Den høyst unike gruppa Music for a while har eksistert siden 2004 Bandets fjerde løypemelding forteller oss at de er minst like unike nå som de var da platedebuten kom i 2007.

Navnet på dette bandet er henta fra barokk-komponisten Henry Purcells kjente sang. I teksten sies det at “musikk kan, for et øyeblikk, fordrive alle dine bekymringer”. Med det i bakhodet når jeg lytter til “Essays” kan jeg bekrefte at slik er det faktisk.

Helt siden denne truppen presenterte seg for første gang med sine høyst personlige Kurt Weill-tolkninger, har jeg vært usedvanlig begeistra for å bli invitert inn i dette spesielle og spennende universet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med den klassiske fundamenterte Tora Augestad som naturlig midtpunkt med sin usedvanlige stemmeprakt og ditto formidlingsevne og utstråling, har dette stjernelaget tatt oss med på stadig nye ekskursjoner til “steder” vi – i alle jeg – ikke forventa. Slik er det også denne gangen.

Augestad, som også har produsert herligheten, har gjennom si karriere på de store operascenene rundt om i verden tilegna seg et enormt repertoar og det er noe av dette vi får stifte bekjentskap med her – på Music for a whiles helt spesielle vis, må vite.

Her får vi møte musikk av blant andre Elgar, Schumann, Brahms, Monteverdi, Fauré og Grieg. Augestad synger med en usedvanlig personlighet på en rekke språk og på Monteverdis “Pur ti miro” møter vi henne også i en duett med tenoren Magnus Rommetveit Staveland.

Når så Augestad er omkransa av “nykommeren” Trygve Brøske på piano og pumpeorgel, Stian Carstensen på trekkspill, pedal steel gitar og banjo, Mathias Eick på trompet, Pål Hausken på trommer og perkusjon og Martin Taxt på tuba, med alle de sjangerinnfallsvinkler og til dels virtuose uttrykk de har i bagasjen, så ligger det nok en gang i korta at Music for a while tar oss med til steder som både overrasker, imponerer og begeistrer. “Essays” viser oss Tora Augestad og Music for a while på sitt mest uttrykksfulle og unike. Det sier ikke reint lite.

Tora Augestads far, komponisten Geir Johnson, har skrevet en flott tekst til cd-utgivelsen. Han gikk bort like før plata blei gitt ut og gjør dette til en helt spesiell utgivelse på nok et plan.

Knappe to år etter debuten kommer Andreas Røysum Ensemble tilbake med oppfølgeren “Fredsfanatisme”.  Jeg kan ikke tenke meg bedre måte å starte 2022 på.

Andreas Røysum (30) har jeg aldri opplevd live, men basert på de to platene som har kommet min vei, så opplever jeg han som en musikant, komponist og bandleder som bare MÅ formidle musikken som bor i han. Han har liksom ikke noe valg og du verden så flott det er.

Vel 75 minutter varer fanatismen som Røysum har skapt sammen med sin ni manns/kvinners trupp. Sjøl spiller han klarinett, bassklarinett og kontrabassklarinett, men krever på ingen måte mer rampelys enn de andre og spesielt kollektivet. Dette oppleves på sett og vis som en musikalsk visjon der alle de involverte har skjønt intensjonen til Røysum helt inn til kjernen av hva han har ønska å formidle.

To av låtene er tilegna to viktige skikkelser innen den moderne amerikanske jazzen, nemlig fiolinisten Leroy Jenkins og saksofonisten Joseph Jarman fra ikoniske Art Ensemble of Chicago. Sistnevnte band kan gjerne være en slags indikasjon på hva og hvor Røysum vil med ekskursjonen sin.

Han har henta Inspirasjon fra en rekke kilder i en rekke verdenskroker, stilretninger og epoker, det være seg østensk, frijazz, kollektiv improvisasjon, sterke melodier og med “norsk” krydder – og mye, mye mer – som gjør dette til en gumbo Andreas Røysum er helt aleine om.

Det er en inderlighet, helhet, ekthet og kompromissløshet over musikken som gjør at jeg ikke tviler et sekund på at dette er viktig, ja bortimot livsnødvendig for Røysum. Det er slike tilfeller musikk blir så mye mer enn bare musikk, hvis du skjønner.

Når han nok en gang har alliert seg med Ivar Myrset Asheim på trommer og perkusjon, Henriette Eilertsen på fløyte, Signe Emmeluth på altsaksofon, Hans P. Kjorstad på fiolin, Marthe Lea på tenorsaksofon, Joel Ring på cello og bass, Christian Meaas Svendsen og John Andrew Wilhite-Hannisdal på bass – det vil si at den eneste som ikke er med siden debuten er Sanskriti Shrestha på tablas -, så er det et ensemble som har utvikla språket og kommunikasjonen sin over tid og du verden som det høres og føles.

Andreas Røysum er utvilsomt en kar med visjoner og med evner til å sette dem ut i livet. Det er viktigere enn non gang med slike folk og slik musikk. Veldig bra start på 2022 med andre ord!

Martin Wind er en tysk bassist og bandleder som inntok New York for 25 år siden og som har blitt værende. Det trives tydeligvis både han og New York godt med.

“If you can make it there, you can make it anywhere”, heter det i teksten til “New York, New York” som avslutter denne plata. Det passer utmerka på den 53 år gamle Martin Wind fra Flensburg i Tyskland. På seinsommeren 1996 satte han seg på flyet til The Big Apple med en bass og ikke plagsomt mye bagasje. Han skulle studere musikk og sjekke ut scena – det førte altså til at han har blitt værende. Det er bare de beste som kommer gjennom New York-nåløyet.

Før Wind satte kursen over fjorden, hadde han allerede møtt pianisten Bill Mays på North Sea Jazzfestival i Rotterdam og Mays skjønte raskt at her var det talent utenom det vanlige som burde få bryne seg på seg på New York-miljøet. De holdt kontakten og dagen etter ankomsten til NY, inviterte Mays og frue den nyankomne ut på middag. Med var også en kollega av fruen. Wind og kollegaen “traff” hverandre noe voldsomt og er fortsatt lykkelig gift og har fått tre barn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det at Martin Wind blant mye annet har jobba titt og ofte i Vanguard Jazz Orchestra på ikoniske Village Vanguard , er den beste indikasjonen på at han er akseptert i det ypperste sjiktet i jazzhovedstaden. Med denne markeringa av hans 25 år over there så er ikke det vanskelig å forstå.

Sammen med tre av de musikantene og vennene Wind har tilbragt mest tid sammen med i denne perioden, den utrolige multiinstrumentalisten Scott Robinson på tenor- og bass-saksofon, klarinett og trompet – han er også i besittelse av blant annet en kontrabass-saksofon om det skulle være behov for det -, trommeslageren Matt Wilson og sjølsagt Bill Mays, så serveres det straight Jazz-musikk med stor J med røtter i hardbopen og tilliggende herligheter.

Her blir vi servert NY-minner som Thad Jones´ “Mean What You Say”, “There´s a Boat that´s Leaving Soon for New York” og “New York, New York” på duo med Wilson. Ellers er det mye flott originalmateriale både i ballade- og uptempo og alle fire hører så voldsomt hjemme i dette landskapet. Wind har skapt en stor og varm tone i bassen sin, Mays og Wilson er melodiske og lyttende empatikere fra øverste hylle og Robinson imponerer voldsomt både som saksofonist og trompetist – en kombinasjon jeg ikke tror jeg har hørt siden Ira Sullivans velmaktsdager.

Martin Wind har så definitivt made it there!