En stille gigant
Fred Hersch har sakte, men sikkert vokst inn i det aller ypperste sjiktet blant dagens jazzpianister i min bevissthet. Her kommer et nytt prov på hvorfor han hører hjemme akkurat der.
Til tross for at Fred Hersch (66) har vært aktiv, turnert og spilt inn skiver siden slutten av 70-tallet enten som leder eller ettertrakta sidemann, så har han av relativt uforståelige grunner aldri nådd opp til den ypperste popularitetstinde. Årsakene kan sikkert være mange, men Hersch sin nedpå og ettertenksomme måte å uttrykke seg på kan nok vær en av grunnene.
Heldigvis forsetter Hersch der han har stukket ut kursen hele veien, men denne gangen med en solid og flott vri. Den eneste gangen jeg har opplevd Hersch live var i Molde for noen få år siden med en utmerka trio bestående av John Hébert og Eric McPherson. Trioformatet holder Hersch fortsatt fast på, men denne gangen er det Drew Gress på bass og Jochen Reuckert på trommer som tonefølger sjefen og samtidig har han skrevet musikken for strykekvartett også – Crosby Street String Quartet.
Musikken er gjort live i studio i løpet av to augustdager i fjor. Hersch, som har gjort mange streamingkonserter de par siste åra, vil nå ha ekte live-feeling på alt han gjør – her skulle det ikke komme inn en strykekvartett å overdubbe jazztrioen.
Hersch er sterkt opptatt av meditasjon og musikken han har skrevet her henter mye fra det universet både filosofisk og stemningsmessig. Hersch er en melodiker og lyriker av sjeldent kaliber og støtt og stadig går tankene i retning Bill Evans sjøl om Hersch har ei helt egen stemme. Vi blir invitert inn i en nydelig klangverden som inviterer til ettertanke og sikkert meditasjon for de som er der.
Gress, som har spilt med Hersch i vel tre tiår, tyske Reuckert, som har bodd i New York siden 1997, og strykekvartetten kler musikken, som henter mye fra Hersch sin klassiske oppvekst og fra hans jazzunivers sjølsagt, og hans intensjoner på et usedvanlig empatisk vis.
Hersch har kalt verket, som består av ni “satser”, og som blir avslutta med en hyllest til Robert Schumann, for “The Sati Suite” – en klar henvisning til meditasjonsuniverset. Dette er vakker, original og viktig musikk unnfanga av en av de store – Fred Hersch.
«Breath by Breath»
Palmetto Records/palmetto-records.com
Spennende strengeleik
Det kommer ikke som noen bombe lenger at Ole André Farstad kan skape fascinerende musikk med allehånde strengeinstrumenter innen rekkevidde. Uansett er det veldig hyggelig.
For noen måneder siden hadde jeg gleden av å støte på multiinstrumentalisten Ole André Farstad (48) for første gang. Det var med bandene Odisea 4tet og Meelodi. Nå møter han opp mutters aleine og han greier seg utmerket i sitt eget selskap også.
Utstyrt med gudene vet hvor mange instrumenter med strenger på fra de fleste verdenshjørner, inntok Farstad et forsamlingshus på Sandøya på Romsdalskysten sammen med tekniker Iver Sandøy fire vakre sommerdager i august i fjor. Sjøl om Farstad er bosatt i Bergen og har reist mye rundt i verden, så er det i disse traktene han har sine røtter.
Utstyrt med mer enn mange strengeinstrumenter, nemlig med et arsenal av låter med inspirasjon fra de fleste verdenshjørner og ideer til hvordan de kunne danderes og tolkes, satte Farstad i gang og det har ført til godt og vel 40 unike minutter.
Som alle musikanter så er Farstad også inspirert av mangt og mange, men han har makta å skape sitt eget uttrykk og sine egne landskap ut i fra dette. Han er en usedvanlig dyktig og fabulerende musikant som tør å ta seg god tid, og dermed gi oss på mottakersida også tid til å bli med på ferden. Det er en egenskap som er stadig viktigere i vår oppjagede tid.
«Streng på streng»
oleplingplong.com
Det begynner å likne et liv dette her
Med diktsamlinga “Ute, langt der ute” tar Edvard Hoem oss med på noe som minner sterkt om en ferd gjennom livet hans – og til mange av oss andre også.
Edvard Hoem (72) har helt siden debuten på slutten av 60-tallet vært en av de store stemmene i norsk litteratur. For det store publikummet er det prosaforfatteren Hoem som står spesielt høyt i kurs og slektshistoria hans, med “Slåttekar i himmelen” i sentrum, har nok en gang løfta Hoem opp blant våre aller største dikterstemmer. Poeten Hoem har av ymse årsaker spilt ei mindre sentral rolle, men her viser han hvilken enorm poet han både har vært og er.
Jeg bryter sammen og tilstår at jeg ikke er noen stor diktleser. Likevel har jeg hatt enorm glede av å lese denne samlinga. Årsakene er sikkert både mange og sammensatte. Det kan ha noe med det å gjøre at jeg er født og oppvokst i bortimot det samme området som Hoem og som han beskriver slik at jeg føler hjemlengselen mange ganger underveis..
«Ute, langt der ute. Dikt 1967-2021»
Forlaget Oktober
Den andre hovedårsaken er den novellistiske måten Hoem skriver sine dikt på og som tiltaler meg veldig. Og som om ikke det er nok så er et jazz- og musikkavhengig menneske som meg veldig fascinert av den rytmiske og musikalske måten Hoem skriver på – det swinger enkelt og greit av han.
Det vi blir servert her er dikt som stammer fra begynnelsen av hans karriere, noe fra slutten av 70-tallet mens det meste er upubliserte dikt av til dels nyere dato. Alt holder mål også med 2022-briller og et av mange høydepunkt for meg er “Bassisten møter framande damer på Atlanterhavsvegen” – om en konsert under Moldejazz i 1989 med Maria João, Aki Takase og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Jeg var der og Edvard Hoem tar meg tilbake på et unikt vis.
Poeten Edvard Hoem er like glitrende som prosaforfatteren. Hoem er en komplett forfatter, sier Dag Solstad. Jeg er enig med sistnevnte taler.
På vei mot noe stort
Den svenske pianisten, komponisten og bandlederen Adam Forkelid bare visste da han satte sammen dette bandet at noe spennende var på gang. Det har han helt rett i.
Adam Forkelid (42) har jeg bare møtt en gang på plate tidligere og aldri live. I 2018 ga han oss trioskiva “Reminiscence” med kun egetskrevet materiale og med Jon Fält og ikonet Georg Riedel som reisefølge.. Det var intet mindre enn lovende og vel så det og forventningene var deretter når denne “oppfølgeren” inntok høyttalerne.
Her møter Forkelid oss med et helt nytt band bestående av Niklas Fernqvist på bass, Daniel Fredriksson på trommer og Carl Mörner Ringström på gitar. Bortsett fra Fredriksson er dette nye stemmer for meg, men det tar kun noen ytterst få runder i spilleren for å skjønne at både individuelt og kollektivt så befinner vi oss på et svært høyt nivå.
Alt falt på plass første gang han spilte med dette bandet sier Forkelid – en ekte stockholmare. Tanken om et fast band blei unnfanga umiddelbart og etter noen øvelser og noen jobber bar det rett i studio for innspilling av musikken til “1st Movement”.
Forkelid har skrevet åtte låter til debuten og her finnes det så “forskjellige” inspirasjonskilder som Satie, Chopin og ikke minst Chick Corea. Det er faktisk mye av Coreas livsbejaenhet i uttrykket til Forkelid og musikken hans. Det er en lekenhet i pianospillet som åpenbart smitter over på de tre andre – dette er et kollektiv som vil den samme veien og som stortrives i hverandres selskap.
Forkelid er en melodiker av rang og han inviterer oss inn i et vakkert og inspirerende landskap som gjør de mørke kveldene litt kortere. Inntil en oppegående arrangør/festival får invitert dette bandet over Kjølen, er “1st Movement” ei strålende erstatning.
«1st Movement»
Prophone Records/Naxos Norway
Herlige og strenge trioer
Christian Reim, også kjent som Dr Streng, har det vært stille rundt de seineste åra. Her møter vi han i to trioer fra begynnelsen av 2000-tallet.
Pianisten, komponisten og bandlederen Christian Reim (76) var en sentral skikkelse rundt Club 7-miljøet i hovedstaden. Både i legendariske blues- og rocka og band som The Dream og Public Enemies var Reim sentral, men det var hele tida jazzmusikken som var utgangspunktet for Reims uttrykk. Spesielt var de mange konstellasjonene der han samarbeida med altsaksofonisten Calle Neumann viktige grunnpilarer for mye av det som skjedde i norsk jazz fra 70-tallet og utover.
Jazzarkeologen Fredrik Lavik har som vanlig dykka djupt ned i arkivene for å finne dokumentasjon på hvem og hva “glemte” musikere stod for. Når det gjelder Christian Reim så møter vi han med to trioer fra henholdsvis 2001 og 2003.
Her møter vi lyrikeren og melodikeren Reim sammen med andre musikere enn de han som oftest blir forbundet med. I 2001 er det ungkalvene Harald Johnsen på bass, som dessverre gikk bort allerede i 2011 bare vel 40 år ung, og Jarle Vespestad på trommer – begge fra Tord Gustavsen Trio på den tida. To år seinere er det Ingebrigt Håker Flaten på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer som har tatt over hjemme i stua til Reim der innspillingene er gjort. Vi snakker altså om fire av de aller beste “unge” musikantene til den prisen her til lands – og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også.
De to trioene tolker i all hovedsak Reims låter, men herlige versjoner av “Ja, vi elsker”, som Reim gjorde ved flere anledninger og som førte til storm, “O jul med din glede” og Ennio Moricones “Once Upon a Time in America” har også funnet plass.
Disse møtene forteller oss hvilken særegen og herlig pianist Reim er på sitt beste. Han er tydelig inspirert av unggutta og det er åpenbart gjensidig. Et herlig gjenhør som Lavik skal ha all slags ære for å ha gravd frem.
«Christian Reim Trio»
Jazzaggression Records/Musikkoperatørene
From Russia with Jazz
Russisk jazz er ikke det vi støter på daglig. Desto hyggeligere er det å høre at jazzens superstjerne der øst, Igor Butman, leverer på høyt nivå.
Saksofonisten Igor Butman (60) har bodd i USA i mange år, men har, så vidt jeg har skjønt, flytta tilbake til Russland. Han har dobbelt statsborgerskap og trives tydeligvis i et amerikansk jazzlandskap. Grover Washington, Jr. og Wynton Marsalis har vært viktige støttespillere for Butman gjennom hans karriere og det høres at han slekter på arva etter begge de to.
Både tidligere president Bill Clinton, som skal ha Butman som sin favorittsaksofonist, og Putin skal være store Butman-tilhengere og i tillegg til sin utøvende karriere, driver også Butman jazzklubber i hjemlandet. Om der et kvalitetsstempel at de to presidentene heier på han, stiller jeg meg dog tvilende til.
Her møter vi Butman i ei innspilling gjort i New York med et amerikansk/russisk topplag. På bass møter vi enten Matt Brewer eller Eddie Gomez og på trommer Antonio Sanchez og fra Russland pianisten, og vokalisten på ett spor, Oleg Akkuratov og gitaristen Evgeniy Pobozhiy. De tre første vet vi holder toppklasse og russerne skjemmer seg på ingen måte ut heller i dette selskapet.
Butman er utstyrt med en stor og varm tenortone og det swinger av spillet hans – han har åpenbart hele den moderne jazztradisjonen inne. Det får han vist oss i alle slags tempi i stort sett egne komposisjoner med unntak av en Marsalis/McFerrin-låt og Steve Swallows klassiker “Falling Grace”.
Igor Butman sprenger ikke ei eneste grense her, men han gir oss et fint prov på at han er en saksofonist som hører hjemme langt der fremme. Om jeg synes om coveret? Ikke veldig…..
«Only Now»
Butman Music/igorbutman.com
En svært velsmakende gammel dansk
Ole “Fessor” Lindgreen er intet mindre enn en legende i dansk jazzliv. Nå har hans liv også kommet mellom to permer og for et jazzliv han har levd!
Ole Lindgreen blei født inn i en strengt kristent hjem på Amager i København i 1938. Det var absolutt ingenting som tyda på at det skulle bli jazzmusiker av gutten som vokste opp i den danske hovedstaden under krigen, men vår mann ville det annerledes. Fessor, som de fleste dansker kjenner han som, og som har fått tilnavnet fordi han allerede som guttunge brukte briller og ikke fordi han har noen form for akademisk bakgrunn. Det har han nemlig ikke; Fessor er en sjøllært musikant som gjennom 65 år har skapt musikalske glede både i Danmark og i en rekke andre land kloden rundt.
Til tross for en delvis lammelse i deler av ansiktet for noe år siden, så har Fessor fortsatt sitt livsverk: å spre jazz og livsglede så ofte og så mye han bare greier. Denne biografien forteller oss hvilket enormt jazzmenneske vi fortsatt har med oss og hvilken enorm anseelse han nyter over store deler av jazzkloden.
«Fessor 65 år i jazzens tjeneste»
Momenta/forlagetmomenta.dk
Fessor falt i jazzgryta som ung. Sammen med en skolekamerat hørte han “Walkin´and Talkin´Boogie” med Sammy Price og Vic Dickenson på Voice of America og da var det gjort. Livsløpet var lagt! Boka, propert ført i pennen av musikeren Søren Frost og forfatteren Thomas Vilhelm, tar oss på et lettlest vis gjennom Fessors spennende musikalske og personlige livsløp.
Trombonisten, eller basunisten som det heter på dansk, Fessor har spilt med “alle” og “alle” har spilt med han. Han har vært åpen for en rekke sjangre etter at han begynte med den tradisjonelle jazzen. New Orleans, som han har besøkt mange ganger og spilt mye i, har betydd veldig mye. Second line, rhythm and blues – der banjoen blei et fremmedelement, kom raskt inn i bildet og modernister som Ray Anderson og Steven Bernstein har Fessor også fungert helt utmerket sammen med. Fessor har også jobba mye med popmusikere, blant andre Kim Larsen og Gasolin´.
Boka er full av historier og anekdoter og sier mye om hvordan Fessor blir møtt og oppfatta både av medmusikere og av publikum: som en historieforteller både gjennom sitt instrument og verbalt. Dessuten er familie og venner intervjuet i tillegg til at en rekke både danske og internasjonale kolleger kommer med sine personlige hilsener.
Boka er rikt illustrert med bilder fra store deler av Fessors liv og karriere pluss en rikholdig diskografi med innspillinger fra 1956 til 2021.
For et liv Ole “Fessor” Lindgreen har levd og hvilken musikalsk gledesspreder han har vært. Gammel dansk har aldri smakt bedre – og det har alltid smakt godt.
En strålende oppfølger
For vel to år siden møtte jeg Falkevik som soloartist for første gang. Jeg blei begeistra og vel så det. Nå er jeg enda mer begeistra faktisk!
Låtskriver, tangentist, vokalist og bandleder Julie Falkevik Tungevåg har rukket å bli 34 år ung siden sist. Hun har rukket veldig mye mer også. Blant annet har hun inntatt folkeheimen på fredagskvelden som en del av Beat for Beat-bandet og så har hun underholdt onga med det herlige bandet Du og jeg og vi 2-3-4. Dessuten har hun tatt nye, store steg med Falkevik og så har hun blitt faktisk blitt hytteeier også!
Veldig mye av dette har hun gjort sammen med bassist Ellen Brekken, som mange kjenner best fra Hedvig Mollestad Trio. I denne livsbejaende trioen har trommeslager og perkusjonist Marius Trøan Hansen tatt over akkurat den plassen siden sist og det har han gjort på et framifrå vis – som det sikkert heter på deknepollsk.
Falkevik Tungevåg framstår som en singer/songwriter med et stort spenn når det gjelder innfallsvinkler til sitt musikalske univers. Her finner vi pop, rock og jazz – og sikkert en hel del annet også – i skjønn forening. Når hun skriver tekster, på både engelsk og nynorsk, om ting som betyr noe, så betyr det at har hun kommet veldig langt på vei.
Når så sjefen er en sanger med ei flott og inderlig stemme og samtidig er utstyrt med tangentistiske kvaliteter langt over gjennomsnittet, så har “New Constellations” blitt nok en bekreftelse på at Falkevik har det meste i seg til å nå langt.
«New Constellations»
Drabant Music/Musikkoperatørene
Den levende legenden
Den italienske trompeteren og flygelhornisten Enrico Rava har vært og er intet mindre enn en gigant. Her kommer nok en bekreftelse fra en konsert i Belgia i 2019.
Enrico Rava har rukket å bli 82 år. I tiår etter tiår har han vist oss hvilken original stemme han er og har. Han har samarbeida med mange storheter på begge sider av Atlanterhavet, blant andre vår egen legende Jon Christensen.
Manfred Eicher og ECM har ikke vært veldig tilhenger av å gi ut radio/TV-opptak som de ikke har vært involvert i sjøl. Det finnes unntak, blant annet “Molde Concert” med Arild Andersen. “Edizione Speciale” fra Jazz Middelheim i Antwerpen den 18. august 2019 er et annet og det er mulig å skjønne hvorfor Eicher og ECM gjør et nytt unntak.
Her møter vi Rava, kun ikledd sitt flygelhorn, med sin høyst kapable italienske sekstett bestående av tenorsaksofonisten Francesco Bearzatti, gitaristen Francesco Diodati, bassisten Gabriele Evangelista, pianisten Giovanni Guidi og trommeslageren Enrico Morello. Noen kjente navn, spesielt Guidi med egne ECM-utgivelser, men alle holder særdeles høyt nivå og synes åpenbart det er stor stas å leke sammen.
Med et repertoar bestående i stor grad av Rava-komposisjoner pluss Michel Legrands “Once Upon a Summertime” og sjølvaste “Quizás, Quizás, Quizás” av cubanske Osvaldo Farrés, som blant andre Andrea Bocelli og Jennifer Lopez har gjort en duett av, som avslutning, får vi være med på en særdeles vellykka konsert i Antwerpen.
Enrico Rava er en usedvanlig uttrykksfull musikant med ei helt særegen stemme. Det er masse humor og varme både i spillet og musikken hans, noe som kommer spesielt godt frem i “ekstranummeret” – noe jubelen i salen sier mye om.
Siden det er vanskelig å komme seg på konsert om dagen, så er denne liveinnspillinga med Enrico Rava i et melodisk modernistisk landskap et svært godt alternativ.
«Edizione Speciale»
ECM/Naxos Norway