De to spenner opp lerret hele tida som de skaper nye landskap på – landskap ofte mer med en egen puls enn med tradisjonell rytmikk. Rosseland synger både med tekst og ordløst og begge deler gir mening.
Stort bedre måte å avslutte en lørdagskveld på enn sammen med en små/stornervøs Ola Kvernberg og hans nye versjon av Steamdome, er vanskelig å se eller høre for seg.
På si uforfalska frendialket – folk som kommer fra den nye kommunen Hustadvika vil for all fremtid bli kalt frening – advarte Kvernberg sitt publikum om at musikken var så fersk at her kunne det virkelig gå i toalettet. Det gjorde det sjølsagt ikke.
Med Øyvind Blomstrøm på ymse gitarer, Daniel Buner Formo på allehånde tangenter, Nikolai Hængsle på elbass og ei rytme/perkegruppe bestående av Eivind Helgerød, Erik Nylander og Olaf Olsen, tok Kvernberg, som sjøl spilte mest tangenter, men også fele/bratsj og gitar, oss med til neste stoppested for Steamdome. Stoppested er kanskje ikke helt rett ord: dette er som man sier på ny norsk a work in progress – et tog som er i stadig bevegelse.
Etter en ganske så forsiktig tangentintro, etablerte Steamdome seg med fullt øs. Det er altså fortsatt snakk om et kollektivt uttrykk som er så voldsomt, fascinerende og sjangersprengende at det egentlig bare kan kalles kvernbergsk.
Den første «låta» varte i rundt 45 minutter og bød på lite felespill, men desto flere detaljer. Her måtte man sitte langt fremme på stolsetet for å få med seg detaljene i det som blei servert og, til tross for at jeg sikkert gikk glipp av mye i den heftige informasjonsflyten, så var det mer enn nok å begeistre seg over.
Ola Kvernbergs musikalske univers har utvida seg voldsomt og radikalt over tid. Mange vil nok sikkert savne fiolinisten som denne gangen spiller ei ganske så beskjeden rolle – nå er det totale budskapet som er viktigst for han og for et univers han inviterer sitt publikum inn i.
Etter timer, uker, måneder, ja sikkert år, i laboratoriet/øverommet, var det sjølsagt en viktig markering for Kvernberg å sjøsette ny Steamdome-musikk. Som han sa: «De e so inn i hælsike mykje greier her – hjernen koka kvar fjerde takt».
Gitarist Blomstrøm viste med sine dansemoves at denne til dels svært rocka musikken egner seg aller best i öppna landskap der publikum kan bevege seg til de heftige rytmene. I en konsertsal som i Trondheim der alle er «bundet» til setene sine blir det nesten litt kleint, men akkurat slik er jo verden ei stund til.
Av og til oppleves musikken til Kvernberg som et lydspor til en imaginær film. Her er det bare å lage bildene sjøl – de strømmer på både mange, heftige og spennende. Ola Kvernberg er så avgjort fortsatt på vei – mot et uendelig mål. Tøft!
Da gjenstår bare oppløpssida med Arild Andersen, Steinar Raknes og Ketil Bjørnstad. Tror det går bra jeg.
