Sjefen over de fleste sjefer

Både i si levetid og garantert i mange generasjoner fremover vil Charles Mingus bli sett på som en unik musikant og som en stor inspirasjonskilde. Her får vi høre godt og vel 70 minutter med livemusikk som aldri har vært ute før.

Charles Mingus – legende og vel så det.

Charles Mingus (1922-79) var en levende legende. Både som bassist, bandleder og komponist var han en innovatør, provokatør – han var ei sjel det var umulig å stille seg likegyldig til. Denne usedvanlige konserten i Carnegie Hall, New Yorks storstue, den 19. januar 1974 er et glitrende eksempel på hvem og hva han var.

Konserten var delt i to og jammen, som var del to, blei utgitt seinere samme år på Atlantic. Del en derimot, med Mingus´ faste band, har ikke vært utgitt tidligere og det er med andre ord en musikkhistorisk begivenhet vi har med å gjøre her: for første gang er altså hele seansen fra denne januardagen i 1974 samla.

The Mingus Group anno 1974 bestod av George Adams på tenorsaksofon, Hamiet Bluiett på barytonsaksfon, Don Pullen på piano og Dannie Richmond, Mingus´ faste følgesvenn siden 1957 som nå var tilbake etter et par års opphold, på trommer. I tillegg var Jon Faddis på trompet med som gjest denne kvelden. De gir oss knappe 12-, 23- og 21-minutters versjoner av “Peggy´s Blue Skylight”, “Celia” og “Fables of Faubus” – Mingus´ reaksjon på den rasistiske guvernøren fra Arkansas.

Jeg fikk aldri opplevd Mingus live, men resten av bandet og med Cameron Brown på bass og minus Bluiett, gjorde et uutslettelig inntrykk flere kvelder i Molde noen år seinere. Adams´ fysiske tenorspill der han gikk mer eller mindre i baklengs bro og vi bare så igjen hviten i øynene var det heftigste jeg noen gang har opplevd og slik spiller han også her med Mingus. Det låter kanon, men jeg kommer aldri til å bli begeistra for trompetsolisten Jon Faddis – i storbandet til Thad Jones og Mel Lewis var han på sin rette plass som lead-trompeter, men som solist får jeg ikke taket på hvor han vil.

Etter ei 15 minutters pause, i følge Mingus i alle fall, kom hele bandet tilbake pluss saksofonistene John Handy, Rahsaan Roland Kirk og Charles McPherson. All tre hadde jobba med sjefen tidligere og visste veldig hva det musikalske budskapet dreide seg om.

Lange versjoner av Pullens “Big Alice” og de to Ellington-klassikerne “Perdido” og “C Jam Blues” gir oss Mingus-soundet og universet på sitt beste, men heller ikke her går Faddis hjem hos meg.

Jeg har blitt forsynt, eller bortskjemt, med både cd- og vinylversjonene av denne historiske utgivelsen. All musikken er med begge steder – enten på den triple LP-en eller den doble cd-en. Innsiktsfulle liner notes fra både Sy Johnson og Michael Cuscuna skader heller ikke på noen som helst måte.

Mingus groover, ruler – og lever!

Charles Mingus
«Mingus at Carnegie Hall»
Atlantic/Jazz Workshop/Warner Music
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg