Jan Eggum er blant dem det har vært sagt og skrevet så mye om at det nesten blir vanskelig å finne på noe nytt. Men bare nesten.

Like før jula blei ringt inn, runda Jan Eggum 70. De e kje te å tro, som det kanskje heter i Laksevåg. Men uansett så har en av de største historiefortellerne og låtskriverne i norsk populærmusikk i moderne tid nådd også denne milepælen – og det i svært god stil.

Jan Eggum er blant dem som med kvalitet i all sin musikkframferd har lagt lista skyhøyt helt siden 70-tallet – i det forrige årtusenet. Han har skapt klassikere på løpende bånd – låter og tekster som stadig nye generasjoner har vokst opp og lever et godt og langt liv med.

Det er ingen hemmelighet at i tillegg til å gi oss kvalitet i tiår etter tiår så er Eggum en særdeles produktiv herremann. Han er utstyrt med en observasjonsevne langt utenom det vanlige og med et låtskrivergen av meget sjeldent kaliber. Med “Hold ut, hold på” forteller han oss at alt dette er i beste stand også i godt voksen alder.

Hvor mange låter Eggum har “forkasta” for å komme frem til de ti som har sluppet gjennom nåløyet denne gangen aner jeg ikke, men jeg vet at det ikke er få. Nok en gang er det de store, men samtidig små temaene som vi alle kan kjenne oss så godt igjen i Eggum på sitt svært personlige vis løfter frem og ingen – ingen – andre kan tillate seg å synge ordet relativt slik han gjør på åpningssporet – et av de beste – “Glad i”. Eggum viser oss her nok en gang at han tør å være personlig, men samtidig inkludere hos alle.

Melodisk går han av og til opp i sine egne spor, men det tilgir jeg han gjerne. Når han har med seg et jazzikalsk og usedvanlig smakfullt og kreativt tonefølge med Thomas T. Dahl, Anders Engen, Audun Erlien, Espen Gjelstad Gundersen og ikke minst Bendik Hofseth – the sound – så betyr det uansett at det låter så hipt, nedpå og akkurat slik Eggums låter og tekster ber om.

Jan Eggum er en historieforteller på aller øverste hylle og denne jubileumsmarkeringa forteller oss at han ikke har slakka på krava på noe som helst vis. Eg har hatt det gøyt – nok en gang!!!!

Danske Martin Fabricius har gjort noe så sjeldent som å gi oss en solo-vibrafon opplevelse. Du verden så godt det har gjort.

Hva skal man bruke corontida og stadig nye nedtstengingstiltak til? Kreativiteten har det ikke stått på i kultur- og musikklivet, men de færreste har gjort som den fremragende vibrafonisten Martin Fabricius (49) – en tidligere elev av sjølvaste Gary Burton.

Etter at ungene hadde gått til sengs, stakk Fabricius ned i hjemmestudioet sitt plassert i kjelleren under den andre nedstenginga i Danmark på begynnelsen av fjoråret. All spillejobbene hadde forsvunnet og han ønska å gjøre noe som kunne bli, som han sier, hans mentale redning.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Med sin langt framskredne teknikk, sin usedvanlige smakssans og en sjelden melodisk åre, spilte han inn fire egne komposisjoner, tre frie improvisasjoner, de tre cover-låtene “Come Healing” (Leonard Cohen), “Brothers in Arms” (Mark Knopfler) og “Sound of Silence” (Paul Simon), en salme og folketonen “Vem kan segla förutan vind”. Til sammen har det blitt ganske så sikkert hjelp for Fabricius og jeg vil tror de aller fleste som er så heldige å få møte denne musikken.

Solo piano har vi blitt bortskjemt med gjennom jazzhistoria, men etter å ha granska hode, hjerte og nyrer så tror jeg dette er første gangen jeg har stifta bekjentskap med solo vibrafon. Med sine fire køller og nennsom bruk av elektronikk, men ingen overdubbing, har Martin Fabricius skapt skapt vakker, beroligende og garantert helsebringende musikk.

Alle møter med Arve Henriksen blir møtt med store forventninger. Årsak: Henriksen er og har ei unik stemme som det er umulig å stille seg likegyldig til.

Uansett i hvilken setting eller konstellasjon Arve Henriksen dukker opp med sin trompet, sine stemmebånd, sin elektronikk, sitt uttrykk, så vet man intuitivt at noe helt spesielt kommer til å skje. han er blant få her på Tellus som ikke er i stand til å gjenta seg sjøl og som byr på noe djupt personlig hver eneste gang,

Denne gangen har han gått tilbake til barndommen og i alle fall ungdommen for inspirasjon. Maleren Rolv Muri og poeten Elling Vanberg gjorde uutslettelig inntrykk på et ungt sinn og nå setter Henriksen toner på disse opplevelsene. Ikke bare det: han har også laga ei kunstbok rundt Muris kunst. Den har ikke kommet min vei, men jeg greier meg veldig godt med musikken som har blitt unnfanga i forlengelsen av disse skjellsettende opplevelsene for rundt 40 år siden.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Utstyrt med sine trompeter, stemme, preparert piano, orgel, synther, ymse elektronikk og naturopptak, Vanberg som leser tre av sine egne dikt og Terje Isungset som lager herlige glasslyder på ett spor, tar Henriksen oss med inn i sine unike univers inspirert av Muri og Vanberg.

Det er vakkert, det er løst, det er søkende, det er inderlig, det er melodisk, det er ikke-melodisk – det er så henriksensk som vel tenkelig, men som alltid på et nytt vis. Arve Henriksen er en kunstner som alltid går i dybden, som leter og som finner dette unike. Arve Henriksen er enkelt og greit unik.

Blant det jeg kan minst om er Eric Dolphys musikk tolka på sologitar av en slovensk musiker. Det gjør Samo Salamon noe for å ordne opp i.

Altsaksofonisten, fløytisten, bassklarinettisten og komponisten Eric Dolphy blei bare 36 år. Han døde i Berlin i 1964 der han var på spillejobb. Høyst sannsynlig døde han av udiagnostisert diabetes og mye tyder på at han kunne vært redda. Som det står på gravsteinen hans i hjembyen Los Angeles: “He Lives In His Music”.

På den korte tida hans liv og karriere varte, rakk han å sette store spor på så mange vis. Det har mange musikanter over store deler av kloden greid å sette pris på og Samo Salamon (43) har så avgjort sørga for det på et unikt vis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dolphy har vært en viktig inspirasjonskilde både som musiker og komponist. John Coltrane var også tydelig på det og Dolphy var også en del av Coltranes band en periode. Salamon, født, oppvokst og bosatt i Maribor i Slovenia, sier at i tillegg til Ornette Coleman så har Dolphy vært hans viktigste ledestjerne. Gitaristisk er John Scofield hans store mentor og han studerte også med Scofield for vel 20 år siden.

Om noen er i tvil om Salamon har gått i dybden på Dolphy, så tror jeg at han er den eneste – her på Tellus i alle fall – som noen gang har tatt for seg alle de 28 kjente komposisjonen til Dolphy og transkribert og arrangert dem for solo 6- eller 12-strengers akustisk gitar. Det skulle vel være bevis godt nok, vil jeg tro.

Når Salamon så viser seg å være en langt framskreden gitarist både teknisk og “innholdsmessig”, så har denne dobbelt cd-en blitt noe helt spesielt. Den er spilt inn i coronatida hjemme i stua til Salamon med kun en mikrofon og med husets katt som beskjeden bidragsyter med mjauing.

Denne hyllesten er langt bortenfor det jeg i min villeste fantasi
kunne se/høre for meg. Det er jo det som gjør musikk og spesielt jazz så spennende.

Det norske plateselskapet 2L med Morten Lindberg i førersetet har vunnet sjølveste amerikanske Grammy for sin lydproduksjon. Høyere kommer man faktisk ikke. Hvorfor får vi vite på denne flotte samlinga.

Man trenger ikke en gang ha fulgt så voldsomt nøye med på musikkfronten for å ha fått med seg at Morten Lindberg og 2L har etablert seg på intet mindre enn verdenstoppen når det gjelder lydproduksjon. Vi er mange kloden rundt som gleder oss til alle nye utgivelser fra 2L – uansett hvilken sjanger som blir presentert.

For ei lita stund siden dukka det opp en samle-cd fra 2L med den noe kryptiske tittelen “MQA-CD”. Kanskje ikke så veldig kryptisk for de virkelige lydnerdene, men i alle fall for oss mer vanlig dødelige. Omslagsheftet forteller oss raskt hva lydstandarden MQA – Master Quality Authenticated – betyr og det er Bob Stuart, mannen bak MQA, som forteller oss det. Jeg skal ikke prøve å forklare hva det betyr, bortsett fra at det låter hinsides flott.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Lindberg og 2L har alltid foretrukket å gjøre sine opptak i store, luftige rom som konsertsaler, kirker og katedraler. Der opplever Lindberg at de mest intime opptakene kan gjøres og gjenklangen fra vegger og tak unngås.

Det får vi 15 eksempler på her i alt fra korverk, jazzpianister som Tord Gustavsen og Jan Gunnar Hoff, brassensembler, orgelverk, TrondheimSolistene, pianisten Christian Grøvlen og mye vakker vokalmusikk, blant annet med mezzosopranen Marianne Beate Kielland og koret Cantus og Frode Fjellheim.

Dette er enkelt og greit en fantastisk manifestasjon av hva 2L er og på hvilket nivå selskapet leverer både kunstnerisk og lydmessig. Vi snakker på topp.

Av og til er det slik at man hører og/eller leser om musikere i en årrekke uten å høre hva de driver med. Den amerikanske pianisten Pete Malinverni befinner seg i den kategorien for meg, men nå har det heldigvis skjedd noe med det.

Pete Malinverni (64) har bodd og jobba i New York i rundt 40 år. Det er ikke å ta hardt i å påstå at han har et nært forhold til jazzens hovedstad både gjennom det han skriver i coverteksten og ikke minst gjennom denne hyllesten av en av de aller største New York-komponistene noensinne, Leonard Bernstein.

Komponisten og dirigenten Bernstein (1918-1990) er et ikon som baserte mye av sin musikk på New York og befolkninga der. “West Side Story” er sjølsagt det beste eksemplet og det kommer mye derfra på denne flotte hyllesten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Malinverni hadde gleden av å møte og spille for Bernstein ved en anledning og han fikk også en hel del notepapir fra mesteren på et helt spesielt vis – via kokka til Bernstein!!! Da han skulle arrangere denne musikken for først trio pluss fire blåsere, blant andre Joe Lovano, og seinere trio, så brukte han Bernsteins notepapir. Det er altså ei direkte linje fra mesteren til disse tolkningene. Det er mye som forteller meg at Bernstein ville ha satt pris det Malinverni & Co har kommet opp med her.

Her får vi nydelige versjoner i friske arrangement av klassikere som “Lucky to Be Me”, som Malinverni spilte med en gang han så Bernstein på restauranten i New York i forbindelse med ei premiere, “Somewhere”, “I Feel Pretty” og ikke minst min evige favoritt, “Some Other Time”.

Malinverni er en pianolyriker av klasse med både bebop- og gospelvokabularet innabords. Når han så har alliert seg med Jeff Hamilton på trommer og Ugonna Okegwo på bass, vi snakker a-klasse innenfor dette uttrykket, og tatt turen til legendariske Van Gelder Studios, så har alt ligget til rette for at dette skulle bli en flott Bernstein-hyllest avrunda med Malinvernis egenskrevne “A Night on the Town”. Det er ingen tvil om hvilken by det er snakk om for å si det slik. If you can make it there you can make it anywhere!

Eirik Hegdal er i mine ører en av de mest spennende, unike og allsidige musikalske visjonærene hvor jeg enn leter – på Tellus i alle fall. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Eirik Hegdal (48) har gjennom flere tiår vist oss i stadig større grad hvilken enorm kapasitet han er. For veldig mange har det vist seg spesielt gjennom hans lederskap av Trondheim Jazzorkester i perioden 2002 til 2017 der han blant annet sørga for musikalske omgivelser til Dave Holland, Pat Metheny og Joshua Redman de eller vi aldri har opplevd verken før eller seinere. Hegdal, som jobber i halv stilling ved jazzlinja i Trondheim, har i tillegg bidratt til en rekke unike konstellasjoner og her møter vi han sammen med to av disse

Alle som har støtt på Trondheim Voices de 20 åra de har eksistert, vet at det skjer noe ekstraordinært hver gang de møter opp. Denne gangen, med både musikk og tekster av Eirik Hegdal, er så avgjort intet unntak. Egentlig skulle dette dette vært et samarbeidsprosjekt mellom TV og Jo Strømgren Kompani, men pandemien sørga for at det blei utsatt. Da det skulle settes opp igjen, satte en streik bom stopp for det. Nå får vi heldigvis muligheten til å oppleve det i heimen og for en opplevelse det har blitt,

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gjennom tekstene stiller Hegdal spørsmål mange av oss har blitt møtt med via spørreundersøkelser og som avgjort ikke går i dybden på noe som helst. Dette løfter TV, som består av Sissel Vera Pettersen, som også er TVs kunstneriske leder, Mia Marlen Berg, Siri Gjære, Kari Eskild Havenstrøm, Anita Kaasbøll og Heidi Skjerve, frem gjennom tekstene, men også ordløst improviserende på et vis de er helt aleine om som vokalensemble. Hegdal bidrar med trommemaskiner og synther og ikke minst komposisjoner som spenner over alt fra pop/funk til ettertenksomme samtidsmusikkflater. Hegdal skaper musikk, stemninger og budskap som sørger for refleksjoner og Trondheim Voices løfter alt dette til unike steder.

I 20 år har også Hegdal samarbeida med den sjangersprengende trioen Alpaca Ensemble bestående av Else Bø på piano, Marianne Baudouin Lie på cello og Sigrid Elisabeth Stang på fiolin. Det fant de heldigvis ut at måtte markeres og jeg går ut i fra at Hegdal fikk frie hender til å gjøre hva han ville i forbindelse med komposisjonen.

Han inviterte med seg den mer enn lovende vokalisten Thea Ellingsen Grant, som mange kjenner fra bandet Juno, til både å skrive tekster og til å være med som vokalist. Hun synger på engelsk og improviserer ordløst og stortrives sammen med Alpaca Ensemble og Hegdals backingtracks, der vi får høre han både på saksofon og klarinett også.

Landskapene vi blir invitert inn i er så åpne og hegdalske som vel tenkelig og allsidigheten hans viser seg så tydelig som vel ønskelig. Pop, impro, samtidsmusikk og jazz er hovedingredienser i denne gryta og den er så smakfull som vi har blitt skjemt bort med. Alpaca Ensemble, Eirik Hegdal og Thea Ellingsen Grant er en ny vinnerkombo.

Eirik Hegdal, uansett hvor han dukker opp og uansett hva han gjør, viser at han er en unik musiker og komponist – en visjonær rett og slett.

Harald Bergersen har vært med på svært mye i norsk jazz helt siden slutten av 50-tallet. Her forteller han oss at han er fortsatt like musikalsk sprek og oppegående – 84 år ung.

Når vi snakker om levende legender i norsk jazz, så er det umulig å unngå og ta med Harald Bergersen. Ikke er det ønskelig å unngå det heller: Harald Bergersen har nemlig i hele min jazzlevetid vært en musiker jeg har satt umåtelig stor pris på med sin stilsikkerhet og ekthet.

Til tross for at Bergersen har vært svært aktiv i godt og vel 60 år, så har han ikke plaga cd-hylla mi i særlig grad som bandleder. Den eneste skiva jeg har med han er “Joy Spring” fra 1985 sammen med trompeteren og flygelhornisten Atle Hammer og med den i bakhodet er det lett å slå fast at Bergersen fortsatt er tro mot sine musikalske idealer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bergersen har spilt og spiller alle mulige saksofoner og klarinetter, men denne gangen er det barytonsaksofonen som får lov å spille hovedrolla. Bakgrunnen for innspillinga er at under coronaperioden tok ei gruppe “ungkalver” initiativet til private jammer for å holde seg sjøl i gang. Trommeslager Torstein Ellingsen, gitarist Bård Helgerud og bassist Fredrik Nilsen inviterte med seg Bergersen og med beviset både i hånda og i høyttalerne så er det det åpenbart at det både var hyggelig og at søt musikk oppstod.

Dette må det jo lages plate av blei det raskt slått fast og heldigvis var veien fra idé til Musikkloftet i Asker kort og i løpet av tre junidager i fjor blei ei Bergersen- og ei Helgerud-låt samt kjente og litt mindre kjente melodier fra standardskatten og dalstrøka bortenfor som “Undecided” og “Chelsea Bridge” og barytonheltene Lars Gullins “Merlin” og Gerry Mulligans “A Ballad” bevart for evigheten.

Det har ført til nesten 50 minutter med stilsikker og inderlig musikk med røtter i bebopuniverset. Her er det absolutt ingen aldersmotsetninger og alle fire stortrives åpenbart både i disse musikalske dalstrøkene og med hverandre. Her flyttes det ikke en eneste musikalsk merkestein; her skapes det utelukkende varm og ekte jazzmusikk med en klart definert ener og som det swinger av fra start til mål. Det holder mer enn lenge det.

Tubaisten, flugabonisten, komponisten og bandlederen Hermann Hestbek forteller at det skjer stadig nye og spennende jazzting fra den oppvoksende slekt.

Jeg mener sjøl jeg følger rimelig godt med i det som skjer på jazzfronten både utaskjærs og her hjemme. Likevel bryter jeg sammen i tilnærma krampegråt og tilstår at jeg aldri har hørt navnet Hermann Arntzen Hestbek tidligere. Heller ikke musikken han har skapt og bidratt til av forståelige årsaker.

Litt research forteller meg at Hestbek er 21 år ung, kommer fra Trondheim og går første året på Stiftstadens stolthet, Jazzlinja. Der ligger nok litt av forklaringa på min manglende kunnskap; Hestbek er så vidt i gang med si karriere. Som så mange andre så har også Hestbek gått på “førskolen” til jazzlinja, nemlig Sund Folkehøgskole. “Mørketid” har vært en del av Hestbeks stipendiatprosjekt på Sund og veldig mange i ensemblet møttes også der.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hestbek markerer seg umiddelbart som en original og interessant komponist som vekker både nysgjerrighet og begeistring hos meg. Med spor av såkalt nordisk jazz, powerjazz, klassisk musikk og cubanske utflukter, har Arntzen Hestbek skapt landskap han er ganske så aleine om. Det blir forsterka av samples av polfarere, reinsdyr (!), en psykologsamtale og dikt-resitasjon. Alt dette kan kanskje oppfattes som en munnfull og vel så det, men Arntzen Hestbek har makta å porsjonere det ut på et elegant vis

Tittelen på verket sier det meste om tematikken i tekstuniverset som preger denne debuten. Hva gjør denne tida med oss? Dårlig med søvn, depresjon og kulde og er noe som hjemsøker mange, men langt i fra alle og musikken, som langt i fra er depressiv om noen skulle få slike tanker, gjør faktisk denne tida lettere å gå i møte – både nå og i åra som kommer.

Med seg har Arntzen Hestbek en rekke mer enn lovende talenter som har mer eller mindre samme bakgrunn som han sjøl og som jeg tipper befinner seg i den samme aldersgruppa – sånn cirka. Siv Aurlund på vokal, Børge Brustad på fiolin, Elias Alexander Green Baadsvik på trommer og perkusjon, Guro Kvåle på trombone, Tuva Viktoria Lundberg Olsson på trompet og Amund Stenøien på vibrafon kompletterer den originale besetninga og forteller oss at talentene fortsetter å stå i kø.

“Mørketid” og Hermann Hestbek Ensemble har blitt nok et prov på at det forsetter å skje veldig mye spennende og originalt i norsk jazz.

Den tyske gitaristen Dagobert Böhm har vært på dødens rand. Det kan føre noe fint med seg – blant annet vakker og positiv musikk.

Mitt kjennskap til Dagobert Böhm (62) er som sjef for plateselskapet Ozella Music der en rekke norske musikere og grupper også har gitt ut sin musikk. Jeg ante faktisk ikke at Böhm var musiker og det er da også hele 23 år siden han ga ut sin forrige plate. Nå følte han at det var på tide å fortelle verden at han var til stede igjen og det kan godt ha med å gjøre at han var vært gjennom livstruende sjukdom. Det har sjølsagt ført til refleksjon av det djupe slaget og i Böhms tilfelle også vakker og meditativ musikk.

Her har Böhm gjenskapt låter fra sin tidligere produksjon samt skrevet en hel del ny musikk. Alt dette fremfører han på diverse gitarer, stort sett akustiske. Ofte er gitarene stemt på “underlige” måter og enten møter vi Böhm aleine eller sammen med multitangentisten Carsten Mentzel og/eller våre egne Karl Seglem på tenorsaksofon og Knut Hem på dobro og islandske Ómar Guðjónsson på pedal steel og trommer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Musikken er vakker og reflekterende og befinner seg i et melodiøst og nedpå landskap et sted mellom folk og jazz. Her skjer det ingenting revolusjonerende eller oppsiktsvekkende – her blir det kun skapt musikalsk velvære som kan gjøre godt for sjel og sinn. Det holder ofte lenge det.