Stian Lundberg er en musikant som har vært der lenge. De seineste åra har han tatt steget et stykke lenger frem og det viser seg å være på høy tid.
Trommeslager Stian Lundberg tok en mastergrad på jazzlinja i Trondheim allerede i 2009. Siden den gang har han vært travelt opptatt med band som Johndoe, The South, Moving Oos, Rasmus og Verdens Beste Band samt Ida Jenshus. Jazzgenet til Lundberg har derimot vært ganske så godt gjemt helt til han debuterte under eget navn i 2020 med “Åkermåne”. Den gikk meg dessverre hus forbi, så jeg stilte med svært åpne ører da oppfølgeren “Eplerose” ringte på døra her om dagen.
Lundberg forteller oss umiddelbart gjennom både låtene, uttrykket og trommespillet sitt at det er en særs livsbejaende, heftig og søkende musikant vi har med å gjøre. Jovisst er det mye jazz i både han og musikken, men du verden så mye han har tatt med seg fra rocken og tilliggende herligheter også. I mangel av en bedre betegnelse kaller jeg dette noe i nærheten av jazzrock, men det er langt fra den glatte varianten som ofte kom fra den amerikanske vestkysten og som jazzpolitiet elska å hate.
Med seg til å dandere disse sju villvekstene, som befinner seg i alt fra urheftige tempi til ettertenksomme ballader – alle med titler fra planteriket, noe annet skulle tatt seg ut forresten – har Lundberg et utmerket lag bestående av Vegard L. Bjerkan på allehånde tangenter, Bjørn Marius Hegge på elbass og Alexander Pettersen på gitar og lapsteel samt Kyrre Laastad på perk på et spor. Alle har skjønt hvor Lundberg vil med budskapet og musikken sin og de bidrar alle med flotte og personlige farger.
“Eplerose” og Stian Lundberg har blitt en flott og stor overraskelse. Alle låtene er kanskje ikke like spennende, men det å få ei “ny” stemme på banen med et ganske så unorsk uttrykk har vært intet mindre enn en sann fryd.
«Eplerose»
Øra Fonogram/Musikkoperatørene
