Fred Hersch har sakte, men sikkert vokst inn i det aller ypperste sjiktet blant dagens jazzpianister i min bevissthet. Her kommer et nytt prov på hvorfor han hører hjemme akkurat der.

Til tross for at Fred Hersch (66) har vært aktiv, turnert og spilt inn skiver siden slutten av 70-tallet enten som leder eller ettertrakta sidemann, så har han av relativt uforståelige grunner aldri nådd opp til den ypperste popularitetstinde. Årsakene kan sikkert være mange, men Hersch sin nedpå og ettertenksomme måte å uttrykke seg på kan nok vær en av grunnene.

Heldigvis forsetter Hersch der han har stukket ut kursen hele veien, men denne gangen med en solid og flott vri. Den eneste gangen jeg har opplevd Hersch live var i Molde for noen få år siden med en utmerka trio bestående av John Hébert og Eric McPherson. Trioformatet holder Hersch fortsatt fast på, men denne gangen er det Drew Gress på bass og Jochen Reuckert på trommer som tonefølger sjefen og samtidig har han skrevet musikken for strykekvartett også – Crosby Street String Quartet.

Musikken er gjort live i studio i løpet av to augustdager i fjor. Hersch, som har gjort mange streamingkonserter de par siste åra, vil nå ha ekte live-feeling på alt han gjør – her skulle det ikke komme inn en strykekvartett å overdubbe jazztrioen.

Hersch er sterkt opptatt av meditasjon og musikken han har skrevet her henter mye fra det universet både filosofisk og stemningsmessig. Hersch er en melodiker og lyriker av sjeldent kaliber og støtt og stadig går tankene i retning Bill Evans sjøl om Hersch har ei helt egen stemme. Vi blir invitert inn i en nydelig klangverden som inviterer til ettertanke og sikkert meditasjon for de som er der.

Gress, som har spilt med Hersch i vel tre tiår, tyske Reuckert, som har bodd i New York siden 1997, og strykekvartetten kler musikken, som henter mye fra Hersch sin klassiske oppvekst og fra hans jazzunivers sjølsagt, og hans intensjoner på et usedvanlig empatisk vis.

Hersch har kalt verket, som består av ni “satser”, og som blir avslutta med en hyllest til Robert Schumann, for “The Sati Suite” – en klar henvisning til meditasjonsuniverset. Dette er vakker, original og viktig musikk unnfanga av en av de store – Fred Hersch.